Tante Jul prøver nye ting

"Vil du ha to haner?"

Jotakk, jeg sier ikke nei til gratis mat. Kortreist, fersk, frittgående... 

De var heldigvis døde da de kom, og de var ribbet, også. Men jeg fikk selv ta ut innmaten, og den var fremdeles lun, så nyslaktet var hanene. Det var en interessant erfaring. Særlig luftrøret viste seg å bli en utfordring, sånn rent anatomisk sett. 

Den største hanen befinner seg nå i tolvliterskjelen min, som er den største kjelen jeg har. Når jeg koker hønsesuppe pleier jeg å bruke atskillig mindre kjeler, men denne hanen var altså så stor at jeg måtte bende bena dens og vri hele dyret sidelengs så den sto i spenn langs sidene av kjelen, ellers hadde den ikke fått plass. Men nå blir den mat! Jeg avgjorde at det var best å forvandle den til mat så raskt som mulig, så ikke bildet av dødt dyr festet seg for intenst i hodet på meg. I det minste føler jeg at jeg har gjort meg litt mer fortjent til å spise dette enn alt annet kjøtt jeg spiser. 

 

 

#hane #skrott #kortreist #slakt #suppe #innvoller #utfordring

Fra barnemunn

 

I dag før jeg gikk på jobb ga yngstesønnen min meg en god klem og sa:
 

"Selv om du blir gammel og rar kommer du alltid til å være moren min!"

 

Det er jo sant, det.


Her fant jeg bildet...

 

#gullkorn #barnemunn #Ruben #mamma #gammel

Bursdagsønske

Jeg bare slenger det ut her, jeg... Til bursdagen min ønsker jeg meg en 42-t-skjorte. Hvilken som helst av disse modellene vil gå an, eller en annen en med samme budskap. Jeg blir glad uansett! :-)

 

#HHGTTG #bursdag #42

Caledonia igjen

Med jevne mellomrom dukker denne sangen opp i bevisstheten min. Rent bortsett fra at det er en fin sang er det særlig en strofe i andre vers som melder seg; "I've lost the friends that I needed losing, found others on the way" - og da særlig den delen med de tapte vennene.

En tror gjerne at vennskap er for alltid. Det kan være vondt å miste en venn, om det nå er på grunn av krangel eller fordi en "vokser fra hverandre", som det gjerne blir formulert. Men det er vel slik at noen venne er en mye sammen med i en periode av livet, til gjensidig nytte og glede, men så endrer omstendighetene seg og en har plutselig ikke noe å tilby hverandre. Jeg tror ikke vi trenger å holde krampaktig fast på venner "bare fordi" - vennskap er organisk, og de virkelig gode vennene vil fremdeles være der selv om kontaktpunktene er færre i en kortere eller lenger periode. Noen vennskap kan også utvikle seg til å bli giftige dersom de ikke blir avsluttet, det har jeg selv erfart. Men det kan være vanskelig å se hvilken vei det går, og ikke minst å ikke klandre seg selv for at det går "galt".

En gang jeg lette etter sitater om bøker kom jeg over ett som ble tilskrevet Emma Thompson, en av mine absolutte favoritter. Hun sa noe slikt som at hun tror bøker er som mennesker, på den måten at de dukker opp i livene våre når vi trenger dem mest. Jeg ser ikke noe galt i å lese ut en bok og så legge den fra meg og glemme den. Og det er heller ikke noe galt i at mennesker går hver sin vei uten bitterhet når de har gitt hverandre det de har å gi.

Iblant skulle jeg virkelig ønske at jeg var litt flinkere til å leve som jeg preker...

 

 

#klokeord #vennskap #tap #Caledonia #venner #sitat #emmathompson #bøker #bok

 

 

Kjærlighet er...

Denne plakaten har jeg laget helt selv, er den ikke fin?
Jeg oversatte noe som en klok venn av meg har sagt noen ganger, og så satte jeg det på en passende bakgrunn.

 

 

#kjærlighet #bæsj #prompehumor #sannhet #klokeord #meme #loveis

100

Næmmen heisann, i dag er det sannelig bare 100 dager igjen til julaften! Og så jeg som så gjerne vil ha sommer en stund til - eller i alle fall høst med godt vær.

Men datoen er et faktum, og når det er 100 dager til jul betyr det at det er bare omtrent 70 dager til juleverksted og omtrent det samme til jeg skal ha alle adventskalenderne ferdig, så det er vel bare å kjøre på. Men jeg håper virkelig å kunne ønske jula velkommen i et hus der i alle fall tre av sidene er nymalte (den fjerde skal få ny kledning til våren, så den må vente uansett).

Jeg har en fantastisk bok som jeg vet jeg nevnte her på bloggen ganske ofte tidligere. Den heter Ultimate Christmas, og inneholder både oppskrifter, tips og inspirasjon til både trær, innpakning, gaver, menyer, kranser og så videre. Den har en gjøremålsliste også, som starter på hundre dager før jul. Nå husker jeg naturligvis ikke hva som er det første det er meningen en skal huske på er, men det har sikkert noe med å planlegge, lage lister og lese julemagasiner for inspirasjon å gjøre. Derfor slenger jeg opp et julebilde; vær så god:

 

Betrakt dere som inspirert ;-)

 

#jul #tantejul #nedtelling #julaften #julepynt #inspirasjon

På valgdagen

Religion og politikk får virkelig frem det verste i folk.
Jeg greier ikke å se hva som er hva i stormen av drittslenging og personangrep, og jeg makter rett og slett ikke å engasjere meg. Jeg synes det er fint at vi har stemmerett, og jeg har også til hensikt å kjempe meg de 700 meterne til valglokalet i dag - men bare for å markere at jeg ikke har tillit til noen av partiene. Det blir en blank stemme fra meg, og så forholder jeg meg til det samfunnet vi har og får. I mellomtiden sitter jeg her på kirkekontoret og nynner på denne:


 

#mimikry #politikk #valg #stemmerett

Huset mitt blir så fiiint!

Det regner og regner, men innimellom er det opphold akkurat så lenge at veggene blir tørre nok til å male på. Det skjedde heldigvis denne helgen. Det regnet ikke hele ettermiddagen i går, og dagen i dag startet med sol og blå himmel. 
Det var riktignok masse dugg både på veggene og alt annet, så jeg kunne ikke begynne å male med en gang jeg sto opp. Men jeg spiste en god frokost og leste bok, og så dro jeg og trente i en times tid, og vips var duggen borte. Så jeg malte og malte mens det ble vekselvis grått og blått over meg. En gang kjentes det som at nå kom regnet, så jeg pakket sammen og skylte penslene. Men så ble det ikke regn helt ennå allikevel. Da skyndte jeg meg å male litt vinduskarmer. Da jeg var ferdig med det regnet det fremdeles ikke, så jeg fant frem en ny pensel og rakk å male ferdig hele veggen så høyt som stillaset rekker. Jeg er rimelig fornøyd med det. Og kort etter pøste det ned. Da ble jeg enda mere fornøyd. 

Nå kan jeg se frem til vonde skuldre og ømme muskler i morgen, både på grunn av maling og trening. Men det er jo en god vondt, for å si det sånn. 


Huset mitt blir ikke seende slik ut. Men det hadde også vært fint, ikke sant?

 

#male #lilla #regn #trening #vær #fornøyd

Fandenivoldsk

Akkurat nå passer humøret mitt til denne:

 
Jepp.
Jeg sitter og smiler og vugger i takt med musikken. Og om et lite øyeblikk er tepausen min over og jeg skal gjøre enda et tappert forsøk på brannslukking her på kontoret.
Ja, ikke bokstavelig talt, så klart, bare sånn... vanlig. Med ting som plutselig skulle vært gjort i går. Men det ordner seg.
 
 
 


 

Spinnerkaker

Og forresten; spinnerkakene jeg lagde til minstemanns bursdagsfest ble veldig bra! 

Den ene på toppen der er en ekte spinner. Det var ingen som forvekslet dem, men jeg er ganske fornøyd med å ha fått dem såpass like :-)

 

 

#edibleart #fidgetspinner #kaker #baking #bursdag #hobby #tantejul

Katta er ute av sekken

Nå er det en stund siden jeg fortalte dere at jeg begynte å male huset mitt. Det har gått litt trått, for det har vært mye regn og mye å gjøre, men nå har jeg i alle fall greid å male tre strøk på østsiden av huset. Den siden vender mot skogen, så mine maleaktiviteter har gått relativt upåaktet hen (med unntak av at naboen mot sør gliste og ristet på hodet og sa jeg var sprø). Men i dag var det brått tid for å male nordsiden, og selv om den ikke vender direkte ut mot veien er den godt synlig i nabolaget.

Jeg tror jeg har blitt kjendis.

Store deler av dagen har jeg tilbrakt på et stillas med en malerkost i hånda. Derfra har jeg (når jeg har snudd meg fra veggen) sett mengder av mennesker som har gått søndagstur. Litt flere enn vanlig, innbiller jeg meg. Og hele grupper med blikket festet på huset mitt.
En nabo som jeg egentlig kjenner litt svarte hei på tiltale, men dukket så straks ned bak en hekk for å plukke opp etter hunden sin, og skyndte seg deretter videre hjemover uten å løfte blikket igjen. Jeg tror ikke han har samme smak som meg.
Nærmeste nabo mot nord hadde familiebesøk i dag. Flere av gjestene hans hadde ærend gjennom hagen, men alle unngikk blikkontakt. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke det, men sånn i utgangspunktet er jeg rimelig sikker på at ikke nord-naboen heller synes at jeg har valgt en fornuftig farge til huset mitt.  

Men hei, hvem bryr seg om hva naboene synes?
Okei, jeg bryr meg litt, men ikke så mye at jeg velger farge ut ifra hva jeg tror de kommer til å like. JEG kommer til å elske å bo i et hus med farge på, og det gjør barna mine også. Det er det viktigste. 

Nå håper jeg på masse masse solskinnsdager fremover, og på mange hjelpsomme venner. 

 

 

#male #nabolaget #hus #7020-r50b #paria #blikkontakt #kjendis 

Ting jeg trenger i livet mitt

Jeg kunne ramse opp alle de ordentlig viktige tingene, som trygghet, mat, relasjoner og selvrealisering, men akkurat i dag vil jeg bare nevne denne: 

Og forresten;

Jeg er FRI! 

FRI, sier jeg! 

FRIII! 

FR... Vent litt; har hun ikke bukse på seg? 

Joda, det har hun sikkert. 

Og JEG, jeg er FRIIIIIIIIIIIII! 

Sånn. Nå stjal jeg en hel masse bilder. Jeg håper eierne tilgir meg og skjønner at jeg trengte dem for å få frem poenget mitt (som er at jeg er friiiiiiiiii...).

Planlegging

Planlegging er ikke min aller sterkeste side. Jeg har som regel en ide om hvordan noe skal bli, i store trekk, og så gjør jeg noen sporadiske forberedelser og blir like overrasket hver gang over at dagen da hva det nå er skal skje faktisk har kommet. Men det blir ofte omtrent som jeg hadde tenkt meg. Av og til bedre, av og til ikke fullt så bra. Jeg sier til meg selv at dersom jeg hadde planlagt og forberedt mere detaljert så ville fallhøyden vært større om det ikke gikk slik jeg hadde tenkt. Så egentlig er jeg fornøyd med at det er slik det er. 

På søndag skal vi feire åtteårsdagen til den yngste sønnen min. Jeg har omsider greid å sende ut invitasjoner - per SMS fordi jeg innså at det ville bli altfor sent å dele ut til klassekameratene tre dager før festen. Og så har jeg ballonger i hus, og det er ikke kjemperotete her, og jeg har begynt på kakene. Jeg skal nemlig lage sånne: 


(fra thebearfootbaker.com)

Og jeg kan si med en gang at de ganske sikkert IKKE kommer til å se fullt så bra ut. 
Jeg kommer ikke til å bruke melisglasur; i stedet vil jeg kna sammen sukkerpasta i ulike farger så det blir marmorert mønster, og så stikke ut spinnerform og klistre på spinner-sukkerkakene jeg allerede har bakt. Det blir bra nok. Og jeg har til og med sølvskimmer-pulver å ha på! Og kakene har ordentlig spinnerfasong. Jeg fant nemlig 3D-printet spinnerutstikker på Etsy, så jeg slapp å i det hele tatt vurdere å skjære dem ut for hånd. 

Alt i alt blir det nok en helt fin bursdag, selv om jeg ikke har matchende duker og tallerkener og servietter eller vimpler i taket. Kaker, barn og figurballonger holder bra. 

 

 

#bursdag #barn #barnebursdag #spinnerkaker #kake #planlegging 

Blomst

Næ, nå får det være nok av disse dype innleggene her. Se hva jeg har i hagen! 

I år som de fleste andre år har jeg latt ugresset ta overhånd i kjøkkenhagen, men det blir da litt mat der ute allikevel. Gulrøttene vokser seg til, langsomt men sikkert, vi har spist masse sukkererter, løken blir sånn passe stor, jeg har en skokk med jordskokk som jeg har tenkt å la stå til neste år, og ganske mange potetplanter på tross av at jeg valgte bort poteter i år.  Fikk visst ikke alle fjorårets ut av jorda. 

Og så har jeg enormt mange ringblomster! 

Jeg elsker ringblomster. Den friske glade fargen, duften (som blir overdøvet av den heftige erteblomstduften akkurat i år), og så det faktum at jeg kunne lage noe godt eller sunt eller begge deler av dem om jeg tok meg sammen. 

Og så passer de veldig bra sammen med den nye fargen på huset mitt :)

 

 

#hage #blomster #duft #grønnsaker #luke #mat #farger #maling #hus #spoiler #jegerfri! 

Ikke 11 år

I går var det elleve år siden jeg og Mannen giftet oss. Han gikk under tittelen Mannen her på bloggen, men er Eks-Mannen på fjerde året nå. Gårsdagen var i så måte ikke noe å feire. Derimot hadde jeg jo anledning til å tenke litt over livet, og overraskelsene og skuffelsene det iblant byr på. 

Jeg tenker på hvor mye krefter jeg har brukt på å sørge over menn. På å "forstå" dem og unnskylde dem overfor meg selv, og jobbe for å fikse ting og få det til å fungere, bare for allikevel å ende opp med å ha tapt. Jeg har blitt løyet for og bedratt, sviktet og såret, og har i det lengste nektet å se hvordan det ligger an, fordi jeg vil så gjerne. Jeg vil så gjerne at de skal være slik jeg ønsker eller slik jeg tror de er, disse mennene. Og litt feil og mangler må jeg da kunne se gjennom fingrene med, eller hva? 

Det er sikkert ikke lett å være en som jeg er glad i. Jeg er fullstendig gjennomsiktig, så det er liten tvil om hva jeg føler. Hvis det da oppstår en situasjon der utfallet kommer til å bli at jeg blir såret, så er det kanskje naturlig for en mann å ville utsette det så lenge som mulig? Jeg vet ikke. Men jeg kan ikke greie å forstå hvordan løgn kan være et enklere valg. Såret blir jeg uansett, men å innse at jeg har blitt systematisk løyet for, kanskje i årevis, det er faktisk det verste. Og hvis mannen det er snakk om har et fnugg av samvittighet i kroppen, så må det være ganske ille for ham også. Eller?

En leveregel jeg har er at jeg vil heller være åpen, ærlig og naiv, og så gå på en smell en gang iblant, enn å måtte gjøre meg hard og være i forsvarsposisjon hele tiden. Men når den smellen kommer, og det gjør den jo, så svir den. Virkelig. Noen ganger gjør det så vondt at jeg tenker at dette vil jeg aldri oppleve igjen. Det kan ikke være verdt det. Den gode følelsen av å ha vært ærlig, gjort det rette, gjort så godt jeg kan, strekker liksom ikke til. Det kan dukke opp bitre tanker om at jeg sitter der med mine gode intensjoner og har det vondt, mens den som er grunnen til at jeg har det vondt kan gå videre med en skuldertrekning og si at gjort er gjort. 
Slike tanker er naturligvis langt ifra konstruktive. Jeg trenger å lære meg et annet mønster (jamfør "gi mere faen"-innlegget mitt for en ukes tid siden). Og det kommer vel, det også, når jeg blir voksen. 

Heldigvis går alt over. Etter en periode med sorg og bitterhet (og dessverre ofte selvbebreidelse) blir jeg klar for å stikke hodet frem igjen. Og enn så lenge har jeg vendt tilbake til prinsippene mine hver gang. For jeg kan ikke være hard. Jeg vil stole på andre. Og jeg håper at jeg treffer noen som setter pris på det og tar det til seg. 

 

 

 

#personlig #følelser #kjærlighet #skuffelse #menn #løgn #svik #Dustebonde #leimeg

 

Kan du gjette fargen?

Jeg skal male huset mitt. Har kjøpt inn malingen og greier, og har stått i dagevis på (og under og ved siden av) en stige og skrubbet kledningen med kraftvask. Dessverre har jeg ikke en veldig lang stige, så jeg rekker ikke opp på den høyeste veggen. Venter på at en bekjent skal komme og sette opp et stillas han har sagt jeg kan få låne, men jeg føler meg ikke helt sikker på at han får det til (sånn rent praktisk med tanke på tid og veldig mye jobb). Og så regner det. Jeg kjenner meg ørlite granne utålmodig, om jeg må si det selv. 

Jeg vet at det bare er å smøre meg med tålmodighet og gjøre det som kan gjøres fortløpende, men aller helst ville jeg hatt sol, stillas, dugnadsgjeng og et par fridager, og så bare fått alt unna med det samme. 
Jeg får uansett bare gjort tre sider av huset i år, for den fjerde skal ha ny kledning tidlig neste sommer - slik må det jo gjøres når en ikke har masse penger og tid og snekkerkunnskaper. Men tre sider er mye, det, og med tre sider i ny farge vil allerede huset se veldig annerledes ut. 

De som kjenner meg eller har fotografisk hukommelse fra min ti års blogghistorikk vet at huset mitt for øyeblikket er grått med brune karmer. De som bodde her før var forut for sin tid og malte huset grått før det ble moderne, så det er ikke en av disse fyldige gråfargene som vi ser overalt. Det er mere... flatt. Med bæsjebrune karmer. Og frem til helt nylig var det ganske mye svertesopp også. Men NÅ! Nå kommer huset mitt til å få personlighet. Såpass mye personlighet at en jeg kjenner reagerte med å si "Nei, det kan du ikke gjøre mot naboene dine!". 

Det kan jeg faktisk; jeg har spurt kommunen. 

Men nå lurer jeg på om du kan gjette hvilken farge jeg har valgt? Hvilken farge vil passe på huset til tante Jul, synes du? 

(Hint: Det er ikke hvit)

 

LINDA OG VALENTIN

Jeg leste masse tegneserier da jeg vokste opp. Foreldrene mine hadde med seg kassevis av dem da vi flyttet til Norge i '77, og det kom vel til noen flere etter hvert. Men brorparten av albumene er på dansk og fra tiåret rundt da jeg ble født. De var sortert i kassetter, og jeg fikk ta frem en kassett av gangen og være nøye med å sette hvert album på plass når jeg var ferdig. Jeg kunne tilbringe timevis i sofaen med en slik boks med album ved siden av meg, mens jeg pløyde meg gjennom det ene etter det andre.
 

En av favorittseriene mine handlet om Linda og Valentin, agenter i tid og rom. Jeg har vært gjennom alle albumene mange ganger, og elsker både streken, verdenene, karakterene og historiene. Heldigvis for meg satt det en fyr i Frankrike og kjente det på samme måte, bare mye sterkere. Denne fyren bar med seg begeistringen sin for fantasy og science fiction gjennom hele oppveksten sin, og hadde en stadig drøm om å gjøre noe mer ut av favoritt-romagentene sine.

Og nå har han gjort det!

I kveld skal jeg på kino og se Valerian and the City of a thousand planets, regissert av Luc Besson. Forventningene er skyhøye!



Nå virker det ikke som om folk i Sarpsborg er redde for at kinoforestillinger blir utsolgt; i alle fall var det ingen som hadde bestilt billett ennå i går da jeg kjøpte min. Selv om jeg unner mange å få sett denne filmen, og selv om jeg håper det finnes noen der ute som deler i det minste noen av interessene mine, så må jeg si at tanken på å se filmen helt alene omgitt av 312 tomme seter er ganske tiltrekkende :-)

 

 

#lucbesson #valerian #kino #fantasy #scifi #film #barndomsminner

Snart huskonsert igjen

Om tre og en halv uke gjør jeg om stua mi til konsertsal igjen (les: jeg rydder og vasker den og setter frem lys og stoler), for da kommer Daithi tilbake! Min gode venn og klagemur (når jeg trenger en sånn en), som tilfeldigvis også er en fantastisk dyktig musiker som er villig til å spille i mitt hjem, for mine venner, og som lar meg velge dato når han planlegger norgesturneene sine. Det kan knapt bli bedre.

Jeg har invitert masse mennesker, så jeg er spent på om det blir fullt denne gangen, og om jeg kommer til å sende småstressete meldinger rundt omkring den siste uka, slik jeg pleier å måtte. Det går fint å klemme inn noe over tjue personer i stua, men antallet har variert fra... Var det tretten første gangen? Eller bare elleve? Til tjueen på det meste. Det er alltid litt vanskelig å planlegge fordi folk er glade i å si ifra i siste liten, men jeg satser friskt på fullt hus denne gangen. 
Hvis du er en venn av meg, eller ønsker at du var det, eller hvis du har skikkelig lyst til å høre på Daithi Rua i godt selskap, så si ifra! Her tas likesinnete imot med åpne armer. 
 
 
 


 

Hormonell

Hvis du er mann, og/eller ikke vil høre om hva hormoner kan gjøre med et menneske, så er du hjertelig velkommen til ikke å lese dette innlegget. Det er ikke akkurat ny og banebrytende forskning jeg presenterer. 

 

Derimot vil jeg grave litt i følgende spørsmål: Hva er greia med at jeg snart er 42 år gammel, og fremdeles ikke greier å holde styr på min egen syklus?? En skulle jo tro at etter å ha vært gjennom dette omtrent... 350 ganger, så bør jeg kjenne igjen visse tegn? Jeg skulle gitt mye for, når verden raste sammen rundt meg og alt virket forferdelig og håpløst, å kunne tenke "Åja, det er den tiden av måneden igjen, ja. Det er nok ikke så ille som det virker". Men neida. Her raser verden i fritt fall, jeg sitter og skrikegråter for meg selv i bilen, skjelver og blir ufokusert, mister grepet på prioriteringene mine og ser apatisk på at tidsfrister renner ut og at barna blir sendt på ferie uten jakker, for så, en liten uke senere å stirre uforstående på dopapiret og tenke "Hæ? Blod?" 

Før du begynner å tro at jeg er fullstendig gal vil jeg gjerne forsikre deg om at så ille som dette er det slett ikke hver måned, bare når en del av verden faktisk har rast sammen for meg. Som denne måneden, som jeg fremdeles har svært friskt i minne ("Hæ, blod"-opplevelsen var i går). Men selv en slik opplevelse ville jeg trolig taklet hakket bedre om jeg hadde stoppet opp og sett på kalenderen eller talt dager på pillebrettet mitt. 

Nå er det ikke slik at syklusen min har vært akkurat lik i alle de nesten tretti årene jeg har vært plaget med "det månedlige", som det visstnok ble kalt i gamle dager. Det tok noen år før det gikk seg til i første omgang. Så begynte jeg på p-piller og det tok et år før det regulerte seg etter den nye hormontilførselen. En god stund ble det helt borte også; i en av mine mest seksuelt aktive perioder brukte jeg en del unødvendig energi på å lure på og teste om jeg kunne være gravid. Etter det har det vært graviditeter og amming og perioder uten tilførsel av kjemiske hormoner, og nå er jeg tilbake på "pillekjøret". Det at det har vært endringer kan jeg nok bruke som delvis forklaring på at jeg ikke har greid å holde oversikten over hva syklusen min gjør med meg. Da jeg var yngre hadde jeg ikke på langt nær så sterke svingninger som jeg har nå, heller. 
Men det er noen år siden jeg fikk en aha-opplevelse da jeg innså en ganske viktig ting: Min PMS foregår ikke i dagene rett før mens. Den er sterkest omtrent seks dager før, i et par dager. Da har jeg allerede rukket å glemme hvor hormonell jeg var/hvor vanskelig alt virket/hvordan jeg ble sint for ingenting/osv osv, uken før. Kanskje ikke veldig rart at det tok meg så lang tid å oppdage sammenhengen. Men nå som jeg vet, burde det være lettere.
I prinsippet.
Men det er ikke alltid at et hysterisk hormonelt kvinnemenneske har åndsnærværelse nok til å telle dager eller huske på når i måneden det er, dessverre. Det kunne nok spart både den aktuelle kvinnen og omgivelsene hennes for ubehageligheter.

En annen ting som kommer inn i bildet er månen. Jeg har i alle år hørt kvinner si at de blir så plaget av månen, at de sliter med å sove når det er fullmåne og slikt. Latterlig, har jeg tenkt. Fullmånen har aldri påvirket meg.
Meeeen så kom det til et punkt at jeg fikk en aha-opplevelse på det feltet også. Det stemmer at jeg ikke blir negativt påvirket av fullmånen. Fullmåne er topp. Ukene frem til fullmåne er også topp. Men den siste uka månen er i ne, altså den uka da månen går fra kvart til helt borte, den uka er ille for meg. Jeg ble ganske flau da jeg oppdaget det. Unnskyld til alle de kvinnene jeg i mitt stille sinn har gjort narr av frem til da. 

I forgårs da jeg kjørte hjemover om kvelden fikk jeg øye på månen. Den var i ny, et par dager gammel. Og i går hadde jeg "hæ, blod"-opplevelsen min. Nå inntaler jeg meg selv (av alle krefter) at dette betyr at det blir bedre nå, og at den delen av verdenen min som raste var en del som var bygget på råtnende bjelker satt skjødesløst ned i kvikkleire - og som derfor var dømt til å rase før eller senere. Faktisk var den bare holdt på plass med noe tauverk i suspekt materiale, som jeg - dersom jeg hadde sett hva det var laget av - skulle kappet for lengst. 

Nei, takke meg til gleden over gode metaforer. Nå skal jeg pleie helt andre deler av min egen lille verden - deler som er bygget av levende røtter og som bare vokser seg sterkere med tiden, om de bare får pleie. Som disse fantastiske bruene i India. Sånn vil jeg ha det. 



 

#hormoner #mens #kvinnegreier #dustebonde #syklus #månen #prioriteringer #jegregnermedatduleserdette 

Gi mere faen

 

Jeg har en venninne som stadig sier at jeg må lære meg å gi litt mere faen. Hun har helt rett. 



 

Flere måter å se ting på

Altså, okei. Nå er klokka skikkelig mye og langt over leggetid for alenemødre, men akkurat denne uka er akkurat denne alenemora alene hjemme. Så nå er det slik: At for omtrent seks timer siden gikk jeg hjemmefra og så ut sånn som dette: 



Sånn for å ha det på det rene, så var jeg på vei til temafest med tittelen "Pink Punk Princess". Jeg trengte ikke å google eller låne klær, bare å lete litt i klesskapet etter ting jeg ikke har brukt på noen år. For å si det selv så så jeg ganske snasen ut. 

Nå, etter en flaske prosecco (som jeg vant på det ukentlige lotteriet på kirkekontoret) og litt til, så ser jeg nok hakket mere shabby ut. Men det gjør ikke så mye. Ikke for det jeg hadde tenkt å snakke om, i alle fall. 

For det har seg nemlig sånn at jeg har en såkalt Bucket List, som jeg har registrert på dayzero.com. Det er en liste over 101 ting som jeg skal gjøre på 1001 dager (fra jeg registrerte listen). Ett av punktene på listen er "Lie back and look at the stars with someone". Heldigvis var jeg forutseende nok til å registrere punktet "Lie back and look at the stars alone" samtidig, så da jeg sjanglet ut av en taxi isted og sveivet bort mot plenen i stedet for mot døra, og la meg ned for å se på stjernene, så slapp jeg å tenke at det var ganske bortkastet at jeg var alene. Tvert imot (og egentlig helt uavhengig av enhver bucket list) så er det riktig meningsfullt at det ligger en enslig alenemor med masse sminke, selekjole med dødningehoder, nettingstrømper og Matrix-frakk på plenen min og ser på stjernene. 

Faktisk har jeg tenkt å gjøre det igjen. Nå. 

Ha en fin natt så lenge. 

 

 

Tiden er ute!

Ja, da er klokka over ti, og det var jo ikke mye å gå igjennom for å finne dem som har svart riktig på spørsmålet mitt. Jeg fikk tre svar, og to av dem var riktige; min nusselige lille niese heter Elise.

Pianostykket dere hører på nå (om dere klikket på videoen, i det minste) heter "Für Elise", og er veeeldig kjent. Men i følge Wikipedia er det faktisk kanskje slik at tittelen er feil! Der står det nemlig følgende: "Nyere forskning ser det imidlertid som sannsynlig at Therese Malfatti, datter av Beethovens lege, har vært ment. Lesemåten Elise skal komme av at utgiveren Nohl, som oppdaget manuskriptet, har lest håndskriften galt. Manuskriptet er senere forsvunnet igjen." Den siste setningen indikerer at vi kanskje aldri kommer til å finne ut av om det stemmer.

Nok om det.
De to som svarte riktig var Frodith og Thomas Frydenberg.
Nå tar jeg rett og slett en terning, og så får Frodith nummer 1, 2 og 3, mens Thomas får nummer 4, 5 og 6. Og så rister og kaster jeg terningen.

Klar?

Klar.

*risteristeriste, rullerullerulle*

Og vinneren er...

THOMAS FRYDENBERG!

Gratulerer! Det er sannelig ikke ofte jeg kaster en sekser.

Jeg trenger adressen din, og fargeønske.

 

Reprise

Jeg har ikke hatt for vane å poste samme innlegg flere ganger, men nå kom jeg over dette som jeg skrev for tre år siden omtrent, og bestemte meg for å gjøre et unntak. Innlegget handler om noe jeg selv trenger en påminnelse om rett som det er. Jeg håper det kan være til nytte for noen andre der ute også. Så her er det, gjengitt nøyaktig slik jeg skrev det den gangen:

 

Om å bety noe

Advarsel: Pretensiøst innlegg!

De fleste av oss vil vel gjerne bety noe her i verden. Bety noe for en venn, en elsker, et familiemedlem, eller aller helst for hele verden. Vi vil gjerne berøre, kanskje imponere, og helst legge igjen noen varige inntrykk før vi dør. Jeg tror at det er denne hangen som gjør at så mange av oss vil klatre høyt, bli kjendiser eller synlige for massene på andre måter. Det er klart, noen streber etter makt over andre, og noen snubler inn i rampelyset bare fordi de gjør noe de elsker så godt at andre legger merke til det. Men nå tenker jeg på oss vanlige mennesker, som ikke for øyeblikket er toppolitikere og Hollywood-skuespillere. For noen av oss er trangen til å bli "viktige" kanskje fullstendig irrasjonell, fordi vi vet med oss selv at vi ikke ville sette pris på så store mengder oppmerksomhet som det ville føre med seg om vi faktisk sikret oss en plass blant de berømte. Allikevel vil vi, og føler oss mislykket over ikke å få det til, på tross av den lille stemmen som hvisker at vi egentlig har det ganske bra.

Jeg vil ikke komme inn på det økonomiske aspektet ved det å "bli til noe", selv om jeg lett kunne gå i den fellen (les: jeg har nettopp slettet et helt avsnitt som endte opp med hvor fattig jeg synes jeg er). Det jeg vil frem til er at vi berører flere enn vi tror, at vi er viktigere enn vi gir oss selv kredit for.

Tenk på hvor mange mennesker du møter i løpet av et liv. I et helt alminnelig anonymt liv treffer du på familie, naboer, skolekamerater, lærere, kolleger, ektefelles kolleger, kunder, selgere, butikkpersonale... Tusenvis av mennesker kommer på ett eller annet tidspunkt i berøring med akkurat deg. Og om du greier å bety noe for en brøkdel av dem, om du er en god venn eller et godt eksempel, eller om du bare er den som gir et smil eller en vennlig kommentar på rett tidspunkt, da har du greid det! En ting du sier eller gjør for en eller en håndfull av alle disse menneskene kan være utslagsgivende for resten av livet deres. Du trenger ikke å være et synlig forbilde for millioner av mennesker. De som treffer deg personlig, selv om det er færre enn om du hadde vært berømt, de hører og ser deg. På ordentlig. Og det har større effekt enn om de hadde sett bilder av din perfekte kropp eller hørt dine innøvde taler eller replikker. Ekte mennesker og direkte kontakt betyr så uendelig mye mer enn fjerne forbilder.

Nå skal jeg gå til sengs og prøve å tro på mine egne kloke ord, og slåss mot mine irrasjonelle behov i drømmeland.

"I can slay the jabberwocky!"

 

 

#reprise #selvbilde #selvtillit #viktig #rikogberømt #blisett #semeg #verdi

Siste sjanse!

Om en og en halv time trekker jeg vinneren av giveawayen i innlegget under her. Foreløpig veldig store vinnersjanser, så her er det bare å hive seg utpå ;-)

Hurra giveaway!

Jeg har blitt tante!

For femte gang riktignok, men en ny liten baby er alltid nytt og fantastisk og verdt en feiring. Derfor har jeg bestemt meg for å lage en rask liten giveaway så andre også kan bli glade. Premien er et av de fantastisk fine bokmerkene mine, som ser for eksempel slik ut:








Vinneren kan fortelle meg hvilken farge hun/han liker best, og så velger jeg ett som passer - eller det går an å velge selv i Tejes lille butikk på facebook.

For å vinne må du gjette hva min nye niese heter.

Siden jeg er snill vil jeg gi dere et hint som jeg mener vil endre vanskelighetsgraden fra umulig til kjempelett. Hint: Ludwig van Beethoven.

 

For å oppsummere: Skriv det du tror er navnet på min nye niese i kommentarfeltet. Legg gjerne til litt smiger om hvor vakker hun sikkert er siden hun er i slekt med meg, eller om hvor fine bokmerker jeg lager. Og du får bonus for å nevne de Beethoven-relaterte spekulasjonene rundt navnet.

Jeg trekker en vinner klokken ti i morgen kveld, altså søndag 25. juni kl. 2200. Lykke til!

 

PS: jeg har en annen, mere langvarig giveaway gående også; to innlegg lenger ned i bloggen. Det kan lønne seg å bli med på den også.

 

 

#giveaway #konkurranse #baby #jente #nyfødt #bokmerke #premie #navn #beethoven
 

Mens vi venter...

Eller, mens DERE venter, på et nytt meningsfullt innlegg fra meg, synes jeg at dere skal se og høre litt på denne musikkvideoen.

Det meste går nemlig over, selv om det ikke kjennes sånn.

GIVEAWAY!

DET var lenge siden sist, det!

Men nå synes jeg det er på tide. Jeg har en giveaway gående i facebook-butikken min, og synes det bare er rett og rimelig at dere fra bloggverdenen får sjansen til å være med. Dere har sjansen til å vinne dette fine kjedet:

Det er laget av lavastein og abeloneskjell og ville vært til salgs i butikken min for 400 kroner - om jeg altså ikke hadde bestemt meg for å gi det bort i stedet.

For å vinne må dere like facebooksiden min, Tejes lille butikk, og så er det fint om dere deler og liker innlegget der jeg annonserer giveawayen, og kanskje til og med legger igjen en liten kommentar. Om dere sprer det glade budskap gjennom egen blogg blir jeg glad, og sjansen for at noen vinner kjedet innen rimelig tid øker betraktelig. Jeg trekker nemlig en vinner når jeg har 200 følgere på siden...
 HER er en direkte lenke til innlegget. Dersom den linken av en eller annen grunn ikke virker kan dere følge DENNE linken i stedet. Da kommer dere til butikken, og finner giveaway-posten helt øverst.

Og når dere først er der inne, er dere hjertelig velkommen til å scrolle dere nedover, for der er det mye fint! Jeg har laget bokmerker...







Og steinkjeder i ulike farger og fasonger.










I tillegg har jeg laget regnbuekastere, og drømmefangere er på vei. Og jeg kan lage matchende øredobber til nesten alle kjedene på bestilling. Når jeg tenker meg om, kan jeg lage selve kjedene på bestilling også, til en viss grad, om jeg har materialene som trengs. Det er i det hele tatt ganske stor sjanse for at dere kan få kjøpe et smykke som er helt og aldeles perfekt. Så velkommen til Tejes butikk, og lykke til i giveawayen ;-)

 

 

#giveaway #premie #gevinst #smykker #konkurranse #kjede #abelone #akkuratdetduønskerdeg

 

Lærdom

Etter et aldri så lite opphold er det vel på sin plass med et kjempepersonlig innlegg der jeg deler akkurat litt for mye og muligens bryter et par etiske retningslinjer ved å henge ut en konkret person, tenker jeg. Er dere enige?

Nå helt for nylig har jeg nemlig hatt et gjensyn med min dårlige dømmekraft og resultatene av den, og jeg har måttet handle ut ifra min nyvunne selvtillit og integritet. Sånn litt på avstand er det samlet sett en positiv opplevelse, selv om jeg skulle ønske jeg kunne spart meg selv for hele greia.
Jeg skal prøve å gjøre dette så kort som mulig.

Bakgrunnshistorien er følgende: Da jeg var 18 bodde jeg seks måneder i Stuttgart som Au Pair. Jeg var ung og uerfaren og overbegeistret og takknemlig for all positiv oppmerksomhet jeg fikk. I løpet av denne tiden hadde jeg en kortvarig flørt med en amerikansk MP som holdt til på en militærbase i nærheten. Han var en dust og det varte ikke lenge før han var borte, og siden har jeg ikke sett ham.

Rettelse: Siden hadde jeg ikke sett ham. Men i et svakt øyeblikk for et par år siden fant jeg navnet hans på facebook og sendte en melding (jeg husket hva han het fordi han hadde vært så latterlig stolt av navnet sitt fordi han var i slekt med gitaristen til Bruce Springsteen). Etterpå glemte jeg alt om det, til han plutselig svarte litt over et år senere. Noe av det første han sa var at han husket meg, husket at han ikke hadde behandlet meg helt bra, og at han gjerne ville be om unnskyldning for det. Næmmen, tenkte jeg, det virker som om han har blitt voksen på de noenogtjue årene som har gått. Så bra.
Så vi snakket sammen på Messenger, og på mystisk vis ble det slik at jeg inviterte ham hit. Eller, slik sier i alle fall han at det var. Jeg tror det foregikk på den måten at han skrøt av sitt skandinaviske opphav slik mange amerikanere gjør, men han hadde aldri vært i Skandinavia så jeg ga uttrykk for at han kunne jo besøke meg hvis han ville ha et påskudd for å se Norge. Og Sverige, siden jeg bor rett ved grensen. Jeg hadde ikke forestilt meg at han kom til å ta meg på ordet.

Men det gjorde han, og plutselig hadde jeg en fremmed mann i huset. Som slett ikke hadde tenkt seg å bare bruke Sarpsborg som base for to- og tredagersturer rundt i landet for å se på fjorder og stavkirker. Neida, han hadde kommet for å "tilbringe tid sammen med meg," og for å "bli kjent med meg igjen". Væææ! Og det på tross av at jeg uttrykkelig hadde gjort ham oppmerksom på at dersom jeg ble tilbudt å jobbe i denne perioden så kom jeg til å måtte gjøre det, og at eventuelle romantiske tilnærmelser var mer enn utelukket. Og han hadde fjorten dagers ferie!
Det skal sies at han ikke gjorde tilnærmelser utover å spørre om jeg ikke syntes han var tiltrekkende og så se såret ut da jeg sa nei. Men i mange dager holdt han ikke munn så mye som et øyeblikk! Det bare rant ord ut av munnen på ham; uendelige historier om hans fantastisk spennende liv, komplett med datoer, navn og bakgrunnshistorier for alle han noensinne har møtt og alle steder han har vært. Han har opplevd historie, må vite; har håndhilst på presidenter, reddet liv og voktet kjernevåpen (jeg synes kanskje det er litt urovekkende at en soldat med ansvar for kjernevåpen ikke kan uttale "nuclear" ordentlig, men det er vel bare meg...). Faktisk burde jeg skrive memoarene hans, for hans historier er verdifulle for verden. De bare deles.
De er så viktige, faktisk, at de skal fortelles mens man går tur i skogen (furuene hjemme er større, og forresten kan en ikke gå ut uten skytevåpen der jeg kommer fra), mens man ser på gravhauger fra vikingtiden (jeg trenger ikke å ta bilde av denne; hjemme hos meg har vi indianergravhauger - og visste du forresten at Danmark er det eneste landet som har tilbakebetalt krigsgjelden sin til USA?), mens man ser på helleristninger (jeg tror disse forestiller noe annet enn historikerne sier; etter min erfaring betyr dette......), og så videre, og så videre. Etter to dager gikk han meg på nervene. Etter enda et par dager gikk han barna mine på nervene. Etter noen timer hos en venninne gikk han henne på nervene, også. Jeg ante rett og slett ikke hvordan jeg skulle holde ut frem til han reiste hjem igjen.

Og til slutt skjønte jeg: Jeg trengte ikke å holde ut. Jeg kunne ta en avgjørelse som ville gavne meg og barna, og jeg trengte ikke å ta hensyn til andres følelser på bekostning av mine egne.

Så jeg kastet ham ut.

Jeg ble faktisk nødt til å si til mannen at han ikke kunne bli værende i huset mitt. At jeg måtte prioritere å ha tid sammen med barna, og at han fikk finne noe annet å bruke de siste dagene sine til. Dra til Oslo, for eksempel, og se på slottet og vikingskipsmuseet og slikt. Tidligere forslag om at han kunne underholde seg selv ved for eksempel å dra til Helsingborg, der angivelig tippoldefaren hans hadde utvandret fra, hadde han ikke tatt til etterretning. Og på tross av et mutt "jeg ville gjerne sett vikingskipmuseet" valgte han å booke om billetten sin og reise hjem til Montana før tiden. Han skjønte ikke på hvilken måte han hadde vært til bry, og barna mine elsket ham jo... Selv synes jeg jo at når et ellers muntert og medgjørlig barn roper "Be quiet!" hver gang du tramper ubedt inn på soverommet og begynner å snakke, så bør du forstå at du ikke er barnets helt. Men generelt var det slik at denne mannen oppfattet stort sett ALLE situasjoner fullstendig annerledes enn jeg selv gjorde. Det vanskeliggjør kommunikasjonen en smule.

Nåvel. Jeg har tilbrakt de seneste dagene i tilnærmet eufori over å ha mitt eget hus for meg selv, og å ha ro til å tenke egne tanker i stedet for å måtte høre en konstant strøm av andres (ikke veldig interessante) tanker. Og jeg har lært et par viktige ting. Den ene er at jeg absolutt kan stole på egen hukommelse og magefølelse (for selv om jeg er klar over at jeg har selektiv hukommelse og ikke husker alt, så er det ingen grunn til å tro at andres versjon er mindre subjektiv og mere korrekt). Den andre tingen er at mennesker fra fortiden min godt kan få lov til å bli der. Hvis jeg oppsøker gamle bekjente fra nå av, blir det mennesker som jeg utelukkende har gode minner om.

 

Puh. Det var godt å få det ut.

 

 

#idioti #dårligevalg #besøk #USA #fortid #aupair #historie

Plystrebuse og knirkebuse

Jeg er forkjølet.

Veldig veldig forkjølet, og det er ikke noe gøy. En ting er den den konstante kilingen i nesa, som gjør at jeg drar inn reelt eller innbilt snørr med jevne mellomrom og dermed sørger for ekstra trykk i bihulene så øynene mine svir og ørene klør. En annen ting er serienysene; opptil fem på rappen, så jeg står tvekroket og rallende i flere minutter etterpå, gjerne med kramper i diafragma i tillegg. Og trøttheten og hodepinen er også verdt å nevne.

Men så er det plystrebusene, kanskje det eneste humoristiske innslaget i en ellers høyst uønsket tilstand.

Du vet når det sitter en gjenstridig buse i det ene neseboret og lager plystrelyder når du puster? Dem har jeg hatt flere varianter av de siste par dagene. I tillegg, siden passasjen til bihulene mine tydeligvis lider under forkjølelsen, oppstår et trykk når jeg snufser som må utlignes etterpå. Resultatet er at jeg går rundt og lager både plystre- og knirkelyder. Hooot - knirk. Hooot - knirk.

Riktig interessant.

Men det hadde vært mer interessant å kunne puste fritt og ikke ha vondt noe sted, merker jeg.

 

 

#snørr #helse #forkjølelse #dustenese #plystrebuse

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
Tante Jul

Tante Jul

41, Sarpsborg

Jeg er helt normal! Og jeg tror det finnes litt jul i det meste. vejrup@gmail.com

Matbloggtoppen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits