Hvorfor fikk jeg bare EN dag med sol?

Og hvorfor var jeg så glad for den at jeg ikke brukte lue? 

I går fikk jeg saget og hugget opp en del ved, jeg fikk tatt opp resten av potetene og luket og vendt jorden i godt og vel halvparten av grønnsakshagen. Jeg samlet også en hel del ringblomstfrø - det har vært overflod av ringblomst i hagen min hele sommeren og er det fremdeles, og det vil jeg gjerne gjenta til neste år. Og så fikk jeg ryddet litt der ute. Men det er fremdeles massevis jeg har lyst til å gjøre, blant annet har jeg to busker jeg vil plante ut, og en potte med asters som skal få friheten sin. Og noe mere jord å flytte rundt på, og pionfrø som jeg vil så nå for å se om en vinter i potte er stratifisering nok for dem (jeg er skikkelig dårlig med frø som trenger kulde for å spire). Fuglebrettet skal ut på plass igjen etter et par strøk maling, jeg vil fylle på under flisene som har begynt å rase ned, rake løv, og i det hele tatt. Det hadde vært fint med en solskinnsdag til. I stedet sitter jeg her og ser ut på vind og gråvær (men ikke regn foreløpig!) og pleier en øm kropp og en fersk forkjølelse. 

Vel vel. Det er vel bare å ta seg en varm kopp te og så hive seg ut i det. 

Med lue på, i dag. 

 

 

#hage #høst #været #vind #grønnsaker #snusfornuftig #forkjølelse

Denne er til deg, Kjell.

Fordi jeg har hørt at du likte den så godt. 




Bare sånn kjapt:

Var det noen som la merke til at det snødde i går? Her i Sarpsborg prøvde det å snø nesten hele dagen, men det ble ikke til noe mer enn halvhjertet isregn med et par våte dotter innimellom som smeltet idet de landet. Makan til lite julestemningsinngivende snøvær skal en lete lenge etter. Og det skulle liksom være årets første snø? 

Nei. Jeg er skuffet. Sånn skal det være:

(Jeg må jo ha noe å illustrere innlegget med, ikke sant? Fra weheartit.)

Om en time og tjue minutter skal jeg hente sønnen min på skolen og fange inn læreren hans for en liten prat i samme omgang. Vi reiser nemlig bort i noen dager, og hun må fortelle meg hvordan jeg best skal holde barnet oppdatert på skolearbeidet. Leksene er ikke noe problem, de står jo på ukeplanen og består mest i frilesing og et par sider i matteboka, men de andre bøkene har jeg aldri kikket noe særlig i. Jeg håper det skal gå så knirkefritt som mulig, og at han er motivert for skolearbeid innimellom timevis i bil og på båt. 
MIN sønn er jo så intelligent at det ikke er grunn til bekymring, naturligvis, men det er jo greit å gjøre ting ordentlig allikevel.

Nå skal jeg se hvor mye jeg rekker å pakke og rydde og forberede på den tiden som er igjen. Ha en strålende dag! 

 

 

#mamma #barn #sixten #lekser #skole #tur #familie

Trucker's hitch

81 dager til julaften...

Sånn omtrent, i alle fall. Kanskje det er 82, men det er nesten midnatt, og da blir det brått noe ganske annet. Enn 82, altså. 

I dag har jeg laget invitasjoner og program til årets juleverksted. Det er IKKE 82 dager unna, for det er alltid den siste helgen i november. Om 56 dager, altså. Eller 55, for, ja, midnatt og alt det der. 

Masse å gjøre, masse å tenke på. Men jeg tror at jeg skal greie å komme mer i førjulsstemning enn jeg gjorde i fjor på denne tiden, i alle fall, og det ser jeg frem til. Sånn rent konkret skal jeg ganske umiddelbart (nei, det er ikke sant, for det er jo nesten midnatt, og det er grenser for hvor langt det er greit å strekke ord og uttrykk som "umiddelbart" - men veldig snart, i alle fall) sende ut nevnte invitasjoner til et knippe utvalgte juleverkstedsdeltakere. Noen har vært med i mange år allerede og kan følge de fleste oppskriftene uten tilsyn, andre er nyere men greier sikkert å henge med. Programmet er ganske tettpakket, men mange poster er de samme som tidligere år. Jeg har nemlig funnet ut at visse ting skal man bare ikke forandre på. Det gleder meg å høre at "det blir liksom ikke jul hvis vi ikke..." - særlig hvis det dreier seg om ting som jeg selv er begeistret for, naturligvis. Å dyppe lys, for eksempel. Jeg prøvde å bytte ut lysdypping med en annen aktivitet et år, men det gjør jeg ikke igjen.  

Når invitasjonene vel er sendt har jeg et pusterom på over en måned, men det er greit å starte tidlig med å lage liste over ingrediensene jeg kommer til å trenge, og andre ting jeg kanskje bør kjøpe inn før juleverkstedshelgen. Det går med en hel del sukker, fløte og sirup for eksempel, for vi lager minst to slags karameller. Og så er det greit å sørge for at jeg har overnattingsplasser i orden for dem av gjestene som kommer utenbys fra. Men ellers er både de (de faste, altså) og jeg så rutinerte at det ikke er så mye jobb. 

Såeh... Da må jeg vel finne på noe annet, da.

Forslag?

 

 

 

#jul #juleverksted #DIY #karameller #baking #nedtelling

200 postkort!

For noe over firehundre dager siden ble jeg med i Postcrossing, som er et eget lite (eller ganske stort, i grunnen) "samfunn" for oss som liker å sende og motta postkort. Ordentlige kort, altså, med frimerke, i postkassen. Ikkeno knussel. 

Det fungerer slik: Du starter med å registrere deg på postcrossing.com, og lage deg en profil. Her kan du skrive litt om deg selv, stedet der du bor, hobbyer du har, og så videre. Mange skriver også hva slags motiver de liker best på postkortene - dette kan arte seg som rene ønskelister iblant. Du kan også registrere fødselsdato (valgfritt) og bilde (naturligvis også valgfritt). Adressen din registrerer du naturligvis også, men den blir ikke synlig på profilen din. 
Når du er sånn passe fornøyd med profilen er det på tide å begynne å sende kort. Da klikker du rett og slett på "send a postcard" i menyen, leser og godtar retningslinjene ("du skal være snill mot andre postcrossere"), og så får du tildelt en adresse å sende kort til. Du får se profilen til mottakeren, og det kan være en artig utfordring å finne et kort som du tror vedkommende vil bli glad for. Deretter er det bare å skrive kortet, huske å sette på ID-nummeret som du får sammen med adressen, og sende det avgårde. Når det kommer frem vil mottakeren registrere det på postcrossing.com, og når det er gjort vil din profil bli gitt til en annen postcrosser så du også kan få kort. Ta-daaa!

Til å begynne med kan en sende fem postkort. Etterhvert som kortene blir registrert av mottaker kan en sende flere, og det er også lov til å ha flere kort "underveis" av gangen. Jeg har nå sendt 201 postkort og mottatt 203, og for øyeblikket har jeg fire postkort som er underveis. Totalt har jeg lov til å ha tretten "reisende" postkort nå. På tide å skrive noen flere, altså! 

Og hvis noen lurer på hvordan to hundre og tre postkort ser ut når de er lagt litt sånn tilfeldig utover en seng, så er det slik: 

Den observante vil kanskje legge merke til at det er en kraftig overvekt av julekort her (og da har jeg lagt mange av julekortene underst). Det er fordi det står i profilen min at jeg elsker jul og at jeg gjerne mottar julekort hele året. Det stemmer det, altså, men jeg har lært at det finnes mange skikkelig stygge julekort der ute. Og så finnes det så mye annet som er fint, så jeg lurer på om jeg skal endre litt på profilen min... 

 

Rent bortsett fra det: Tror dere det ville funket å gå bort til den kjekkeste gutten i gata og spørre om han ville bli med hjem og se på postkortsamlingen min?

 

#postcrossing #postkort #ekte #hobby #sjekketriks

Film!

Jeg har oppdaget sweflix.net. Siden jeg ikke har tv, og ikke netflix eller andre abonnementstjenester der jeg kan se film, og ikke liker tanken på å laste med film ulovlig, så er det jammen bra at det finnes steder der en kan se film både lovlig og gratis. Det er MASSE filmer der, også! Og noen er helt nye! 

Riktignok er en del av dem låst, for eksempel må en ha abonnement og logge inn for å se serier, men det virker ganske vilkårlig hvilke filmer som er låst. Det er ikke konsekvent de nyeste eller mest populære, for eksempel. Robin Hood med Kevin Costner (fra 1991!) er låst, mens jeg har sett både Transcendence og Divergent den siste uken. Det at en film er låst betyr heller ikke nødvendigvis at den kommer til å fortsette å være det. Barna ville gjerne se Det regner kjøttboller 2, men det gikk ikke. Standhaftige som de er prøvde de igjen dagen etter, og dagen etter der, og plutselig kunne de se levende mat av hjertens lyst. Tadaaa! 

 

En fordel ved å ha film tilgjengelig er at det blir mindre stusslig å rense fire kilo sopp alene. 
En ulempe er at det gjerne blir litt senere enn beregnet før jeg kommer meg i seng.

I går, for eksempel, hadde jeg bestemt meg for å se Divergent. Jeg "skulle bare" litt sånn forskjellig først, og dermed fikk jeg en sen start. Så oppdaget jeg at filmen var to timer og nitten minutter lang... Det betød ikke bare at det tok to timer og nitten minutter å se den - neida, jeg brukte det som påskudd for å pause to ganger for å hente meg mere te og kake. Så da ble det en kort natt på meg. 

Jaja. Det var verdt det. Nå skal jeg bare passe meg for å begynne å sikle på unggutter igjen...




#theojames #divergent #film #filmtips

Men, å, så fin!

Dere får bare unnskylde fjortistaktene her; det har dukket opp et par bilder av kjendiscrushen min som jeg ikke hadde sett før. Ett av dem er... fantastisk. 

Det er altså noe med menn med oppbrettede skjorteermer. Jeg er ekstremt prippen og kan ikke få meg til å beundre kropper og kroppsdeler i blomstrende ordelag (Hei, jeg greier det knapt nok i all stillhet bare for meg selv engang), men underarmer er uskyldig nok til at jeg kan stirre på dem uten å rødme. Og når underarmene sitter på noe så flott som denne mannen, og attpåtil blir eksponert av oppbrettede skjorteermer, ja da... Da trenger jeg ikke mer. 

 

 

 

#RA #RArmitage #armitage #richardarmitage #crush #kjendis #menn #dagdrøm #skjorteermer

109 dager igjen

Her hos meg kan det jo ikke herske noen tvil om hva det er 109 dager igjen til, når jeg tar meg bryet med å sette det i en overskrift på denne måten. Det er naturligvis den der dagen som alle julefantaster går rundt og venter på - nemlig NYTTÅRSAFTEN! 

Hva sier du? Er det feil? Men jeg trodde... 

Neiiiiiida, jeg bare tuller med dere! Det er naturligvis julaften jeg snakker om. Og jeg er så usynkronisert med resten av verden for tiden at jeg tyr til virkelig dårlige vitser for å ha noe å skrive om. Sånn kan det også være en gang iblant. 

På onsdag kveld blåste jeg opp en meterlang ballong helt til den sprakk. Siden den var så lang hadde den ingen problemer med å rekke opp til øyet mitt, der den ga meg en skikkelig smell (pun intended). Det var vondt! Da tårene hadde sluttet å renne og jeg kunne se igjen prøvde jeg å undersøke øyet mitt i speilet, og da syntes jeg tydelig det så ut som om jeg hadde fått en bulk i hornhinnen. Sannsynligvis var det bare lyset som gjorde det, for jeg tror egentlig at jeg slapp ganske greit unna. Men det gjør faktisk fremdeles vondt. Og jeg må lukke øyet for å hvile det iblant. Da lukker jeg begge to, for det er enklere, og så blir jeg sittende der og føle meg handikappet. Jeg håper det går over snart. 

Nå skal jeg på trening, jeg skal bare lukke øynene litt først. I mellomtiden kan dere kikke på dette fine julelys-bildet som jeg fant på weheartit:

 

 

 

#jul #lys #advent #ballong #uflaks

Ord og uttrykk og slikt

 

Meg: Sixten, hva er en hvis en har ti tommeltotter?

 

Sixten (etter et par sekunders betenkningstid): ...En alien?

 

 

#gullkorn #mamma #barn #frabarnemunn

 

 

Neida joda såeh...

 

Pussig hva en finner når en googler sitt eget navn. Når en heter det jeg heter, altså. 

 

 

"UTROSKAPSSIDE"??!!!!??

Siden bloggen min har vært i dvale en stund har heller ikke den tilhørende mailadressen (juletante@gmail.com) blitt sjekket særlig flittig. Det har dessverre ført til at et par forespørsler fra privatpersoner har blitt liggende ubesvart (unnskyld!). I tillegg har det ført til at det først er nå at jeg oppdager en forespørsel om et "affiliate samarbeid" fra noen som hevder å være "den ledende utroskapssiden i Norden for gifte og samboende". Jeg kommer ikke til å nevne navnet på selskapet her, for det har de virkelig ikke fortjent. 

 

Her er et utdrag fra mailen jeg fikk: 

Hei,
Mitt navn er Ann og jeg kontakter deg fra XXXXXXXX. Jeg kom over bloggen din og likte den veldig godt fordi den den er interessant, svært profesjonell, men den tar også opp viktige emner. På grunn av dette så er bloggen din en nettside vi gjerne ville startet et samarbeid med.

 

Om du aldri har hørt om XXXXXXX, så er vi kort og godt den ledende utroskapssiden i Norden for gifte og samboende og vi jobber med å ta over Europa en affære om gangen. Jeg kontakter deg for å fortelle deg om vårt nye affiliate program XXXXXXXX fordi jeg tror det kunne vært et bra samarbeid ved at du tjener penger gjennom å føre trafikk til vår side.

 

Resten av mailen er detaljer om hvordan samarbeidet skulle fungere, hvem jeg kunne kontakte og så videre.

 

Jeg er klar over at dette er en mal som firmaet sender ut til en mengde bloggere, men la meg nå for et øyeblikk late som om den er stilet til meg personlig. Da er det en del som stikker seg ut, nemlig.

 

I emnefeltet på mailen står det"affiliate samarbeid med XXXXXXX". Ordet "affiliate" betyr samarbeidspartner. De tilbyr et samarbeidspartnersamarbeid, altså. Med orddeling. Allerede der var jeg skeptisk. Og så fortsetter de med sviktende grammatikk (og logikk) for å vinne meg over. Denne Ann synes bloggen min er interessant og profesjonell, sier hun, MEN den tar også opp viktige emner. Er det en motsetning der? Det var jeg ikke klar over. Selv synes jeg at blogger kan være interessante FORDI de tar opp viktige emner, men hva vet vel jeg? 


Jeg er vel kanskje forutinntatt mot firmaer som driver med affiliate-programmer, etter å ha jobbet med (med, altså, ikke i) MLM-industrien i noen år. Derfor vil forespørsler som denne falle dødt til jorden hos meg uansett.


Men det ved akkurat denne forespørselen som forstyrrer meg mest - nok til å få meg til å skrive dette innlegget - er selve forretningsideen til dette selskapet. De jobber med å promotere utroskap. De tilbyr et nettverk som kan tilrettelegge og underlette for mennesker som er i et forhold og som har lyst til å ha seg med andre enn sin egen partner. Og ikke nok med det; de tilbyr bloggere som meg penger for å skaffe trafikk til siden deres. 


Det de gjør ved å sende meg en slik forespørsel er å be meg om å bli medskyldig til andres moralske forfall, til å såre den partneren som ikke er utro, til å hjelpe mennesker til å gjøre ting jeg selv fordømmer. Og de fremstiller det som "et bra samarbeid", som jeg kan tjene penger på! 

 

Jeg synes dette er avskyelig og forkastelig, og jeg vil IKKE forbindes med et slikt selskap. Og jeg er dødelig fornærmet over at noen overhodet kunne få for seg å spørre meg. 

 

Jada, igjen: Dette var en mal som er lik for alle, og de som sender den ut leser sannsynligvis ikke gjennom bloggene de velger ut, derfor har jeg ingen grunn til å ta det så personlig. Men allikevel. Æsj!

 

 

 

 

#reklame #spam #markedsføring #utroskap #blogg #nettverk #MLM #affiliate #moralenshøyborg


ETTHUNDREOGTJUEFIRE!

Visste dere at det i dag er ett hundre og tjuefire dager igjen til julaften?

Det betyr at om hundre dager begynner den siste store nedtellingen. Om hundre dager kan vi åpne den første luken (eller pakken) i adventskalenderen vår, hvis vi er så heldige å ha adventskalender. Selv er jeg så heldig at jeg har en venninne som lager kalender til meg hvert eneste år, og det har hun gjort i tjue år nå. Ja, jeg lager til henne også, naturligvis, og slik blir vi glade begge to.
Om hundre dager har vi kanskje allerede tent det første lyset i adventsstaken også, dere, for i år faller første søndag i advent på den trettiende november. Perfekt. Det er i den helgen jeg har juleverksted, og da er det ekstra koselig å kunne tenne lyset når vi skal spise frokost.

 

Siden ikke alle er glade i lys, tenkte jeg å komme med et tips til alternativ adventskrans (det er ikke sant; jeg bare så dette bildet på weheartit og tenkte at det var jo fint...)



Men mulighetene er mange, i alle fall! Jeg håper det blir "lov" med litt farger igjen i år, så jeg ikke blir så håpløst umoderne ;-)

 

 

#jul #christmas #advent #lys #farger #DIY

Selvforakt

Hvor sykt er det ikke at flotte jenter skal hate og forakte seg selv bare fordi de er litt myke rundt midjen?

Jeg har ikke akkurat valgt et banebrytende tema for dette innlegget, det er jeg fullt klar over, og jeg kommer heller ikke til å komme med noen løsning eller tips og råd på veien til å bli et mere tilfreds menneske osv etc. Tvert imot, jeg skal bare kverulere litt. Forleden slo det meg nemlig (atter en gang!) hvor misfornøyd jeg er med min egen kropp. Og så jeg som er så fin! Jeg har en god holdning, jeg er høy og slank og velproporsjonert. Men så har jeg altså vokst et par størrelser siden jeg var tjue, og har lagt meg til en sånn blobb i mageregionen som jeg hater intenst og ikke riktig greier å få kontroll over. Urk.

Det som fikk meg til å tenke på dette er at jeg la merke til rekkefølgen jeg kler på meg, rett og slett. Tidligere, da jeg var slank og lekker og veltrent, da pleide jeg for det første å sove naken, så når jeg sto opp skulle jeg bare kle meg, uten å skulle kle av meg en pysj først. Men deretter tok jeg først på meg truse, så BH, og så jeans. Gjerne med et bredt belte i. Og slik kunne jeg sprade rundt en stund, for jeg følte meg riktig fin med akkurat det på meg. Naturligvis tok jeg på meg flere plagg før jeg gikk ut blant folk, men det der med å traske rundt i bukse og BH var liksom en del av rutinen min.
Nå derimot, nå setter jeg meg på sengekanten og drar av meg pysjen. Så tar jeg på meg undertøy, og skynder meg å ta på meg en singlet eller t-skjorte før jeg risikerer å få øye på meg selv i et speil. Det hender rett som det er at jeg står foran speilet mens jeg tar på meg bukse, men nesten hver gang snur jeg meg bort med et gys når valkene blir klemt ut over kanten av buksene.

Nå kunne det sikkert hjelpe om jeg bet i det sure eplet og kjøpte meg større klær, men foreløpig har jeg ikke kommet til det punktet. Til å kjøpe enda større klær, altså - størrelsene fra tjueårene er bare et vagt minne. I stedet klamrer jeg meg til en idé om at jeg skal spise mindre og trene mer, så klærne jeg allerede eier kan sitte ordentlig på meg igjen. Mens jeg manisk stapper i meg uhyggelige mengder med søtsaker så snart jeg er alene. Og jeg er dessverre mye alene for tiden...

Det triste med dette er at jeg er en voksen kvinne på snart trettini, som egentlig ikke bryr seg så mye om hva andre mener om meg. Og allikevel er jeg fanget i denne ideen om hvordan jeg burde se ut for å være god nok. Og når ikke jeg greier å kjempe meg ut av det, så stakkars de unge forsvarsløse tenåringsjentene som er så mye mere utsatt for bombardementet av reklame og perfekte kropper fra alle kanter.

Så. Nå får det være nok fra meg for i kveld.

 

 

#reklame #press #kropp #kroppsfiksering #selvbilde #slanking #mote #overvekt #alder #ungdom

Kjenner jeg noen som vil...

...ha kostymedramamaraton med meg? Sånn fem og en halv time av gangen, omtrent? 

 

On the Afternoon Tea Bus with The Anglophile Channel!

Here's a post for my faithful readers - if I have any left after my hibernation which feels like it's been going on forever...

About a month ago (a month and a day, to be exact), I was in London all by myself. I had booked the trip just so I could go see Richard Armitage in The Crucible. I was staying in a friend's flat, but unfortunately it turned out she couldn't be there much herself, so I had to entertain myself for a couple of days. Luckily I am good at entertaining myself so I didn't suffer.

The only activity I had scheduled (apart from the obvious trip to The Old Vic theatre) was a sightseeing tour in a double decker bus. With afternoon tea. And The Anglophile Channel.

It was a windy day, grey and with a fine drizzle, perfect for staying indoors - or inside a bus, obviously. If only the bus would show up! I was beginning to get nervous that I may be standing in the wrong street, when I saw a flash of colour as the TAC team rounded the corner - I think I could recognise Marlise from a mile away - and then I knew I was good.
Of course, when you decide to do something like this together with a production team you would expect that they will want to interview you as well. And they did. Only I wasn't prepared for it at all. Marlise did ask me what made me an anglophile and I think I managed to reply that I wasn't, as I couldn't think of a single English thing that I truly love (although there are plenty; I'm a sucker for Jane Austen, and BBC period dramas, Midsummer Murders, Miss Marple, everything to do with Douglas Adams, the dry British humour, shortbread and crumble, TEA, the scenery, the language, etc. etc.) Luckily Paul from the TAC team is brilliant at editing so he took out the most awkward bits and made me look almost like a sane person. Here's the video for all to enjoy:


I had a lovely few hours on that bus, the company was enjoyable and the food was delicious. I would recommend the Afternoon Tea Bus Tour to anyone - not because of the sights, because you will be distracted by the food and cake, but for the sheer cozyness of it all.

Even though I am lousy at remembering to take pictures, I did get this one of Marlise doing what Marlise does when she is not being filmed:

Always hard at work, that girl.

 

As should I be. I wish you all a lovely day, preferably with more sunshine than I have seen today. Hadetbra!

 

 

 

 

#TAC #anglophileheaven #theanglophilechannel #London #sightseeing #redbus #tea #afternoontea #Armitage #richardarmitage #RA
#ferie #reise #te #kaker #tur #intervju

 

 

Always trust your cape


Det skal jeg bli flinkere til!

 

Et bittelite glimt av gårsdagen

Et uskarpt mobilbilde får illustrere hva gårsdagen min ble brukt til. To fullstendig oppbrukte papirlommetørklær, sølvpennen min som har vært mellom Richard Armitages fingre, og resten er vel selvforklarende.

 

Jeg angrer OVERHODET ikke på turen hit. Men grundigere rapport får vente til jeg er hjemme igjen.

Ha en deilig dag, alle sammen!

Newsflash!

Visste dere at det kan lønne seg å tenke gjennom ting før en gjør dem? Det skulle man kanskje ikke tro, men slik er det altså!

Og dette er ikke bare noe jeg sier fordi jeg har hørt det fra andre; neida, det er av egen erfaring jeg snakker. Egen smertelige erfaring, kan jeg kanskje tilføye.
Jeg bestemte meg for å skru fast en ting som har hengt og slengt en god stund, og siden jeg bare skulle gjøre det sånn i full fart tok jeg meg ikke bryet med å finne frem riktig verktøy eller i det hele tatt kikke særlig nøye på hva jeg drev med. For å skru fast tingen var jeg nødt til å ta den fra hverandre først, og det var her jeg begikk den fatale (og svært blonde) feilen. Jeg satte i gang med å bende opp tingen med det første jeg fant som passet noenlunde til formålet. Dette som jeg fant ser ikke skarpt ut i det hele tatt, men det viste det seg å være da det glapp og skar seg inn i tommelen min...

Vel, etter litt hyling og banning, rensing og plastring vendte jeg tilbake til oppgaven og kikket nøyere på tingen jeg ville ta fra hverandre. Og oppdaget med det samme at det var kjempeenkelt bare en skjønte teknikken. Så jeg fikk gjort det jeg skulle etterhvert, bare avbrutt av små pauser for å tørke vekk blod fra veggen og en ledning jeg flyttet rundt på - jeg måtte bytte plaster tre ganger før jeg var ferdig.

Nå kan jeg se frem til minst en uke med øm tommel som påminnelse om at jeg skal TENKETENKETENKE!

 

Hvordan har din dag startet?

 

 

 

#DIY #verktøy #interiør #uflaks #blondine

Jeg skal være turist!

Og det noe så grundig, også!

Jeg pleier stort sett å styre unna typiske turistattraksjoner og -aktiviteter når jeg er på tur. Jeg foretrekker å tusle rundt for meg selv og kikke på de tingene jeg tilfeldigvis kommer over, og hvis jeg vil kikke på noe konkret gjør jeg det i alle fall ikke med en gruppe. Men denne gangen er omstendighetene litt annerledes.

I neste uke reiser jeg til London, og hovedformålet mitt med turen er å glo på en mann. Jeg skal glo på ham av hjertens lyst i flere timer, fra første rad på The Old Vic-teateret. Jeg har allerede bestemt meg for at når jeg først reiser til et annet land for å se Richard Armitage, så kan jeg likegodt gjøre det ordentlig. Derfor første rad, altså.

For dere som ikke har fått med dere hvem og hvorfor: Se her. Hvis dere er jenter og har noe i nærheten av samme smak som meg når det gjelder menn, bør dette bildet være forklaring god nok:

Sukk...

 

Uansett. Når jeg nå først skeier ut med atypisk oppførsel på denne måten (det kan faktisk hende at jeg i fullt alvor stiller meg ved sceneutgangen sammen med masse andre jenter bare for å hilse på ham etter forestillingen - foreløpig har han hver eneste kveld tålmodig blitt stående der til alle har fått sitt av autografer og bilder og klemmer), så kan jeg likegodt overføre det til resten av turen også. Så da jeg hørte at noen fra The Anglophile Channel skal ha afternoon tea i en dobbeldekkerbuss samme dag som jeg skal se forestillingen, ja, da bestemte jeg meg for å bli med. På sightseeing. I en rød buss. Med en gjeng amerikanere.

Men konseptet er kjempegøy, altså! En og en halv times rundtur i London, med te og kaker og sandwiches fra et bedre bakeri. Det er bakeriet som driver opplegget, bussen fungerer som ett av deres egne utsalg. Her er interiøret i bussen:

Jeg håper de har en dyktig sjåfør. Varm te i fanget er ikke å spøke med.

Og her er ruta bussen følger:


Alle turistgreiene på en gang, altså.

Jeg skal nok fortelle dere hvordan turen er i virkeligheten. Hvis dere vil ha mere teoretisk input kan dere klikke på kartet, så kommer dere til hjemmesiden til BBBakeries. De har to avganger om dagen, og det er mulig å leie hele bussen om en ønsker det.

Nå skal jeg bare legge til en masse hashtags i bunnen av dette innlegget, så jeg kan høste mengder av klikk fra folk som ikke skjønner hva jeg skriver (men som kan trøste seg med bildet av RA om de finner veien hit).

 

 

#RichardArmitage #RA #Armitage #London #Armitagearmy #theoldvic #oldvictheatre #anglophileheaven #anglophilechannel #theanglophilechannel #bbbakeries #crucible #thecrucible

Sånn, det var visst alle.

Eller kanskje noen for norske hashtaggere også:

#reise #ferie #teater #sightseeing

Det får holde.

 

Svar på tiltale

Meg: "Å, i dag har jeg fått sove kjempelenge! DET var deilig, det!"

Sixten (som sto opp mange timer før meg og har spilt Nintendo av hjertens lyst) stikker hodet inn gjennom døra, peker på meg, smiler bredt, og sier: "Og det har vært deilig å ikke høre noen ordre fra DEG!"

 

 

 

 

#mamma #barn #gullkorn

Lønn for strevet (#sayitonapostitnote)

Feieren har vært her.

Denne gangen fikk vi en dags varsel; lapp i postkassa om at i morgen kommer feieren, sett ut stige og heng ut lapp.
Jeg glemte begge deler.
Andre ganger har ikke feieren kommet før uti oktober, gjerne rett etter at jeg har fyrt opp i parafinovnen for sesongen, så jeg må slukke den og fryse i stedet, så jeg hadde slett ikke lyst til å gå glipp av feiing i juni. Derfor kjørte jeg hjem fra jobb for å sette opp stigen.
Da jeg kom inn i min egen gate fikk jeg øye på bakenden av en rød varebil - bortenfor mitt eget hus. Dette lovet ikke godt. Hadde de vært der allerede? Og dratt videre fordi de ikke fant noen stige og ikke noen lapp? Så jeg parkerte, og så løp jeg ned mot den der røde bilen. Og løp etter en svartkledd mann som gikk bortover gaten. Hvis det ikke hadde vært feieren kunne det lett blitt pinlig. Men det var det, og han lovet at de skulle ta min skorstein på tilbakeveien. Puh.

Så jeg tuslet hjem, satte opp stigen, puttet noen småkaker i en liten boks og skrev en liten lapp:



Feieren ble glad!

På lappen en skal henge ut er det et felt for kommentarer fra feieren, og på min hadde han skrevet dette:

Det er fint å gjøre noen glad.

 

Egentlig skriver jeg dette innlegget fordi jeg skulle buzze et produkt. Jeg er, som noen av leserne mine vet, en buzzador, og det vil si at jeg iblant får tilsendt produkter som jeg skal teste og/eller dele ut, og snakke med folk om, og så skal jeg skrive en rapport om det etterpå. Tidsfristen for rapporten er egentlig ute, men jeg syntes dette var så hyggelig at jeg ville fortelle det allikevel.

Produktet er postitlappen, forresten. Det er en ny type med sterkere lim, "super sticky notes". Jeg har prøveklistret dem. En satt fast på pannen til sønnen min helt til han ble lei. En annen sitter på en filt-skillevegg på jobben på andre uken nå. Bare så det er sagt.

 

 

#buzzador #buzzadorpostit

 

What's happening?

It's time for one of my rare posts in English again. This time I would like to address something peculiar that has happened to my statistics.

Now, my blog is not among the most popular ones. Most definitely not. I may have a good couple of handfuls of readers per day, which is fine by me. Some leave comments, some don't. Some return, some probably don't - as I can be a boring arse sometimes. My blog is not about getting as many followers as possible (yeah right, that's what they all say!).

So what was this thing about my statistics?
Well, it's not that I am getting lots of more readers - although the numbers have actually increased slightly over the last couple of months, in spite of my posting fewer posts than ever before. The peculiar thing has to do with the percentage of foreign readers. I have always had a few, as I have friends and family who don't live in Norway. But lately there have been days when the amount of foreign readers has been more than double the amount of Norwegian ones! And that's weird. Especially given that I don't have all that many posts that aren't written in Norwegian.

I had a good long think about this.

And then it struck me.

It has to do with hashtags.

Of course.

DOH.

I haven't really used hashtags before, as I am pretty backwards with everything new and exciting that has to do with social media and technology and stuff. But I did start using them a while back. And there are a few that I have used quite a bit.

They have to do with this guy:

Seen him before?

And did you get to my blog by searching for #richardarmitage , or #armitage , or #RArmitage , or #RA , or...
well, you know what I mean.

If you did, you just proved me right. Thank you. Please let me know in a comment.

 

 

Mens.

Altså, detteher med menssyklus, det kommer jeg aldri til å finne ut av. Det skal jo være så greit å holde styr på dagene, og kunne forutse både når PMS'en slår inn og når en har eggløsning så en kan sørge for å bli gravid - eller for ikke å bli det - men for meg er det rett og slett ikke så greit. Og nå prøver jeg faktisk. Jeg har omsider funnet ut at PMS, det har jeg omtrent seks dager før mens. Seks dager før, det er lenge nok til at jeg rekker å glemme alt om det før blødning og slikt kommer, så det er kanskje ikke så rart at jeg har brukt... tja, tjuefem år på å finne det ut? Utallige ganger har jeg hatt en helt forferdelig dag (eller gjerne to-tre stykker på rappen), da hele verden bare rakner, og jeg har lyst til å skrike og kjefte og gråte og slå stort sett hele tiden, uten å fatte hvorfor jeg har det slik. Bare for noen dager senere å få vondt i magen og tenke "åja, var det derfor?"

Uansett. Mitt hovedformål med å holde styr på syklusen min er for øyeblikket å kunne forutse PMS. Jeg tenker som så at hvis jeg vet hvorfor jeg har lyst til å skrike og slå, så er det lettere å la være (med å skrike, altså. Slå gjør jeg ikke uansett, men det hender at jeg sparker til en uskyldig og intetanende haug med skittentøy eller annet som tilfeldigvis ligger og slenger på gulvet der jeg går forbi). Barna mine fortjener bedre enn å ha et PMS-monster til mamma i de dagene. Så jeg har begynt å telle dager. Og skrive en liten m i almanakken. En god stund nå har jeg faktisk hatt tjueåttedagers sykluser, og det, om noe, burde i alle fall være mulig å holde styr på. Da kan jeg jo bare se på ukedagen jeg skrev m i almanakken sist, og så bla fire sider fremover og sjekke når jeg kan forvente neste runde. Superlett!

Med de forutsetningene bør jeg også kunne planlegge litt større ting, som feriereiser og slikt, slik at jeg slipper å ha mens mens jeg er avgårde. Tenkte jeg. Og booket Londontur til rundt tiende juli, for da hadde jeg en hel ukes klaring. Tenkte jeg.
Men hva skjer? Joda, fire dager før tiden dukker monsteret opp denne gangen! Da har jeg brått ingen klaring lenger, og kan forvente neste ankomst mens jeg er på tur. Med enda litt forskyvning i neste runde kan jeg kose meg med blodige bind (unnskyld den direkte beskrivelsen) gjennom hele turen. Blærk.

Men nå skal vi ikke ta sorgene på forskudd, eller hva, dere? Det kan hende at jeg slipper. Og ellers er jeg jo rutinert nok i en alder av trettiåtte til å håndtere det galant. Og så er det jo så fint, vet dere, at hvis jeg har mensen når jeg går på teater for å se Richard Armitage, og han får øye på meg blant publikum og faller pladask for meg, og løper etter meg etter forestillingen for å spørre om jeg vil gå ut og drikke vin med ham for deretter å bli med ham hjem og ha sex, da blir det mye lettere for meg å motstå fristelsen og takke nei! Mensen er moralens vokter, altså.

Men vin ville jeg nok si ja til uansett.

 

 

 

#mens #sex #richardarmitage # armitage #syklus #mamma #London #PMS

Kjendiscrush-oppdatering

Som flere av dere utvilsomt har fått med dere skal jeg til London om en måneds tid, ene og alene for å sitte på første rad og stirre på Richard Armitage mens han er på jobb. Jobben hans kommer akkurat da til å være på et teater som heter The old Vic, og oppgaven hans vil være å spille en fyr som heter John Proctor i stykket The Crucible. Det kommer ikke til å bli gøy, det kan jeg i alle fall love dere. Høyst sannsynlig kommer jeg til å sitte med oppsperrete tårevåte øyne og tygge på knokene mine gjennom hele stykket, for dette er alvorlige greier. Massehysteri, løgn og angiveri fra ende til annen, med tragisk utgang for de aller fleste...

Men nok om det. Jeg har (naturligvis) vært nysgjerrig på hvordan helten min skal se ut i dette stykket. Langt hår, kort hår, skjegg, glattbarbert, shabby, velstelt? Her er et bilde av Daniel Day-Lewis da han spilte John Proctor i filmatiseringen fra 1996:

Sikkert fint for dem som liker langt hår på menn, men det gjør ikke jeg. Og jeg er såpass overfladisk at jeg håper å kunne like det jeg ser, sånn rent estetisk også, når jeg først gjør fangirl av meg. Derfor ble jeg ganske lettet da The Old Vic kom ut med de første promo-fotografiene for en ukes tid siden:

Se der ja, mye bedre! :-)

Så nå skal jeg bare opprettholde begeistringen min en stund til (blant annet ved å lese ferdig The Crucible, og å se enda en sesong av Spooks, midt i alle distraksjonene som omgir meg for tiden), så Londonturen min kan bli det høydepunktet den fortjener å være. Hurra!

 

 

#theoldvic #oldvictheatre #Armitage #richardarmitage #RArmy #thecrucible #teater #london #reise #underholdning

Gamle dager

I helgen var jeg på reunion. Tjue(!) år etter at vi gikk ut av tolvte klasse på Steinerskolen møttes fjorten av oss igjen for å mimre og høre nytt.

Det var akkurat slik som en tjueårs-reunion skal være, tror jeg. Noen hadde forandret seg mye, andre ikke fullt så mye. Noen hadde blitt akkurat det vi regnet med at de skulle bli. Andre (som meg selv) har ikke riktig blitt til noe. Noen har karrierer, noen har familier, en del har begge deler. Noen kunne ikke komme fordi de var (eller bor) i utlandet, eller fordi de har små barn, eller - i et par triste tilfeller - fordi de er døde. Noen hadde ikke initiativtakerne greid å finne. Jeg håper de vet at de ville vært veldig velkomne. 

Programmet var tredelt: Først bading og volleyball (vi spilte mye volleyball i tolvte klasse), så middag på en kro, og deretter fest hjemme hos en fra klassen (i det store fine funkishuset hans på Snarøya. Sannelig trist at jeg lot ham dumpe meg da jeg var seksten...). Bading og volleyball skippet jeg galant, og gikk rett på kro med en lidelsesfrende. Det var mye triveligere. Over oliven og øl (nåja, han drakk cider) mimret vi litt, og fråtset i hverandres misere. Etterhvert som de andre begynte å dukke opp ble det enda mer å fråtse i. Blåskjell, blant annet.

Det ble en overraskende fin kveld. Jeg hadde troppet opp med tre munkholm og en iste i en bærepose. Da jeg forlot åstedet kolkken kvart over tre om natten lå en munkholm igjen i funkishusets kjøleskap, mens atskillige glass vin vimset forvirret rundt i blodomløpet mitt. Jeg stiftet et uforglemmelig bekjentskap med en bussholdeplass og avsluttet natten med å vasse gjennom brennesler da jeg skulle være lur og gå bakveien inn i en bakgård for å slippe å ringe på.

Til dette innlegget hadde det nok passet bra med et bilde av meg selv som tjue år yngre, men det skal jeg spare dere for (les: scanneren min står nedstøvet under en masse rot i et annet rom og jeg aner ikke hvor de gamle bildene mine ligger). I stedet kan dere jo høre på litt pausemusikk:

 

 

 

#klassefest #reunion #jubileum #venner #karriere #familie #fest

 

Moldvarp og mystisk museum

Iblant er jeg litt lei meg for at jeg ikke er en sånn mor som dokumenterer allting. Tar bilde hver måned i atten år, sparer tenner og hårlokker, har gipsavstøpninger av små babyføtter og slikt. Ikke fordi jeg har lyst til å ende opp med et enormt lager av tilåtaogfølepå-minner, og slett ikke fordi jeg har lyst til å løpe rundt med kamera i tide og utide. Men fordi barna sier og gjør aldeles fantastiske ting rett som det er, og selv om det der og da føles som om jeg aldri kommer til å glemme det, så gjør jeg kanskje akkurat det etterhvert.

Ruben har kommet med to fine i det siste. Den første var da vi skulle besøke fetter Felix for et par uker siden. "Ja!" sa Ruben da han hørte det, "Da kan vi se på moldvarpen hans!" Jo, for Felix hadde nemlig fått seg en moldvarp, jeg hadde jo vist et bilde av den på facebook.
Moldvarpen er en chihuaua, en sånn liten skjelvende svart en. Veldig søt, på en sånn chihuahuaaktig måte. Den heter Grimm, men for meg kommer den nok til å være "moldvarpen" en god stund fremover.

Denne helgen har vi vært i Oslo igjen. Bortsett fra det åpenbare høydepunktet som en bursdagsfest utgjør, gledet Ruben seg ganske mye til å gå på mystisk museum. Særlig mystisk er det kanskje egentlig ikke, der oppe på Teknisk Museum, men jeg tror nok at både han og Sixten koste seg veldig allikevel :-)

 

 

#mamma #barn #gullkorn #museum #bursdag #tur

Kræisi bananas

Hei-hei!

Husker dere dette innlegget? Der fortalte jeg at jeg bevisst hadde gått inn for å finne meg et dagdrømobjekt, eller en kjendiscrush om du vil. Jeg valgte Richard Armitage, av (for meg) helt åpenlyse grunner.

Nå har det gått fire måneder siden den dagen, og den utvalgte har fått meg helskinnet gjennom mange kjipe kvelder og ensomme spaserturer i lunsjpausen og slikt. Jeg kjøpte et par sesonger av Spooks fordi han er med i dem, og så har jeg sett North and South og The Impressionists på Youtube. Alt ekstramaterialet på den første hobbit-filmen har jeg også sett, men det ville jeg helt sikkert ha gjort uansett (man er da ikke Tolkienfantast for ingenting).I det store og hele er jeg riktig fornøyd med kjendiscrushen min, han har levert godt (med litt hjelp av min velutviklete fantasi).

Men nå har jeg altså kommet til et punkt da jeg blir litt sånn "kræisi". Jeg vet ikke riktig hva som går av meg, men jeg har altså kjøpt meg en teaterbillett, og reiser til London i juli bare for å se Richard Armitage på scenen. Jeg skal tilogmed sitte på første rad, som en annen... groupie! Og jeg gleder meg som en tenåring! :-)

Stykket heter The Crucible og handler om heksejakten i Salem. Jeg har ikke lest boken (det er fremdeles tid, om jeg skulle få lyst), men jeg så filmatiseringen fra 1996 med Winona Ryder i en av hovedrollene. Og så har jeg jo studert folkloristikk, der både hekser og vandrehistorier detter innom i pensum. Jeg er altså interessert i temaet og teaterstykket som sådant også, selv om jeg nok ikke ville kommet på tanken å reise til London for å se det om det ikke hadde vært for han der Armitage.

Forresten blir stykket satt opp på et spennende teater, The Old Vic. Kevin Spacey er creative Director der, og for øyeblikket har de en rund scene med sitteplasser i alle retninger. Det bør gi en veldig intim teateropplevelse. Den runde scenen, altså. Ikke nødvendigvis Kevin Spacey.

 

Nå skal jeg innrømme en ting: Jeg føler meg litt hyklersk når jeg sitter her og snakker om at jeg skal på teater. Jeg later liksom som om det er noe jeg gjør til vanlig, når sannheten er at jeg så godt som aldri ser et teaterstykke, eller går på en konsert, eller i det hele tatt på noe kulturelt. Jeg går jo knapt på kino! Jeg har alltid ønsket å se på meg selv som både kulturell og bereist, og da jeg var tjue-tjuefem var jeg det kanskje også. Men på en eller annen måte kom livet i veien. Jeg prioriterte annerledes, har nesten alltid hatt dårlig råd og ikke unnet meg selv opplevelser som koster penger. Nå vil jeg gjerne endre på det. Jeg har fremdeles ikke god råd, men jeg skjønner at jeg må ta vare på meg selv for å kunne håndtere alt jeg har ansvar for til daglig, og en av tingene jeg kan gjøre for å ta vare på meg selv er faktisk å unne meg noe. Som en reise helt alene, og en teaterforestilling. Kanskje bare en kveld på kino mens noen andre passer barna. Jeg var i London i påsken også, og besøkte en venn, og vi var både på teater og på shopping, grillet med (og overnattet hos) venner av henne i en småby nær kysten, og spiste ute opptil flere ganger. Det gjorde godt!
Forhåpentligvis har jeg nå startet på en ny fase i livet mitt (om jeg nå kan si det slik uten at det blir en floskel), der ting som kulturelle opplevelser blir en litt mer naturlig del igjen. Og om jeg er nødt til å gi en kjendiscrush æren for det, så får det heller være slik.

 

 

#teater #kultur #reise #kjendis #Armitage #RArmitage #theoldvic #crucible #intheround #heks #heksejakt #salem

Hihi.



JIPPI!

Om en liten time drar jeg avgårde til flyplassen, London venter!

Og her er en liten smakebit på hvordan jeg føler meg akkurat nå:


Det er mulig at denne videoen blir pausefuglen min; jeg regner med å være fullt opptatt av å more meg de nærmeste dagene ;-)

 

Nå: Frokost, panikkrydding (jeg vil jo ikke komme hjem til et bombenedslag) og en kopp te.

 

 

#Reise #ferie #glad #gledermeg #London #tur

Les mer i arkivet » Oktober 2014 » September 2014 » August 2014
Tante Jul

Tante Jul

38, Sarpsborg

Jeg er helt normal! Og jeg tror det finnes litt jul i det meste. juletante@gmail.com

Matbloggtoppen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits