Tante Juls helårsblogg

Nå sitter kollegene mine (de som ikke har ferie, og de som ikke er bortreist i ferien sin) og hører på de utsendte representantene fra firmaet som har kjøpt oss opp. Og jeg sitter i Telemark og hører ingen ting. Det jeg vet, som sjefen min kunne fortelle i går, er at enn så lenge blir vi ikke lagt ned, men vi skal drive videre med mindre bemanning og mindre vareutvalg. Mindre håndtering, hadde de visst kalt det. Så spørsmålet er selvfølgelig: Hvor mange av oss mister jobben, og hvem? Og for mitt vedkommende: Er det lettere å kvitte seg med en som for tiden bare jobber førti prosent, og som hører til en gruppe arbeidstakere som statistisk sett er en del borte (hjemme med syke barn og slikt), enn med store sterke single menn? Den varehåndteringen som skal legges til et annet sted er til en stor del den jeg driver med...
Jeg hadde et tapt anrop fra sjefen min nå, og da jeg så det ble jeg så stresset at jeg umiddelbart klemte masse på en diger kvise jeg nesten hadde klart å la være i fred, så nå er jeg blodig og øm i tillegg til nervøs og frustrert. Fysj.

(skrevet i formiddag og avbrutt av at strømmen gikk)

I denne artikkelen står det at vi kaster en fjerdedel av all maten vi kjøper. GJØR vi virkelig det? En FJERDEDEL?

Da jeg var på komposteringskurs sa kurslederen noe om at en tredjedel av all melk som blir kjøpt blir kastet (basert på en dansk undersøkelse, tror jeg). Hun sa det er fordi en stikker innom butikken på vei fra jobb og kjøper melk, og når en kommer hjem og ser at en hadde jo kjøpt melk dagen før også, og glemt det, så heller en ut den eldste. Jeg satt på plassen min og følte meg kjempeprovosert! Folk gjør da ikke sånt, tenkte jeg. Hvis en har for mye melk lager en pannekaker, det er da noe alle vet! Gjennomgående i kurset syntes jeg at kurslederen la veldig mye vekt på nettopp matrester når hun snakket om hva vi komposterer. Altså rester etter middagen og annen mat vi ikke spiser opp. Nå er ikke jeg noe enestående forbilde på området, og jeg merker at terskelen for å kaste rester er lavere når jeg vet at den blir til hagejord jeg kan bruke selv, men det meste som går i komposten her hos meg er ting som vannmelonskall, potet- og gulrotskrell og slikt. Ting som ikke puttes i maten i første omgang, men som blir til overs ved tillaging. Middagen spiser vi faktisk som regel opp, om ikke annet så til lunsj på jobb dagen etter

I artikkelen står også at folk kaster mat basert på datostemplingen. Dette hører jeg om rett som det er. Vel, jeg er ikke en av dem, tvert imot! De av dere som har lest bloggen min før vet jo at jeg er en Kiwishopper som baserer mye av "innkjøpene" mine (gratis mat!) på nettopp datostemplingen. Og om noe nærmer seg utgangsdato og en ser at en ikke rekker å spise det, så finnes det jo en fantastisk oppfinnelse som heter FRYSER!

Slike artikler er (les: bør være) en vekker for folk. Avfallssortering er også en vekker. I mange kommuner, inkludert min egen, er det ikke sortering av matavfall. Ofte er det først når en ser matmengden en har sortert fra at en forstår hvor mye det faktisk er.

Nei, blæ. Nå skal jeg gå ned og spise Biolaen jeg fikk på Kiwi i går, for den går ut på dato i dag :)


(Lånte bildet uten å spørre om lov. Fra en blogg som heter I'll uminate.)

Gnålungen fra forrige innlegg fortsatte å gnåle seg gjennom natten. Nå er jeg trøtt og gretten. Stakkars begge barna.

Dagens oppgave: Pakke!  Når Mannen kommer fra jobb skal han kjøre meg og barna (med perfekt planlagt og avbalansert oppakning for halvannen uke i Telemark) til Moss hvor vi skal slepe oss ombord på båten for å bli hentet av moren min på andre siden av fjorden. Det blir bare en halvtime eller så uten hjelp med barn og oppakning, men allikevel. Ikke alltid lett å få med seg alt sammen med den brede dobbeltvognen. Jeg skal ringe ferjeselskapet og høre om dørene og heisene deres er brede nok.
I og med at Mannen begynner riktig tidlig på jobb skal han være ferdig om fire og en halv time, så jeg får vel sette i gang.

Urk.

I dag har Ruben tilbrakt mer tid i armene mine enn noe annet sted. Han har gnålt når jeg har satt ham på gulvet, når han har skullet spise, når han egentlig har sovet og jeg har forsøkt å legge ham fra meg. Stakkars liten. Et eller annet må det være galt, men han kan jo ikke fortelle meg om det.
Dermed har jeg ikke fått gjort en brøkdel av alt jeg hadde tenkt meg. Blæ. Desto mer å gjøre før avreise i morgen.

Men han er jo så søøøøt!

En kobra som ikke så bra gikk til en øyenlege som var zebra...



...Og så fikk han disse her! :)


Mannen liker å ta teite bilder av seg selv. Jeg håper han tilgir meg for at jeg viser frem dette.

Nå er jo ikke dette primært en "se hva jeg har kjøpt"-blogg, men det hender at jeg kjøper ting jeg også, som jeg synes er så fine at de må vises frem.
Akkurat det gjorde jeg på et lite loppis sør for Strømstad for et par helger siden. Jeg kjøpte Frälsningsarméns suppebok (som jeg ikke vil vise frem, bare nevne), og så kjøpte jeg disse her:


Er de ikke fine? Ordentlig respatex!
Og de hadde tilhørt bestemoren til hun som drev loppisen. På baksiden har de sånt klassisk gråhvitt respatexmønster (ikke Virrvarr, men nesten).





Forøvrig er det ikke så lett å ta bilde av ting med Ruben i nærheten. Det går gjerne som illustrert over her.

Vi har...


Fisket (det vil si: Sixten har fisket og jeg har spionert gjennom persiennene).


Sovet (igjen er det andre som har tatt seg av sovingen, mens jeg bare har spionert).


Lekt.


Spist grus.

Men viktigst av alt:


Vi har vært på speedwayløp!

Dette er Mannens nyeste hobby. Jeg husker ikke om jeg har nevnt det før, men han har i alle fall påtatt seg jobben som "burkslave" for en speedwayfører. Det betyr at han er den som sitter står i sidevognen og legger seg over sykkelen med hodet ned i grusen i svingene. Kjempespennende (les: skummelt).


Mannen var ikke med denne gangen, men det er denne grønne sykkelen som er "hans".


Det var med noen vanlige speedwaysykler også. Det der med sidevogn er ikke såå stort at de arrangerer egne internasjonale konkurranser. Her var det både med tsjekkere, tyskere, dansker, finner, svensker, hollendere og nordmenn. Men ingen polakker, merkelig nok.


Hele familien var med, ingen risikerte livet denne gangen (bortsett fra Sixten da, han ramlet i en grøft).


Og her er vinneren.


Tulla. HER er vinnerne. Norge, faktisk, men ikke Mannens lag. Andre plass tok Danmark, og Holland kom på tredje.
Hvis du synes sidevognsspeedwayfolk ser ut som et underlig folkeslag, så tror jeg sannelig du har rett.

I det hele tatt har vi hatt en riktig fin helg. Som en liten bonus for meg har det lusne været gitt meg små gufs av julestemning gjennom hele helgen. Det er fint :)

Jeg er så glad i hagen min!
Naturligvis er det mye mer jeg gjerne ville gjort med den; jeg ville anlagt flere bed, plantet masse stauder, satt opp et drivhus og en liten patio med en ny hengekøyeplass, hatt mange flere bærbusker og et morelltre (og plommer også, så klart!). Kanskje skiftet ut hekken, eller i alle fall beskåret den kraftig så den kunne vokse seg finere, og plante ny hekk på den siden av hagen som ikke har verken hekk eller gjerde. Men tiden og pengene har det med å forsvinne før jeg kommer så langt. Rart, det der...

MEN, selv med min lille og ganske unnselige hage kan jeg


...hente inn fine små buketter med yndlingsblomstene mine...


...og lage lekre salater. Det eneste i denne bollen som ikke kommer fra hagen min er dressingen og en halv isbergsalat. Fra hagen har jeg hentet løk, nepe, sukkererter, dill, sitronmelisse, fenikkel, ruccula og persille. Det er deilig, det!

Jeg anbefaler alle som har hage, balkong eller blomsterkasse å dyrke noe, rett og slett. Noe enkelt. Det er så tilfredsstillende, og kan nesten ikke sammenlignes med noe annet. (Eller kan det? Kom gjerne med sammenligning, om du har en fin en!)

Ingenting er som lukten av varmt tiss og babyfis om morgenen!

Jeg gleder meg til barna mine slutter med bleier.

Føler du noengang at du liksom ikke greier å komme deg av flekken? Og kan du tenke deg en situasjon der det ville vært helt greit?

Det kan jeg!



Når du sitter midt i et felt med kantareller, og grunnen til at du ikke kommer noen vei er at du bare får øye på fler og fler og fler akkurat der du sitter! DA er det helt greit å sitte fast en stund.



Innimellom er kantarellgul den fineste fargen i hele verden, og det virker som om jeg får se en del til den i år...