Barnefri

Det er et uttrykk jeg kvier meg for å bruke.
Barnefri? 
Fri fra jobben ser jeg logikken i. Og fri fra skolen. Men fri fra mine egne barn? Det høres liksom så... lite kjærlig ut. Som om barna mine er en byrde som jeg trenger å ha fri fra. 

Men jeg er ingen helgen. Det er klart jeg setter pris på egentiden min, og jeg vil gjerne ha muligheten til å gjøre noe selv, for meg, med eller uten venner, uten å ha dårlig samvittighet for at jeg lar barna seile sin egen sjø, og uten å måtte tenke på lekser, hentetider, middagstider, leggetider, sår som skal blåses på, historier som skal høres, små hverdagskamper som skal kjempes. Det er bare betegnelsen jeg sliter litt med. 

I formiddag var jeg så fornøyd. Jeg våknet til min første "barnefrie" dag siden før høstferien, og jeg hadde så mye jeg ville putte inn i timene jeg hadde til rådighet. Gå tur! Lese bok! Gjøre husarbeid! Lage og sende den fakturaen jeg har somlet for lenge med, gjøre research på potensielle kunder, lage annonse, skrive søknader. Tur var blant de mest fristende punktene, men først skulle jeg bare... 

Jeg rakk å pakke inn 2 ganger 22 små pakker til guttenes adventskalendere pluss fem julegaver, før jeg klokka kvart på ett fikk melding fra Eksmannen om at han skulle komme og levere barna om en time. 
Ja ja. Det ble visst bare barnefri formiddag. 
I det minste hadde jeg fått gjort den tingen det var viktig å gjøre uten barna i huset. Og jeg har også fått støvsugd over alt, og laget sen lunsj og snart kveldsmat, og vasket klær. Men den viktige egentiden ble det så som så med, igjen. 

 

Hvordan er det med dere? Får dere tatt tiden til å ta vare på dere selv i hverdagen, synes dere? 

 

 

#egentid #skilt #barn #foreldre #ansvar 

Hjelp pelsvarslerne!

Her kommer et seriøst innlegg; mere politisk enn jeg pleier å poste. Jeg kommer til og med til å be dere om å åpne lommebøkene deres. 

I går ble fire dyrevernsaktivister dømt til å betale 550 tusen kroner for å ha avdekket grov dyremishandling på en pelsfarm her i landet. Denne dommen kommer kort tid etter at det ble klart at regjeringen vår kutter støtte til dyrevernsorganisasjoner og heller gir penger til et "dyrevelferdsprogram for mink" i regi av pelsnæringen. De fleste vet at pelsnæringen ikke akkurat driver med dyrevelferd, men det er lett å lulle seg inn i at så lenge vi ikke kjøper pels selv så går det greit, og at forholdene for dyrene er så mye verre i andre land enn her hjemme.

Men vet dere hva? Det er faktisk ikke nok! 

Selv om det blir hevdet at norsk pelsnæring ligger på verdenstoppen når det gjelder dyrevelferd, så blir det bevist gang på gang at dyrene lever under forferdelige forhold, at de blir stresset og skadet, at det påvirker atferden deres, at døde dyr og dyr med avgnagde lemmer blir liggende i burene... Og dette får vi vite utelukkende fordi det finnes modige dyrevenner som er villige til å klatre over et gjerde eller klippe opp en hengelås for å ta bilder inne på pelsdyrfarmene. 

At disse fire nå blir dømt til å betale over en halv million på fjorten dager er hårreisende, og dommen kan vel ikke være stort annet enn et forsøk på å skremme folk generelt til å passe sine egne saker. 550 tusen som "erstatning" for en ødelagt hengelås og kanskje en dørkarm henger i alle fall ikke på greip. 

Så. Det jeg vil ha dere til å gjøre er å hjelpe Nettverk for dyrs frihet med å betale denne "erstatningen". Dere kan sende et lite eller stort beløp på Vipps-nummer 91883
Selv er jeg lei meg for at jeg bare kunne gi en femhundreogfemtiendedel. 

Vær så snill og hjelp! Og husk at de bare har fjorten dager på seg til å skaffe pengene... 

 

 

#dyrevern #dyrevelferd #pels #aktivist #pelsdyr #politikk #profitt 
 

Ikke London Eye

Forleden dag nevnte jeg at guttene og jeg hadde gått Queen's Walk oppover langs elva den siste kvelden vår i London. Vi gikk hele veien fra Tower Bridge til Jubilee Gardens der London Eye står. 
Men selv om et enormt pariserhjul virker fascinerende i prinsippet, så var vi allerede på forhånd skjønt enige om at det ville være både dyrt og døllt å faktisk ta en tur rundt. Dessuten, da vi var nesten fremme viste der seg at det var karuseller der! To stykker! Så i stedet for en dyr og langsom halvtime i London Eye ble det en dyr og altfor kort tur med en veldig høy karusell i stedet. 

Vi hadde fin utsikt derfra også. 

Guttene fikk sitte i en huske sammen, og så fikk jeg plass bak så jeg kunne vinke og smile og se om de hadde det bra. Det hadde de. 

Etterpå tok vi en tur på en fargerik hestekarusell, en sånn som Mary Poppins og vennene hennes rir på, også. Det var også stas. 

Nå som jeg googlet London Eye for å sjekke hvor lang tid den tar (jeg trodde den tok nærmere en time, men den tar visst bare en halv), så fant jeg ut at den er jo en Coca Cola-attraksjon. Føy! Bare det er nok til at jeg ville valgt den bort. Jammen bra at ikke barna maste om den. 

Forresten fikk vi oss en annen opp-i-luften-opplevelse også, mens vi var i London, men det får jeg fortelle om en annen gang... 

 

#London #karusell #reklame #politikk #barna #Sixten #Ruben #reise #ferie

67 dager til julaften

Det er strålende sol og ganske kaldt, men jeg kunne fremdeles ha malt videre på huset mitt om jeg hadde hatt fri - og et høyere stillas. Det ergrer meg at jeg nå har gått i flere uker og ventet på andre "etasje" til stillaset jeg låner, for jeg ser malemulighetene smuldre bort mellom hendene mine. Det hadde vært så kjekt å slippe å ha horisontaldelt lilla-og-grått på nordveggen hele vinteren. Pluss selvfølgelig følelsen av å bli ferdig med noe jeg har påbegynt.

Meeeeen, det blir sikkert bra til slutt, alt sammen. I mellomtiden kan jeg vise dere en nøtt.

...

 

Egentlig er det ikke den nøtta jeg skal vise dere i det hele tatt, men denne:

Er den ikke fantastisk? "Chinese horn nut" sto det på skiltet i matbutikken i Chinatown, og jeg var egentlig fullstendig likeglad med hva den kunne brukes til, for jeg skulle ha! Så jeg dro med meg en liten pose slike nøtter hjem fra London.
Litt kjapp googling avslørte at det er en slags vannkastanje, høstet fra en vannliljeaktig plante, og at de skal kokes i tjue minutter før en spiser dem.

Men jeg kommer ikke til å spise dem. Forhåpentligvis tørker de i stedet for å råtne, så jeg kan beholde dem som kuriositet for evig og alltid.

 

 

#hornnut #halloween #Chinatown #London #jul #tantejul #husetmitt #nøtter

Kniven min

Jeg vil bare ta et øyeblikk til å sette pris på at kniven min er hjemme. 

Denne kniven lagde jeg på ungdomsskolen. Jeg smidde ikke bladet selv, men formet skaftet og sydde og dekorerte sliren på egenhånd. Jeg synes fremdeles den er fin, og den ligger godt i hånda mi. Den har blitt brukt en hel del og har vært med på mange turer ut i skogen på tross av at jeg faktisk aldri fikk slipt den ordentlig den gangen. Dermed har deler av bladet vært kjempeskarpe mens andre har vært mindre skarpe. Tidlig i år (eller var det før nyttår, tro?) ba jeg en bekjent om å slipe den opp ordentlig for meg, og det lovde han å gjøre. Men det varte og det rakk og kniven ble liggende hos ham uten å bli slipt.
Noe av det kjipeste jeg vet er når noen har lovd å gjøre noe for meg og jeg har tillatt meg selv å tro på dem, og så gjør de det ikke allikevel! Det blir kræsj i følelsene mine, for jeg blir skuffet og utålmodig og kanskje til og med sint, samtidig som jeg føler meg forpliktet til å være takknemlig fordi de vil gjøre meg en tjeneste - så ikke kan jeg mase, og det er frekt av meg å bli snurt over ventetiden. 
I dette tilfellet endte det med at min frykt for ikke å få tilbake kniven min veide opp for den ubehagelige takknemlighets-tålmodigheten min, så til slutt ba jeg bare om å få den tilbake. Nå har jeg slipt den selv, og den er der den hører hjemme. Ting er som de skal være. 

 

 

#kniv #sløyd #håndverk #affeksjonsverdi #skuffelse #dustebonde #jegkanselv

Oi, som tiden flyr

Vi har vært hjemme igjen etter høstferien i nesten en uke, og jeg har ikke fortalt dere noen ting om turen! Stakkars dere har sikkert klikket dere inn her hver eneste dag med hjertet i halsen, bare for å finne ingenting... 

Og ikke blir det et episk innlegg med bildedryss i dag heller. 
Jeg innser at jeg har ikke kapasitet til å sitte her i timevis og komponere innlegg i dag, så det får bli små drypp i stedet. Kort oppsummert hadde vi en veldig fin tur, men jeg innså raskt at vi ikke hadde sjans i havet til å få gjennomført alle de tingene jeg hadde sett for meg. Turen ned tok tretten timer fra vi gikk ut døren her hjemme til vi låste oss inn i leiligheten i London, og da sier det seg selv at jeg hadde to ganske slitne barn. På dag en rakk vi ETT museum, og det ble faktisk det eneste museet vi fikk besøkt på hele turen. Siden guttene mine er vant til rolige forhold i utkanten av en bitteliten by ble de naturlig nok overveldet av mylderet i London, og ikke minst av kollektivtrafikken med trapper og tunneller og trange vogner og høye lyder. Men med nok pauser og hvile og et noe redusert program gikk det allikevel fint. 


Tower Bridge ble valgt bort på den dagen jeg opprinnelig hadde tenkt at vi skulle besøke den, men heldigvis hadde vi brått en hel ettermiddag på oss den siste dagen av ferien til å gjøre hva vi ville, så da ble det en tur opp i korridorene allikevel. 

Det var stas. 

Vi var 38 meter over veibanen under oss, mener jeg å ha lest, og det var litt spesielt å skritte utpå glassgulvet første gangen. Men den opprinnelige engstelsen gikk fort over, og vi hoppet og spratt og lå og satt både lenge og vel. Etterpå gikk vi ned igjen og fant en svindyr italiensk restaurant med uteservering langs elva, og så gikk vi Queen's Walk et par kilometer etterpå. 

 

 

#Towerbridge #London #høstferie #tur


 

Vi skal på tuuuur!

Både huspassere, skyss, overnattingssted og billetter er på plass. Om to dager er vi i London! Det blir vår første ordentlige utenlandsreise sammen på vel fem år, og jeg er så glad for at jeg har fått det til. Siden jeg fremdeles bare sitter i Sarpsborg og gleder meg blir dette innlegget fullt av lånte bilder. For jeg må jo vise dere litt av det vi har tenkt å gjøre: 

Vi skal i trampolinepark! 

Oxygen Trampoline park, med tusenvis av kvadratmeter med trampoliner, og parkour-løype og allting! Man betaler per time, om jeg har forstått det rett, og så er det bare å slå seg løs. Kanskje lurt å legge dette litt sent i uka, så vi (jeg) ikke må slite med nakkesleng hele ferien. Jeg mener - trampoliner opp langs veggene! Det bare innbyr jo til klønete krumspring... 

Og vi skal til Chinatown! 

Det vet ikke guttene enda, kom jeg på nå. Det er vel mest fordi jeg har fått så vanvittig lyst på asiatisk mat de siste dagene, etter at jeg begynte å lese en (helt fantastisk) bok som heter Merkelig vær i Tokyo, der de spiser hele tiden... Men barna tar helt sikkert ikke skade av å smake dim sum, for eksempel. Og kanskje vi finner Baby Metal-ting der. 

Og vi skal kjøre dobbeldekker-buss! 

Ruben og jeg satt og gikk gjennom en liste med 100 ting å gjøre i London, og da vi klikket oss forbi transportmuseet sa han at han ville se en sånn buss. Det må da være enda bedre å kjøre i den?

Apropos museer; vi skal besøke flere av dem, så klart. Jeg må sette meg med en liste og et kart for å få et overblikk over hvilke som ligger i nærheten av hverandre. 
Og enda mer apropos museer; så dere den fantastiske Twitter-striden mellom naturhistorisk museum og vitenskapsmuseet i London? Klikk her for å lese! 

Vi skal også spise fish'n'chips, for det har Sixten lært om i engelsktimene...

Og jeg håper å få dratt dem med meg ut i en park eller to... 

Dette er Kensington Gardens, men jeg tenkte vel mer på den der digre... Regent's Park, tror jeg det er. 

Vi leste at det går an å gå opp i Tower Bridge, og at det er en gangbru med glassgulv der oppe. Det må vi prøve! 

Skummelt...

Jeg vil også ha afternoon tea. 

Bildet er fra Seymour's Parlour (anmeldelse her), og den hørtes veldig bra ut. Mulig at anmeldelsen ble ekstra interessant for meg fordi den ble skrevet i desember i fjor og derfor var det julesmaker på noe av det som ble servert, men stedet ligger i Marylebone som jeg snublet innom en gang jeg gikk meg bort, og der var det veldig fint. Pluss at jeg ser prisene på "de beste" afternoon tea'ene og får helt mark. Joda, jeg vil gjerne nyte en afternoon tea i en luksuriøs sal med silketrukne stoler og gylne søyler en gang, men det ville være leit om barna kjedet livet av seg mens det sto på. Så en litt rimeligere afternoon tea, i mer intime og interessante omgivelser, det gjør nok susen.  

Og så ser det ut til at vi kanskje skal på konsert! I Royal Festival Hall, til og med. 

Mussorgsky... 
Ikke en komponist jeg har hørt mye på, men det endrer seg kanskje. Og jeg håper at guttene vil sette pris på å se et orkester i levende live. Det kan være dramatisk nok, bare det. 

Selv om det kjennes som om vi har masse planer har jeg ikke tenkt at vi skal løpe fra det ene til det andre. Denne uka skal vi kose oss mest mulig, slappe av når vi vil, spise når vi er sultne, oppleve masse - mest små ting, tenker jeg, for de er ofte best. Og bare ta den tiden vi trenger til alt. Det blir sikkert superbra! 

 

#London #tur #tantejul #mamma #familie #Sixten #Ruben #afternoontea #mussorgsky #England #Chinatown #altformangehashtags

Ti år med Tante Jul

I dag har bloggen min bursdag! 

Ti år gammel har den blitt! 

I den forbindelsen har jeg kastet et raskt blikk på noen av de tidligste blogginnleggene mine, og innleggene jeg har skrevet omtrent på denne tiden hvert år de siste ti årene. Det har vært... ja.

 
På denne dagen i 2007 startet jeg sterkt med å ramse opp en rekke grunner til at jeg ikke hadde noe i bloggverdenen å gjøre, og sørget for å gjøre meg så lite interessant som mulig ("Jeg er kristen, gift, bor i enebolig i et "rolig, barnevennlig strøk", og så har jeg barn"). To innlegg senere beskrev jeg puppene mine. 
I det sjuende innlegget jeg skrev fortalte jeg at huset mitt var grått med bæsjebrune karmer, og at vi gjerne ville male det. Den prosessen kom ikke i gang før i år, og jeg er fremdeles ikke helt ferdig med å gjøre om grått og brunt til lilla og hvitt. Men det nærmer seg. 

På bloggens ettårsdag skrev jeg om fårikål, og dagen før la jeg ut dette bildet av verdens søteste Sixten Blixt: 

Han var så liiiten! Og nå er han ti år gammel og mye større - men fremdeles min egen lille sønn. 
Rommet på dette bildet har jeg fremdeles ikke fått pusset opp; det skjer kanskje i løpet av vinteren. 

På bloggens toårsdag laget jeg gjeddekaker og plukket epler. Det året leverte jeg 119 kilo epler på Askim frukt- og bærpresseri. Turen dit har blitt en årlig tradisjon for meg, og jeg har et punkt på bucket-lista mi at jeg en gang skal levere over 300 kilo. I fjor ble det 294,5... Og i år blir det nok ingen tur, for jeg må jo male. 
Mellom ett- og to-årsjubileene rakk jeg forresten å få en sønn til. Siden august 2009 har jeg vært tobarnsmor, og de to guttene mine har vært solskinnet i livet mitt siden de kom. 

Men Å! Så sliten jeg var den første tiden!

Treårsdagen brukte jeg til å presentere musikken til Tirill, en veldig begavet venninne av meg, og til å ha en giveaway med en skikkelig bra premie. Dagen etter treårsdagen fikk endelig Mannen egen kategori på bloggen. 

Da bloggen fylte fire skrev jeg ikke noe innlegg i det hele tatt. I stedet dro jeg på bokmesse i Göteborg, og der møtte jeg en bloggbekjent som satt på stand og signerte bøkene sine. Det var stas. 

Fem år inne i bloggkarrieren min hadde jeg nettopp kommet hjem fra Spania, der jeg hadde vært en liten tur med jobben jeg hadde den gangen. Jeg var blond og hadde skaffet nye briller for ikke lenge siden. 

Dette brilleparet har jeg faktisk på meg nå. Kanskje på tide med en synstest snart. 

Litt før seksårsjubileet til bloggen annonserte jeg at jeg kom til å bli litt fraværende fordi ting var utfordrende og jeg måtte legge energien min på annet enn å blogge. Jeg ga dere en pausefugl å kikke på: 

Jeg husker intenst godt hva som skjedde akkurat på den tiden, og hva det resulterte i. Faktisk må jeg bøye meg i støvet av beundring for meg selv for at jeg greide å komme meg gjennom månedene som fulgte. 

Et år senere var det fremdeles ikke blogging som sto i høysetet hos meg; det var bare fem innlegg i hele september det året. Til gjengjeld hadde jeg sendt veldig mange postkort, og mottatt omtrent like mange. Postcrossing gjør det med deg, det går litt sport i å alltid ha max antall kort underveis, og å holde telling på hvilke land du får sendt til og slikt.  

Litt før åtteårsjubileet sto jeg på do og tok bilder av meg selv. Jeg hadde farget håret rødt og klippet det kort, og hadde sånn halvveis tro på at jeg hadde møtt en fantastisk fyr noen måneder tidligere (spoiler alert: Jeg tok feil). 

Men håret ble bra. Jeg har fremdeles kort og rødt hår. 

I fjor blogget jeg ikke i det hele tatt mellom april og november, så det er ikke noe innlegg fra tiden rundt niårsjubileet til bloggen. Jeg hadde vel kjærlighetssorg, tenker jeg, og en ganske slitsom vikarjobb som tok opp mye av tiden min. Og så pusset jeg opp rommet til yngstemann, og det var eplesesong, så jeg plukket de der 294,5 kiloene som jeg nevnte tidligere. 

Og nå er det altså 24. september 2017, og det har gått ti hele år siden jeg startet denne bloggen som har vært både et åk og et tilfluktssted for meg. Det kan hende det blir ti år til. Eller kanskje jeg brått gjør et opphold igjen. Jeg er visst blitt en periodeblogger, og jeg vet aldri selv hvor lenge pausene mine kommer til å vare. Men tanken er i alle fall at jeg vil fortsette så lenge det finnes ting å skrive om. 

Og snart er det jul... 

 

 

#tantejul #10 #jubileum #bursdag #kavalkade #jul #september

 

 

Tante Jul prøver nye ting

"Vil du ha to haner?"

Jotakk, jeg sier ikke nei til gratis mat. Kortreist, fersk, frittgående... 

De var heldigvis døde da de kom, og de var ribbet, også. Men jeg fikk selv ta ut innmaten, og den var fremdeles lun, så nyslaktet var hanene. Det var en interessant erfaring. Særlig luftrøret viste seg å bli en utfordring, sånn rent anatomisk sett. 

Den største hanen befinner seg nå i tolvliterskjelen min, som er den største kjelen jeg har. Når jeg koker hønsesuppe pleier jeg å bruke atskillig mindre kjeler, men denne hanen var altså så stor at jeg måtte bende bena dens og vri hele dyret sidelengs så den sto i spenn langs sidene av kjelen, ellers hadde den ikke fått plass. Men nå blir den mat! Jeg avgjorde at det var best å forvandle den til mat så raskt som mulig, så ikke bildet av dødt dyr festet seg for intenst i hodet på meg. I det minste føler jeg at jeg har gjort meg litt mer fortjent til å spise dette enn alt annet kjøtt jeg spiser. 

 

 

#hane #skrott #kortreist #slakt #suppe #innvoller #utfordring

Fra barnemunn

 

I dag før jeg gikk på jobb ga yngstesønnen min meg en god klem og sa:
 

"Selv om du blir gammel og rar kommer du alltid til å være moren min!"

 

Det er jo sant, det.


Her fant jeg bildet...

 

#gullkorn #barnemunn #Ruben #mamma #gammel

Bursdagsønske

Jeg bare slenger det ut her, jeg... Til bursdagen min ønsker jeg meg en 42-t-skjorte. Hvilken som helst av disse modellene vil gå an, eller en annen en med samme budskap. Jeg blir glad uansett! :-)

 

#HHGTTG #bursdag #42

Caledonia igjen

Med jevne mellomrom dukker denne sangen opp i bevisstheten min. Rent bortsett fra at det er en fin sang er det særlig en strofe i andre vers som melder seg; "I've lost the friends that I needed losing, found others on the way" - og da særlig den delen med de tapte vennene.

En tror gjerne at vennskap er for alltid. Det kan være vondt å miste en venn, om det nå er på grunn av krangel eller fordi en "vokser fra hverandre", som det gjerne blir formulert. Men det er vel slik at noen venne er en mye sammen med i en periode av livet, til gjensidig nytte og glede, men så endrer omstendighetene seg og en har plutselig ikke noe å tilby hverandre. Jeg tror ikke vi trenger å holde krampaktig fast på venner "bare fordi" - vennskap er organisk, og de virkelig gode vennene vil fremdeles være der selv om kontaktpunktene er færre i en kortere eller lenger periode. Noen vennskap kan også utvikle seg til å bli giftige dersom de ikke blir avsluttet, det har jeg selv erfart. Men det kan være vanskelig å se hvilken vei det går, og ikke minst å ikke klandre seg selv for at det går "galt".

En gang jeg lette etter sitater om bøker kom jeg over ett som ble tilskrevet Emma Thompson, en av mine absolutte favoritter. Hun sa noe slikt som at hun tror bøker er som mennesker, på den måten at de dukker opp i livene våre når vi trenger dem mest. Jeg ser ikke noe galt i å lese ut en bok og så legge den fra meg og glemme den. Og det er heller ikke noe galt i at mennesker går hver sin vei uten bitterhet når de har gitt hverandre det de har å gi.

Iblant skulle jeg virkelig ønske at jeg var litt flinkere til å leve som jeg preker...

 

 

#klokeord #vennskap #tap #Caledonia #venner #sitat #emmathompson #bøker #bok

 

 

Kjærlighet er...

Denne plakaten har jeg laget helt selv, er den ikke fin?
Jeg oversatte noe som en klok venn av meg har sagt noen ganger, og så satte jeg det på en passende bakgrunn.

 

 

#kjærlighet #bæsj #prompehumor #sannhet #klokeord #meme #loveis

100

Næmmen heisann, i dag er det sannelig bare 100 dager igjen til julaften! Og så jeg som så gjerne vil ha sommer en stund til - eller i alle fall høst med godt vær.

Men datoen er et faktum, og når det er 100 dager til jul betyr det at det er bare omtrent 70 dager til juleverksted og omtrent det samme til jeg skal ha alle adventskalenderne ferdig, så det er vel bare å kjøre på. Men jeg håper virkelig å kunne ønske jula velkommen i et hus der i alle fall tre av sidene er nymalte (den fjerde skal få ny kledning til våren, så den må vente uansett).

Jeg har en fantastisk bok som jeg vet jeg nevnte her på bloggen ganske ofte tidligere. Den heter Ultimate Christmas, og inneholder både oppskrifter, tips og inspirasjon til både trær, innpakning, gaver, menyer, kranser og så videre. Den har en gjøremålsliste også, som starter på hundre dager før jul. Nå husker jeg naturligvis ikke hva som er det første det er meningen en skal huske på er, men det har sikkert noe med å planlegge, lage lister og lese julemagasiner for inspirasjon å gjøre. Derfor slenger jeg opp et julebilde; vær så god:

 

Betrakt dere som inspirert ;-)

 

#jul #tantejul #nedtelling #julaften #julepynt #inspirasjon

På valgdagen

Religion og politikk får virkelig frem det verste i folk.
Jeg greier ikke å se hva som er hva i stormen av drittslenging og personangrep, og jeg makter rett og slett ikke å engasjere meg. Jeg synes det er fint at vi har stemmerett, og jeg har også til hensikt å kjempe meg de 700 meterne til valglokalet i dag - men bare for å markere at jeg ikke har tillit til noen av partiene. Det blir en blank stemme fra meg, og så forholder jeg meg til det samfunnet vi har og får. I mellomtiden sitter jeg her på kirkekontoret og nynner på denne:


 

#mimikry #politikk #valg #stemmerett

Huset mitt blir så fiiint!

Det regner og regner, men innimellom er det opphold akkurat så lenge at veggene blir tørre nok til å male på. Det skjedde heldigvis denne helgen. Det regnet ikke hele ettermiddagen i går, og dagen i dag startet med sol og blå himmel. 
Det var riktignok masse dugg både på veggene og alt annet, så jeg kunne ikke begynne å male med en gang jeg sto opp. Men jeg spiste en god frokost og leste bok, og så dro jeg og trente i en times tid, og vips var duggen borte. Så jeg malte og malte mens det ble vekselvis grått og blått over meg. En gang kjentes det som at nå kom regnet, så jeg pakket sammen og skylte penslene. Men så ble det ikke regn helt ennå allikevel. Da skyndte jeg meg å male litt vinduskarmer. Da jeg var ferdig med det regnet det fremdeles ikke, så jeg fant frem en ny pensel og rakk å male ferdig hele veggen så høyt som stillaset rekker. Jeg er rimelig fornøyd med det. Og kort etter pøste det ned. Da ble jeg enda mere fornøyd. 

Nå kan jeg se frem til vonde skuldre og ømme muskler i morgen, både på grunn av maling og trening. Men det er jo en god vondt, for å si det sånn. 


Huset mitt blir ikke seende slik ut. Men det hadde også vært fint, ikke sant?

 

#male #lilla #regn #trening #vær #fornøyd

Fandenivoldsk

Akkurat nå passer humøret mitt til denne:

 
Jepp.
Jeg sitter og smiler og vugger i takt med musikken. Og om et lite øyeblikk er tepausen min over og jeg skal gjøre enda et tappert forsøk på brannslukking her på kontoret.
Ja, ikke bokstavelig talt, så klart, bare sånn... vanlig. Med ting som plutselig skulle vært gjort i går. Men det ordner seg.
 
 
 


 

Spinnerkaker

Og forresten; spinnerkakene jeg lagde til minstemanns bursdagsfest ble veldig bra! 

Den ene på toppen der er en ekte spinner. Det var ingen som forvekslet dem, men jeg er ganske fornøyd med å ha fått dem såpass like :-)

 

 

#edibleart #fidgetspinner #kaker #baking #bursdag #hobby #tantejul

Katta er ute av sekken

Nå er det en stund siden jeg fortalte dere at jeg begynte å male huset mitt. Det har gått litt trått, for det har vært mye regn og mye å gjøre, men nå har jeg i alle fall greid å male tre strøk på østsiden av huset. Den siden vender mot skogen, så mine maleaktiviteter har gått relativt upåaktet hen (med unntak av at naboen mot sør gliste og ristet på hodet og sa jeg var sprø). Men i dag var det brått tid for å male nordsiden, og selv om den ikke vender direkte ut mot veien er den godt synlig i nabolaget.

Jeg tror jeg har blitt kjendis.

Store deler av dagen har jeg tilbrakt på et stillas med en malerkost i hånda. Derfra har jeg (når jeg har snudd meg fra veggen) sett mengder av mennesker som har gått søndagstur. Litt flere enn vanlig, innbiller jeg meg. Og hele grupper med blikket festet på huset mitt.
En nabo som jeg egentlig kjenner litt svarte hei på tiltale, men dukket så straks ned bak en hekk for å plukke opp etter hunden sin, og skyndte seg deretter videre hjemover uten å løfte blikket igjen. Jeg tror ikke han har samme smak som meg.
Nærmeste nabo mot nord hadde familiebesøk i dag. Flere av gjestene hans hadde ærend gjennom hagen, men alle unngikk blikkontakt. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke det, men sånn i utgangspunktet er jeg rimelig sikker på at ikke nord-naboen heller synes at jeg har valgt en fornuftig farge til huset mitt.  

Men hei, hvem bryr seg om hva naboene synes?
Okei, jeg bryr meg litt, men ikke så mye at jeg velger farge ut ifra hva jeg tror de kommer til å like. JEG kommer til å elske å bo i et hus med farge på, og det gjør barna mine også. Det er det viktigste. 

Nå håper jeg på masse masse solskinnsdager fremover, og på mange hjelpsomme venner. 

 

 

#male #nabolaget #hus #7020-r50b #paria #blikkontakt #kjendis 

Ting jeg trenger i livet mitt

Jeg kunne ramse opp alle de ordentlig viktige tingene, som trygghet, mat, relasjoner og selvrealisering, men akkurat i dag vil jeg bare nevne denne: 

Og forresten;

Jeg er FRI! 

FRI, sier jeg! 

FRIII! 

FR... Vent litt; har hun ikke bukse på seg? 

Joda, det har hun sikkert. 

Og JEG, jeg er FRIIIIIIIIIIIII! 

Sånn. Nå stjal jeg en hel masse bilder. Jeg håper eierne tilgir meg og skjønner at jeg trengte dem for å få frem poenget mitt (som er at jeg er friiiiiiiiii...).

Planlegging

Planlegging er ikke min aller sterkeste side. Jeg har som regel en ide om hvordan noe skal bli, i store trekk, og så gjør jeg noen sporadiske forberedelser og blir like overrasket hver gang over at dagen da hva det nå er skal skje faktisk har kommet. Men det blir ofte omtrent som jeg hadde tenkt meg. Av og til bedre, av og til ikke fullt så bra. Jeg sier til meg selv at dersom jeg hadde planlagt og forberedt mere detaljert så ville fallhøyden vært større om det ikke gikk slik jeg hadde tenkt. Så egentlig er jeg fornøyd med at det er slik det er. 

På søndag skal vi feire åtteårsdagen til den yngste sønnen min. Jeg har omsider greid å sende ut invitasjoner - per SMS fordi jeg innså at det ville bli altfor sent å dele ut til klassekameratene tre dager før festen. Og så har jeg ballonger i hus, og det er ikke kjemperotete her, og jeg har begynt på kakene. Jeg skal nemlig lage sånne: 


(fra thebearfootbaker.com)

Og jeg kan si med en gang at de ganske sikkert IKKE kommer til å se fullt så bra ut. 
Jeg kommer ikke til å bruke melisglasur; i stedet vil jeg kna sammen sukkerpasta i ulike farger så det blir marmorert mønster, og så stikke ut spinnerform og klistre på spinner-sukkerkakene jeg allerede har bakt. Det blir bra nok. Og jeg har til og med sølvskimmer-pulver å ha på! Og kakene har ordentlig spinnerfasong. Jeg fant nemlig 3D-printet spinnerutstikker på Etsy, så jeg slapp å i det hele tatt vurdere å skjære dem ut for hånd. 

Alt i alt blir det nok en helt fin bursdag, selv om jeg ikke har matchende duker og tallerkener og servietter eller vimpler i taket. Kaker, barn og figurballonger holder bra. 

 

 

#bursdag #barn #barnebursdag #spinnerkaker #kake #planlegging 

Blomst

Næ, nå får det være nok av disse dype innleggene her. Se hva jeg har i hagen! 

I år som de fleste andre år har jeg latt ugresset ta overhånd i kjøkkenhagen, men det blir da litt mat der ute allikevel. Gulrøttene vokser seg til, langsomt men sikkert, vi har spist masse sukkererter, løken blir sånn passe stor, jeg har en skokk med jordskokk som jeg har tenkt å la stå til neste år, og ganske mange potetplanter på tross av at jeg valgte bort poteter i år.  Fikk visst ikke alle fjorårets ut av jorda. 

Og så har jeg enormt mange ringblomster! 

Jeg elsker ringblomster. Den friske glade fargen, duften (som blir overdøvet av den heftige erteblomstduften akkurat i år), og så det faktum at jeg kunne lage noe godt eller sunt eller begge deler av dem om jeg tok meg sammen. 

Og så passer de veldig bra sammen med den nye fargen på huset mitt :)

 

 

#hage #blomster #duft #grønnsaker #luke #mat #farger #maling #hus #spoiler #jegerfri! 

Ikke 11 år

I går var det elleve år siden jeg og Mannen giftet oss. Han gikk under tittelen Mannen her på bloggen, men er Eks-Mannen på fjerde året nå. Gårsdagen var i så måte ikke noe å feire. Derimot hadde jeg jo anledning til å tenke litt over livet, og overraskelsene og skuffelsene det iblant byr på. 

Jeg tenker på hvor mye krefter jeg har brukt på å sørge over menn. På å "forstå" dem og unnskylde dem overfor meg selv, og jobbe for å fikse ting og få det til å fungere, bare for allikevel å ende opp med å ha tapt. Jeg har blitt løyet for og bedratt, sviktet og såret, og har i det lengste nektet å se hvordan det ligger an, fordi jeg vil så gjerne. Jeg vil så gjerne at de skal være slik jeg ønsker eller slik jeg tror de er, disse mennene. Og litt feil og mangler må jeg da kunne se gjennom fingrene med, eller hva? 

Det er sikkert ikke lett å være en som jeg er glad i. Jeg er fullstendig gjennomsiktig, så det er liten tvil om hva jeg føler. Hvis det da oppstår en situasjon der utfallet kommer til å bli at jeg blir såret, så er det kanskje naturlig for en mann å ville utsette det så lenge som mulig? Jeg vet ikke. Men jeg kan ikke greie å forstå hvordan løgn kan være et enklere valg. Såret blir jeg uansett, men å innse at jeg har blitt systematisk løyet for, kanskje i årevis, det er faktisk det verste. Og hvis mannen det er snakk om har et fnugg av samvittighet i kroppen, så må det være ganske ille for ham også. Eller?

En leveregel jeg har er at jeg vil heller være åpen, ærlig og naiv, og så gå på en smell en gang iblant, enn å måtte gjøre meg hard og være i forsvarsposisjon hele tiden. Men når den smellen kommer, og det gjør den jo, så svir den. Virkelig. Noen ganger gjør det så vondt at jeg tenker at dette vil jeg aldri oppleve igjen. Det kan ikke være verdt det. Den gode følelsen av å ha vært ærlig, gjort det rette, gjort så godt jeg kan, strekker liksom ikke til. Det kan dukke opp bitre tanker om at jeg sitter der med mine gode intensjoner og har det vondt, mens den som er grunnen til at jeg har det vondt kan gå videre med en skuldertrekning og si at gjort er gjort. 
Slike tanker er naturligvis langt ifra konstruktive. Jeg trenger å lære meg et annet mønster (jamfør "gi mere faen"-innlegget mitt for en ukes tid siden). Og det kommer vel, det også, når jeg blir voksen. 

Heldigvis går alt over. Etter en periode med sorg og bitterhet (og dessverre ofte selvbebreidelse) blir jeg klar for å stikke hodet frem igjen. Og enn så lenge har jeg vendt tilbake til prinsippene mine hver gang. For jeg kan ikke være hard. Jeg vil stole på andre. Og jeg håper at jeg treffer noen som setter pris på det og tar det til seg. 

 

 

 

#personlig #følelser #kjærlighet #skuffelse #menn #løgn #svik #Dustebonde #leimeg

 

Kan du gjette fargen?

Jeg skal male huset mitt. Har kjøpt inn malingen og greier, og har stått i dagevis på (og under og ved siden av) en stige og skrubbet kledningen med kraftvask. Dessverre har jeg ikke en veldig lang stige, så jeg rekker ikke opp på den høyeste veggen. Venter på at en bekjent skal komme og sette opp et stillas han har sagt jeg kan få låne, men jeg føler meg ikke helt sikker på at han får det til (sånn rent praktisk med tanke på tid og veldig mye jobb). Og så regner det. Jeg kjenner meg ørlite granne utålmodig, om jeg må si det selv. 

Jeg vet at det bare er å smøre meg med tålmodighet og gjøre det som kan gjøres fortløpende, men aller helst ville jeg hatt sol, stillas, dugnadsgjeng og et par fridager, og så bare fått alt unna med det samme. 
Jeg får uansett bare gjort tre sider av huset i år, for den fjerde skal ha ny kledning tidlig neste sommer - slik må det jo gjøres når en ikke har masse penger og tid og snekkerkunnskaper. Men tre sider er mye, det, og med tre sider i ny farge vil allerede huset se veldig annerledes ut. 

De som kjenner meg eller har fotografisk hukommelse fra min ti års blogghistorikk vet at huset mitt for øyeblikket er grått med brune karmer. De som bodde her før var forut for sin tid og malte huset grått før det ble moderne, så det er ikke en av disse fyldige gråfargene som vi ser overalt. Det er mere... flatt. Med bæsjebrune karmer. Og frem til helt nylig var det ganske mye svertesopp også. Men NÅ! Nå kommer huset mitt til å få personlighet. Såpass mye personlighet at en jeg kjenner reagerte med å si "Nei, det kan du ikke gjøre mot naboene dine!". 

Det kan jeg faktisk; jeg har spurt kommunen. 

Men nå lurer jeg på om du kan gjette hvilken farge jeg har valgt? Hvilken farge vil passe på huset til tante Jul, synes du? 

(Hint: Det er ikke hvit)

 

LINDA OG VALENTIN

Jeg leste masse tegneserier da jeg vokste opp. Foreldrene mine hadde med seg kassevis av dem da vi flyttet til Norge i '77, og det kom vel til noen flere etter hvert. Men brorparten av albumene er på dansk og fra tiåret rundt da jeg ble født. De var sortert i kassetter, og jeg fikk ta frem en kassett av gangen og være nøye med å sette hvert album på plass når jeg var ferdig. Jeg kunne tilbringe timevis i sofaen med en slik boks med album ved siden av meg, mens jeg pløyde meg gjennom det ene etter det andre.
 

En av favorittseriene mine handlet om Linda og Valentin, agenter i tid og rom. Jeg har vært gjennom alle albumene mange ganger, og elsker både streken, verdenene, karakterene og historiene. Heldigvis for meg satt det en fyr i Frankrike og kjente det på samme måte, bare mye sterkere. Denne fyren bar med seg begeistringen sin for fantasy og science fiction gjennom hele oppveksten sin, og hadde en stadig drøm om å gjøre noe mer ut av favoritt-romagentene sine.

Og nå har han gjort det!

I kveld skal jeg på kino og se Valerian and the City of a thousand planets, regissert av Luc Besson. Forventningene er skyhøye!



Nå virker det ikke som om folk i Sarpsborg er redde for at kinoforestillinger blir utsolgt; i alle fall var det ingen som hadde bestilt billett ennå i går da jeg kjøpte min. Selv om jeg unner mange å få sett denne filmen, og selv om jeg håper det finnes noen der ute som deler i det minste noen av interessene mine, så må jeg si at tanken på å se filmen helt alene omgitt av 312 tomme seter er ganske tiltrekkende :-)

 

 

#lucbesson #valerian #kino #fantasy #scifi #film #barndomsminner

Snart huskonsert igjen

Om tre og en halv uke gjør jeg om stua mi til konsertsal igjen (les: jeg rydder og vasker den og setter frem lys og stoler), for da kommer Daithi tilbake! Min gode venn og klagemur (når jeg trenger en sånn en), som tilfeldigvis også er en fantastisk dyktig musiker som er villig til å spille i mitt hjem, for mine venner, og som lar meg velge dato når han planlegger norgesturneene sine. Det kan knapt bli bedre.

Jeg har invitert masse mennesker, så jeg er spent på om det blir fullt denne gangen, og om jeg kommer til å sende småstressete meldinger rundt omkring den siste uka, slik jeg pleier å måtte. Det går fint å klemme inn noe over tjue personer i stua, men antallet har variert fra... Var det tretten første gangen? Eller bare elleve? Til tjueen på det meste. Det er alltid litt vanskelig å planlegge fordi folk er glade i å si ifra i siste liten, men jeg satser friskt på fullt hus denne gangen. 
Hvis du er en venn av meg, eller ønsker at du var det, eller hvis du har skikkelig lyst til å høre på Daithi Rua i godt selskap, så si ifra! Her tas likesinnete imot med åpne armer. 
 
 
 


 

Hormonell

Hvis du er mann, og/eller ikke vil høre om hva hormoner kan gjøre med et menneske, så er du hjertelig velkommen til ikke å lese dette innlegget. Det er ikke akkurat ny og banebrytende forskning jeg presenterer. 

 

Derimot vil jeg grave litt i følgende spørsmål: Hva er greia med at jeg snart er 42 år gammel, og fremdeles ikke greier å holde styr på min egen syklus?? En skulle jo tro at etter å ha vært gjennom dette omtrent... 350 ganger, så bør jeg kjenne igjen visse tegn? Jeg skulle gitt mye for, når verden raste sammen rundt meg og alt virket forferdelig og håpløst, å kunne tenke "Åja, det er den tiden av måneden igjen, ja. Det er nok ikke så ille som det virker". Men neida. Her raser verden i fritt fall, jeg sitter og skrikegråter for meg selv i bilen, skjelver og blir ufokusert, mister grepet på prioriteringene mine og ser apatisk på at tidsfrister renner ut og at barna blir sendt på ferie uten jakker, for så, en liten uke senere å stirre uforstående på dopapiret og tenke "Hæ? Blod?" 

Før du begynner å tro at jeg er fullstendig gal vil jeg gjerne forsikre deg om at så ille som dette er det slett ikke hver måned, bare når en del av verden faktisk har rast sammen for meg. Som denne måneden, som jeg fremdeles har svært friskt i minne ("Hæ, blod"-opplevelsen var i går). Men selv en slik opplevelse ville jeg trolig taklet hakket bedre om jeg hadde stoppet opp og sett på kalenderen eller talt dager på pillebrettet mitt. 

Nå er det ikke slik at syklusen min har vært akkurat lik i alle de nesten tretti årene jeg har vært plaget med "det månedlige", som det visstnok ble kalt i gamle dager. Det tok noen år før det gikk seg til i første omgang. Så begynte jeg på p-piller og det tok et år før det regulerte seg etter den nye hormontilførselen. En god stund ble det helt borte også; i en av mine mest seksuelt aktive perioder brukte jeg en del unødvendig energi på å lure på og teste om jeg kunne være gravid. Etter det har det vært graviditeter og amming og perioder uten tilførsel av kjemiske hormoner, og nå er jeg tilbake på "pillekjøret". Det at det har vært endringer kan jeg nok bruke som delvis forklaring på at jeg ikke har greid å holde oversikten over hva syklusen min gjør med meg. Da jeg var yngre hadde jeg ikke på langt nær så sterke svingninger som jeg har nå, heller. 
Men det er noen år siden jeg fikk en aha-opplevelse da jeg innså en ganske viktig ting: Min PMS foregår ikke i dagene rett før mens. Den er sterkest omtrent seks dager før, i et par dager. Da har jeg allerede rukket å glemme hvor hormonell jeg var/hvor vanskelig alt virket/hvordan jeg ble sint for ingenting/osv osv, uken før. Kanskje ikke veldig rart at det tok meg så lang tid å oppdage sammenhengen. Men nå som jeg vet, burde det være lettere.
I prinsippet.
Men det er ikke alltid at et hysterisk hormonelt kvinnemenneske har åndsnærværelse nok til å telle dager eller huske på når i måneden det er, dessverre. Det kunne nok spart både den aktuelle kvinnen og omgivelsene hennes for ubehageligheter.

En annen ting som kommer inn i bildet er månen. Jeg har i alle år hørt kvinner si at de blir så plaget av månen, at de sliter med å sove når det er fullmåne og slikt. Latterlig, har jeg tenkt. Fullmånen har aldri påvirket meg.
Meeeen så kom det til et punkt at jeg fikk en aha-opplevelse på det feltet også. Det stemmer at jeg ikke blir negativt påvirket av fullmånen. Fullmåne er topp. Ukene frem til fullmåne er også topp. Men den siste uka månen er i ne, altså den uka da månen går fra kvart til helt borte, den uka er ille for meg. Jeg ble ganske flau da jeg oppdaget det. Unnskyld til alle de kvinnene jeg i mitt stille sinn har gjort narr av frem til da. 

I forgårs da jeg kjørte hjemover om kvelden fikk jeg øye på månen. Den var i ny, et par dager gammel. Og i går hadde jeg "hæ, blod"-opplevelsen min. Nå inntaler jeg meg selv (av alle krefter) at dette betyr at det blir bedre nå, og at den delen av verdenen min som raste var en del som var bygget på råtnende bjelker satt skjødesløst ned i kvikkleire - og som derfor var dømt til å rase før eller senere. Faktisk var den bare holdt på plass med noe tauverk i suspekt materiale, som jeg - dersom jeg hadde sett hva det var laget av - skulle kappet for lengst. 

Nei, takke meg til gleden over gode metaforer. Nå skal jeg pleie helt andre deler av min egen lille verden - deler som er bygget av levende røtter og som bare vokser seg sterkere med tiden, om de bare får pleie. Som disse fantastiske bruene i India. Sånn vil jeg ha det. 



 

#hormoner #mens #kvinnegreier #dustebonde #syklus #månen #prioriteringer #jegregnermedatduleserdette 

Gi mere faen

 

Jeg har en venninne som stadig sier at jeg må lære meg å gi litt mere faen. Hun har helt rett. 



 

Flere måter å se ting på

Altså, okei. Nå er klokka skikkelig mye og langt over leggetid for alenemødre, men akkurat denne uka er akkurat denne alenemora alene hjemme. Så nå er det slik: At for omtrent seks timer siden gikk jeg hjemmefra og så ut sånn som dette: 



Sånn for å ha det på det rene, så var jeg på vei til temafest med tittelen "Pink Punk Princess". Jeg trengte ikke å google eller låne klær, bare å lete litt i klesskapet etter ting jeg ikke har brukt på noen år. For å si det selv så så jeg ganske snasen ut. 

Nå, etter en flaske prosecco (som jeg vant på det ukentlige lotteriet på kirkekontoret) og litt til, så ser jeg nok hakket mere shabby ut. Men det gjør ikke så mye. Ikke for det jeg hadde tenkt å snakke om, i alle fall. 

For det har seg nemlig sånn at jeg har en såkalt Bucket List, som jeg har registrert på dayzero.com. Det er en liste over 101 ting som jeg skal gjøre på 1001 dager (fra jeg registrerte listen). Ett av punktene på listen er "Lie back and look at the stars with someone". Heldigvis var jeg forutseende nok til å registrere punktet "Lie back and look at the stars alone" samtidig, så da jeg sjanglet ut av en taxi isted og sveivet bort mot plenen i stedet for mot døra, og la meg ned for å se på stjernene, så slapp jeg å tenke at det var ganske bortkastet at jeg var alene. Tvert imot (og egentlig helt uavhengig av enhver bucket list) så er det riktig meningsfullt at det ligger en enslig alenemor med masse sminke, selekjole med dødningehoder, nettingstrømper og Matrix-frakk på plenen min og ser på stjernene. 

Faktisk har jeg tenkt å gjøre det igjen. Nå. 

Ha en fin natt så lenge. 

 

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
Tante Jul

Tante Jul

41, Sarpsborg

Jeg er helt normal! Og jeg tror det finnes litt jul i det meste. vejrup@gmail.com

Matbloggtoppen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits