Jeg kommer til å være så trist neste helg...

Det er den tiden igjen...

I morgen starter det årlige juleverkstedet mitt, og jeg sitter opp til ørene i forberedelser. Det er trivelig, men kroppen min synes tydeligvis det er stressende, for jeg har - som nesten hvert eneste år akkurat på denne tiden - blitt syk igjen. Blæ. I går hadde jeg nesten ikke stemme. I dag greier jeg i alle fall å si en hel setning uten at stemmen svikter, så jeg er nok på bedringens vei. Litt hjelp av Ery-Max mot hals- og diversebetennelse, og litt ekstra Rinexin for bihulene skal det nok gå greit denne gangen også. I mellomtiden gjelder det å ikke legge meg for sent (skal bare...), og å skru opp hyggen et lite hakk. 

Og drikke noe med honning i.

Her er forresten den der julesangen som jeg pleier å dele på denne tiden, sånn for å ha gjort det også.

 

*Oppdatering, sånn i tilfelle noen lurte: Nei, jeg greide ikke å legge meg tidlig, men nå slipper jeg å vaske gulv i morgen...

 

#drivinghomeforchristmas #jul #julesang #juleverksted #sykblæ

#NS10

Se! En hashtag! Hos Tante Jul! I overskriften, til og med!

DET er ikke noe dere ser ofte, og det skjer bare når jeg har en ordentlig god grunn. 

Som for eksempel det at BBC-serien North & South fyller ti år. I går, den fjortende november, var det ti år siden det første avsnittet av serien ble vist i England, og det markerte begynnelsen på et decennium av hjertebank hos kvinner som har noenlunde samme preferenser når det gjelder menn som jeg har. 

Ja, jeg mener selvfølgelig at dette var den første store rollen til Richard Armitage. Det skulle gå mange år før jeg selv oppdaget ham; jeg var jo så...*kremt*... Ung den gangen. 

Men uansett. Serien fyller ti år, og det er satt igang en liten folkebevegelse på sosiale medier, der mengder av mennesker sørger for å se serien i løpet av den nærmeste tiden, og ta selfies mens de gjør det - eller ta bilde av tv-skjermen eller føttene sine eller hunden sin, hvis de ikke er så vakre som meg - og poste dem på sosiale medier med hashtaggen #NS10

I kveld har en god venninne ofret mange timer av livet sitt for å se alle fire delene sammen med meg (jeg bestakk henne med elggryte og ostekake), og jeg har kost meg storveies. Serien er perfekt for romantikk- og kostymedramaelskere som meg. Jeg kan fråtse i drama, forviklinger, moralske dilemmaer, humor, dumhet, fordommer, stolthet, tragiske skjebner, dårlige valg, og så videre og så videre. Og så vet jeg jo at det må gå bra til slutt, men det er sannelig ikke så lett å skjønne hvordan det skal greie å bli en lykkelig slutt for alle, når siste avsnitt nærmer seg slutten og det meste bare ser trist og leit ut. 

Som i de fleste BBC-produksjoner er det en overflod av gode skuespillere i serien; den som kanskje flest vil kjenne igjen er Brendan Coyle, som spiller Bates i Downton Abbey. Jeg anbefaler absolutt at dere ser denne serien nå med en gang, uansett om dere har sett den før eller ei. Og tar en selfie og poster den med #NS10
Det er en egen NS10-gruppe på Facebook også, om noen føler seg kallet.

Nå skal jeg gå og legge meg. Kanskje jeg får løpe rundt i Fanny Thorntons krinolinekjole i drømmene mine. Eller i Mr. Bells rutete bukser :-)

Nattinatt!

 

 

#NS10 #RArmitage #RA #Armitage #RichardArmitage #BBC #romantikk #kostymedrama

 

2 cellos

Jeg kommer ikke over hvor imponerende disse to er... 

Og alle andre som kan trylle frem musikk fra instrumenter også, når jeg tenker meg om, men jeg tror at strykeinstrumenter er det som imponerer meg mest. Det er noe med koordinasjonen mellom hendene - skifte grep med den ene hånden samtidig som en gjør strykebevegelser med den andre - og så variasjonene i tempo med buen. Tenk den konsentrasjonen det krever å holde det vanvittig høye tempoet i kompet på denne sangen, og så uten å få krampe i armen! 

 

Nå får jeg se å skrive noe, hvis jeg skal ha minste lille sjanse til å nå ordmålet for i dag. Så langt i dag har jeg nemlig bare sovet lenge, spist frokost med barna og bakt pepperkaker. Og så prokrastinert resten av tiden. Har bare ikke lyst til å skrive - selv om hovedpersonen min akkurat nå våkner med et skrik og har blod i ansiktet. Blæ. 

 

 

#2cellos #musikk #imponert #cello #instrument #NaNoWriMo #skrive #litteratur

Hvordan greier dere det?

Jeg har inntrykk av at når andre blir forkjølet så tar de et par dager med masse C-vitaminer, varme og hvile, og så er de friske igjen etterpå. Men jeg, når det først setter i gang er jeg gjerne forkjølet i uker, og noen ganger måneder i slengen. Hva er det jeg gjør feil?

Det kan jo være det at jeg ikke er flink til å hvile meg, naturligvis. Det er så mange "skal bare" hele tiden.

Og det kan jo være at en temperatur på 13 grader innendørs hver morgen før jeg fyrer opp i ovnen bidrar litt til at det går langsommere å bli frisk (Huset mitt er ikke så godt isolert, og jeg venter i det lengste med å skru på jevn varme. Må jo spare strøm og parafin, vet dere!)

Og så kan det være at jeg er litt for rask til å tenke "nå er jeg bra igjen" når jeg begynner å føle meg bedre, og så sette i gang som jeg pleier. 

Men akkurat nå er jeg skikkelig lei. Dette har vel vart i to uker omtrent, muligens litt til, og jeg har rett og slett ikke lyst til å være forkjølet nå! Om en uke skal jeg begynne i en ny jobb (Jaaa!), og da akter jeg å være våken og energisk og ta alle utfordringer på strak arm. Og så er det november, så jeg vil jo ha overskudd til å skrive i timevis hver eneste dag, og til å forberede juleverksted og kalendere, og vaske hele huset og gjøre ferdig alle oppussingsprosjektene som mangler bare litegranne for å slutte å være prosjekter. En gardinstang her, en tube lim der, litt maling på en dør og så videre. Småting. Som blir mye til sammen. Og som krever energi og lungekapasitet. 

Så her sitter jeg i pysjen og drikker Lemsip av en julekopp, og håper på det beste. Om en time skal jeg være ferdig pakket og ferdig sminket og sitte i bilen med to ferdig kledde barn på vei mot Oslo. Det er bare å bli frisk. 

 

 

#forkjølelse #lemsip #medisin #DIY
 

NaNoWriMo-oppdatering

Jeg blir helt skremt av hvor mye andre mennesker skriver. Målet i NaNoWriMo er femti tusen ord på en måned, og jeg synes at dagsgjennomsnittet på 1667 ord kan være vanskelig å nå opp på iblant. Mens andre... Noen tjente titusenords-badgen sin allerede på dag to. Jeg kikker på oppdateringer på Facebook og i NaNo-forumene (ikke så ofte da, men oftere enn jeg liker å innrømme), og ser wrimoer verden over pumpe ut firetusenordsdager i fleng. Noen av disse kommer til å runde både sytti og hundre tusen ord innen utgangen av måneden. 

Jeg må bare lukke øynene for det. Naturligvis kunne jeg trøste meg med at det sikkert er mye dårlig de skriver (ett av poengene denne måneden er å låse inn din "inner editor" - det er kvantitet over kvalitet som teller), og at de får litt av en jobb med å redigere bort alt sammen igjen i desember eller januar. Men om jeg gjør det føler jeg meg slem. Det er slett ikke sikkert at det er dårligere enn det jeg sitter og tyner ned på laptopen. Så jeg fokuserer på å holde meg på riktig side av grafen og skrive litt mer enn dagsmålet hver dag nå til å begynne med, i håp om å opparbeide meg en buffer til travlere dager (hvem fant på å legge dette prosjektet til november? Det er jo snart jul!). 

Og i dag vil jeg gjerne skryte av meg selv! Jeg - JEG - har skrevet over tre tusen ord i dag! Tre tusen seks hundre og to, faktisk! Jeg fikk en god start da jeg våknet en time før vekkerklokken ringte og bestemte meg for å se hvor mye jeg rakk før barna skulle opp. Det ble brått over fem hundre ord bare der. Og så har jeg en god hjelper, en venn som har påtatt seg ansvaret med å gi meg pepp (eller pepper, regner jeg med, om jeg ikke leverer) denne måneden. Han utfordret meg til å skrive seks hundre ord til før jeg skulle på trening klokka halv ti. Etter trening satt jeg flere timer på bibliotekets lesesal, og jeg vil si at det hjelper enormt å ikke ha internett. Og så ble det en sprint nå i kveld. 

Alt i alt er jeg riktig fornøyd med meg selv og dagens innsats. Og veldig takknemlig for hjelpen jeg har fått. 

Og sånn i tilfelle jeg glemmer hva oppgaven min er denne måneden, har jeg skiftet bakgrunnsbildet på skjermen min. 

Fra dette: 

(sukk...)

Til dette:

(...)

 

Mannen på det øverste bildet er, som jeg har gjentatt til det kjedsommelige, Richard Armitage, skuespilleren som har hatt æren av å være objekt for dagdrømmene mine de siste ti månedene. 

Mannen på det nederste bildet er Neil Gaiman. Et fantastisk menneske; forfatter, illustratør, motivator. Jeg har vært begeistret for ham siden jeg var fjorten og leste Sandman-tegneseriene hans. 
Han sier mye klokt, han Neil. Ett sitat som jeg har lært meg omtrent utenat er dette:

"Be wise, because the world needs more wisdom. And if you're not wise; pretend that you're someone who is, and do what they would have done." 

 

Så når Neil sier at jeg skal skrive, så skriver jeg. 

 

 

#NaNoWriMo #NaNoWriMo2014 #NeilGaiman #skrive #inspirasjon #utfordring #mål #november 

#RArmitage #Armitage #RichardArmitage

November!

Oi, da er det plutselig november. 

Dere vet hva det betyr, ikke sant?
En ting er at det er bare en måned igjen til vi kan begynne å åpne adventskalenderne våre (les: Nå må vi skynde oss å lage adventskalenderne vi skal gi til andre!). En annen ting er at vi er inne i den måneden da vi kan forvente å se stygge barter dukke opp på mennene rundt oss. Og en tredje ting... 

En tredje ting er at nå er det NaNoWriMo! 

National Novel Writing Month. Thirty days and thirty nights of literary abandon, som de sier. Skriv en roman på en måned. Femti tusen ord på tretti dager. 1667 ord om dagen. Hver dag, hele måneden. Så da sier det seg selv at jeg har andre ting å ta meg til enn å skrive blogginnlegg til dere, ikke sant? (skjønt, kjenner jeg meg selv rett er det en sjanse for flere blogginnlegg enn vanlig i denne perioden. Det er en del av prokrastineringen)

Jeg har bare skrevet 248 ord foreløpig, og er allerede inne på min tredje tekopp. Men jeg er i gang! 

Er du med?

 

 

#nanowrimo #nanonorge #nano #skrive #litteratur #bøker #prosjekt #utfordring

Hvorfor fikk jeg bare EN dag med sol?

Og hvorfor var jeg så glad for den at jeg ikke brukte lue? 

I går fikk jeg saget og hugget opp en del ved, jeg fikk tatt opp resten av potetene og luket og vendt jorden i godt og vel halvparten av grønnsakshagen. Jeg samlet også en hel del ringblomstfrø - det har vært overflod av ringblomst i hagen min hele sommeren og er det fremdeles, og det vil jeg gjerne gjenta til neste år. Og så fikk jeg ryddet litt der ute. Men det er fremdeles massevis jeg har lyst til å gjøre, blant annet har jeg to busker jeg vil plante ut, og en potte med asters som skal få friheten sin. Og noe mere jord å flytte rundt på, og pionfrø som jeg vil så nå for å se om en vinter i potte er stratifisering nok for dem (jeg er skikkelig dårlig med frø som trenger kulde for å spire). Fuglebrettet skal ut på plass igjen etter et par strøk maling, jeg vil fylle på under flisene som har begynt å rase ned, rake løv, og i det hele tatt. Det hadde vært fint med en solskinnsdag til. I stedet sitter jeg her og ser ut på vind og gråvær (men ikke regn foreløpig!) og pleier en øm kropp og en fersk forkjølelse. 

Vel vel. Det er vel bare å ta seg en varm kopp te og så hive seg ut i det. 

Med lue på, i dag. 

 

 

#hage #høst #været #vind #grønnsaker #snusfornuftig #forkjølelse

Denne er til deg, Kjell.

Fordi jeg har hørt at du likte den så godt. 




Bare sånn kjapt:

Var det noen som la merke til at det snødde i går? Her i Sarpsborg prøvde det å snø nesten hele dagen, men det ble ikke til noe mer enn halvhjertet isregn med et par våte dotter innimellom som smeltet idet de landet. Makan til lite julestemningsinngivende snøvær skal en lete lenge etter. Og det skulle liksom være årets første snø? 

Nei. Jeg er skuffet. Sånn skal det være:

(Jeg må jo ha noe å illustrere innlegget med, ikke sant? Fra weheartit.)

Om en time og tjue minutter skal jeg hente sønnen min på skolen og fange inn læreren hans for en liten prat i samme omgang. Vi reiser nemlig bort i noen dager, og hun må fortelle meg hvordan jeg best skal holde barnet oppdatert på skolearbeidet. Leksene er ikke noe problem, de står jo på ukeplanen og består mest i frilesing og et par sider i matteboka, men de andre bøkene har jeg aldri kikket noe særlig i. Jeg håper det skal gå så knirkefritt som mulig, og at han er motivert for skolearbeid innimellom timevis i bil og på båt. 
MIN sønn er jo så intelligent at det ikke er grunn til bekymring, naturligvis, men det er jo greit å gjøre ting ordentlig allikevel.

Nå skal jeg se hvor mye jeg rekker å pakke og rydde og forberede på den tiden som er igjen. Ha en strålende dag! 

 

 

#mamma #barn #sixten #lekser #skole #tur #familie

Trucker's hitch

81 dager til julaften...

Sånn omtrent, i alle fall. Kanskje det er 82, men det er nesten midnatt, og da blir det brått noe ganske annet. Enn 82, altså. 

I dag har jeg laget invitasjoner og program til årets juleverksted. Det er IKKE 82 dager unna, for det er alltid den siste helgen i november. Om 56 dager, altså. Eller 55, for, ja, midnatt og alt det der. 

Masse å gjøre, masse å tenke på. Men jeg tror at jeg skal greie å komme mer i førjulsstemning enn jeg gjorde i fjor på denne tiden, i alle fall, og det ser jeg frem til. Sånn rent konkret skal jeg ganske umiddelbart (nei, det er ikke sant, for det er jo nesten midnatt, og det er grenser for hvor langt det er greit å strekke ord og uttrykk som "umiddelbart" - men veldig snart, i alle fall) sende ut nevnte invitasjoner til et knippe utvalgte juleverkstedsdeltakere. Noen har vært med i mange år allerede og kan følge de fleste oppskriftene uten tilsyn, andre er nyere men greier sikkert å henge med. Programmet er ganske tettpakket, men mange poster er de samme som tidligere år. Jeg har nemlig funnet ut at visse ting skal man bare ikke forandre på. Det gleder meg å høre at "det blir liksom ikke jul hvis vi ikke..." - særlig hvis det dreier seg om ting som jeg selv er begeistret for, naturligvis. Å dyppe lys, for eksempel. Jeg prøvde å bytte ut lysdypping med en annen aktivitet et år, men det gjør jeg ikke igjen.  

Når invitasjonene vel er sendt har jeg et pusterom på over en måned, men det er greit å starte tidlig med å lage liste over ingrediensene jeg kommer til å trenge, og andre ting jeg kanskje bør kjøpe inn før juleverkstedshelgen. Det går med en hel del sukker, fløte og sirup for eksempel, for vi lager minst to slags karameller. Og så er det greit å sørge for at jeg har overnattingsplasser i orden for dem av gjestene som kommer utenbys fra. Men ellers er både de (de faste, altså) og jeg så rutinerte at det ikke er så mye jobb. 

Såeh... Da må jeg vel finne på noe annet, da.

Forslag?

 

 

 

#jul #juleverksted #DIY #karameller #baking #nedtelling

200 postkort!

For noe over firehundre dager siden ble jeg med i Postcrossing, som er et eget lite (eller ganske stort, i grunnen) "samfunn" for oss som liker å sende og motta postkort. Ordentlige kort, altså, med frimerke, i postkassen. Ikkeno knussel. 

Det fungerer slik: Du starter med å registrere deg på postcrossing.com, og lage deg en profil. Her kan du skrive litt om deg selv, stedet der du bor, hobbyer du har, og så videre. Mange skriver også hva slags motiver de liker best på postkortene - dette kan arte seg som rene ønskelister iblant. Du kan også registrere fødselsdato (valgfritt) og bilde (naturligvis også valgfritt). Adressen din registrerer du naturligvis også, men den blir ikke synlig på profilen din. 
Når du er sånn passe fornøyd med profilen er det på tide å begynne å sende kort. Da klikker du rett og slett på "send a postcard" i menyen, leser og godtar retningslinjene ("du skal være snill mot andre postcrossere"), og så får du tildelt en adresse å sende kort til. Du får se profilen til mottakeren, og det kan være en artig utfordring å finne et kort som du tror vedkommende vil bli glad for. Deretter er det bare å skrive kortet, huske å sette på ID-nummeret som du får sammen med adressen, og sende det avgårde. Når det kommer frem vil mottakeren registrere det på postcrossing.com, og når det er gjort vil din profil bli gitt til en annen postcrosser så du også kan få kort. Ta-daaa!

Til å begynne med kan en sende fem postkort. Etterhvert som kortene blir registrert av mottaker kan en sende flere, og det er også lov til å ha flere kort "underveis" av gangen. Jeg har nå sendt 201 postkort og mottatt 203, og for øyeblikket har jeg fire postkort som er underveis. Totalt har jeg lov til å ha tretten "reisende" postkort nå. På tide å skrive noen flere, altså! 

Og hvis noen lurer på hvordan to hundre og tre postkort ser ut når de er lagt litt sånn tilfeldig utover en seng, så er det slik: 

Den observante vil kanskje legge merke til at det er en kraftig overvekt av julekort her (og da har jeg lagt mange av julekortene underst). Det er fordi det står i profilen min at jeg elsker jul og at jeg gjerne mottar julekort hele året. Det stemmer det, altså, men jeg har lært at det finnes mange skikkelig stygge julekort der ute. Og så finnes det så mye annet som er fint, så jeg lurer på om jeg skal endre litt på profilen min... 

 

Rent bortsett fra det: Tror dere det ville funket å gå bort til den kjekkeste gutten i gata og spørre om han ville bli med hjem og se på postkortsamlingen min?

 

#postcrossing #postkort #ekte #hobby #sjekketriks

Film!

Jeg har oppdaget sweflix.net. Siden jeg ikke har tv, og ikke netflix eller andre abonnementstjenester der jeg kan se film, og ikke liker tanken på å laste med film ulovlig, så er det jammen bra at det finnes steder der en kan se film både lovlig og gratis. Det er MASSE filmer der, også! Og noen er helt nye! 

Riktignok er en del av dem låst, for eksempel må en ha abonnement og logge inn for å se serier, men det virker ganske vilkårlig hvilke filmer som er låst. Det er ikke konsekvent de nyeste eller mest populære, for eksempel. Robin Hood med Kevin Costner (fra 1991!) er låst, mens jeg har sett både Transcendence og Divergent den siste uken. Det at en film er låst betyr heller ikke nødvendigvis at den kommer til å fortsette å være det. Barna ville gjerne se Det regner kjøttboller 2, men det gikk ikke. Standhaftige som de er prøvde de igjen dagen etter, og dagen etter der, og plutselig kunne de se levende mat av hjertens lyst. Tadaaa! 

 

En fordel ved å ha film tilgjengelig er at det blir mindre stusslig å rense fire kilo sopp alene. 
En ulempe er at det gjerne blir litt senere enn beregnet før jeg kommer meg i seng.

I går, for eksempel, hadde jeg bestemt meg for å se Divergent. Jeg "skulle bare" litt sånn forskjellig først, og dermed fikk jeg en sen start. Så oppdaget jeg at filmen var to timer og nitten minutter lang... Det betød ikke bare at det tok to timer og nitten minutter å se den - neida, jeg brukte det som påskudd for å pause to ganger for å hente meg mere te og kake. Så da ble det en kort natt på meg. 

Jaja. Det var verdt det. Nå skal jeg bare passe meg for å begynne å sikle på unggutter igjen...




#theojames #divergent #film #filmtips

Men, å, så fin!

Dere får bare unnskylde fjortistaktene her; det har dukket opp et par bilder av kjendiscrushen min som jeg ikke hadde sett før. Ett av dem er... fantastisk. 

Det er altså noe med menn med oppbrettede skjorteermer. Jeg er ekstremt prippen og kan ikke få meg til å beundre kropper og kroppsdeler i blomstrende ordelag (Hei, jeg greier det knapt nok i all stillhet bare for meg selv engang), men underarmer er uskyldig nok til at jeg kan stirre på dem uten å rødme. Og når underarmene sitter på noe så flott som denne mannen, og attpåtil blir eksponert av oppbrettede skjorteermer, ja da... Da trenger jeg ikke mer. 

 

 

 

#RA #RArmitage #armitage #richardarmitage #crush #kjendis #menn #dagdrøm #skjorteermer

109 dager igjen

Her hos meg kan det jo ikke herske noen tvil om hva det er 109 dager igjen til, når jeg tar meg bryet med å sette det i en overskrift på denne måten. Det er naturligvis den der dagen som alle julefantaster går rundt og venter på - nemlig NYTTÅRSAFTEN! 

Hva sier du? Er det feil? Men jeg trodde... 

Neiiiiiida, jeg bare tuller med dere! Det er naturligvis julaften jeg snakker om. Og jeg er så usynkronisert med resten av verden for tiden at jeg tyr til virkelig dårlige vitser for å ha noe å skrive om. Sånn kan det også være en gang iblant. 

På onsdag kveld blåste jeg opp en meterlang ballong helt til den sprakk. Siden den var så lang hadde den ingen problemer med å rekke opp til øyet mitt, der den ga meg en skikkelig smell (pun intended). Det var vondt! Da tårene hadde sluttet å renne og jeg kunne se igjen prøvde jeg å undersøke øyet mitt i speilet, og da syntes jeg tydelig det så ut som om jeg hadde fått en bulk i hornhinnen. Sannsynligvis var det bare lyset som gjorde det, for jeg tror egentlig at jeg slapp ganske greit unna. Men det gjør faktisk fremdeles vondt. Og jeg må lukke øyet for å hvile det iblant. Da lukker jeg begge to, for det er enklere, og så blir jeg sittende der og føle meg handikappet. Jeg håper det går over snart. 

Nå skal jeg på trening, jeg skal bare lukke øynene litt først. I mellomtiden kan dere kikke på dette fine julelys-bildet som jeg fant på weheartit:

 

 

 

#jul #lys #advent #ballong #uflaks

Ord og uttrykk og slikt

 

Meg: Sixten, hva er en hvis en har ti tommeltotter?

 

Sixten (etter et par sekunders betenkningstid): ...En alien?

 

 

#gullkorn #mamma #barn #frabarnemunn

 

 

Neida joda såeh...

 

Pussig hva en finner når en googler sitt eget navn. Når en heter det jeg heter, altså. 

 

 

"UTROSKAPSSIDE"??!!!!??

Siden bloggen min har vært i dvale en stund har heller ikke den tilhørende mailadressen (juletante@gmail.com) blitt sjekket særlig flittig. Det har dessverre ført til at et par forespørsler fra privatpersoner har blitt liggende ubesvart (unnskyld!). I tillegg har det ført til at det først er nå at jeg oppdager en forespørsel om et "affiliate samarbeid" fra noen som hevder å være "den ledende utroskapssiden i Norden for gifte og samboende". Jeg kommer ikke til å nevne navnet på selskapet her, for det har de virkelig ikke fortjent. 

 

Her er et utdrag fra mailen jeg fikk: 

Hei,
Mitt navn er Ann og jeg kontakter deg fra XXXXXXXX. Jeg kom over bloggen din og likte den veldig godt fordi den den er interessant, svært profesjonell, men den tar også opp viktige emner. På grunn av dette så er bloggen din en nettside vi gjerne ville startet et samarbeid med.

 

Om du aldri har hørt om XXXXXXX, så er vi kort og godt den ledende utroskapssiden i Norden for gifte og samboende og vi jobber med å ta over Europa en affære om gangen. Jeg kontakter deg for å fortelle deg om vårt nye affiliate program XXXXXXXX fordi jeg tror det kunne vært et bra samarbeid ved at du tjener penger gjennom å føre trafikk til vår side.

 

Resten av mailen er detaljer om hvordan samarbeidet skulle fungere, hvem jeg kunne kontakte og så videre.

 

Jeg er klar over at dette er en mal som firmaet sender ut til en mengde bloggere, men la meg nå for et øyeblikk late som om den er stilet til meg personlig. Da er det en del som stikker seg ut, nemlig.

 

I emnefeltet på mailen står det"affiliate samarbeid med XXXXXXX". Ordet "affiliate" betyr samarbeidspartner. De tilbyr et samarbeidspartnersamarbeid, altså. Med orddeling. Allerede der var jeg skeptisk. Og så fortsetter de med sviktende grammatikk (og logikk) for å vinne meg over. Denne Ann synes bloggen min er interessant og profesjonell, sier hun, MEN den tar også opp viktige emner. Er det en motsetning der? Det var jeg ikke klar over. Selv synes jeg at blogger kan være interessante FORDI de tar opp viktige emner, men hva vet vel jeg? 


Jeg er vel kanskje forutinntatt mot firmaer som driver med affiliate-programmer, etter å ha jobbet med (med, altså, ikke i) MLM-industrien i noen år. Derfor vil forespørsler som denne falle dødt til jorden hos meg uansett.


Men det ved akkurat denne forespørselen som forstyrrer meg mest - nok til å få meg til å skrive dette innlegget - er selve forretningsideen til dette selskapet. De jobber med å promotere utroskap. De tilbyr et nettverk som kan tilrettelegge og underlette for mennesker som er i et forhold og som har lyst til å ha seg med andre enn sin egen partner. Og ikke nok med det; de tilbyr bloggere som meg penger for å skaffe trafikk til siden deres. 


Det de gjør ved å sende meg en slik forespørsel er å be meg om å bli medskyldig til andres moralske forfall, til å såre den partneren som ikke er utro, til å hjelpe mennesker til å gjøre ting jeg selv fordømmer. Og de fremstiller det som "et bra samarbeid", som jeg kan tjene penger på! 

 

Jeg synes dette er avskyelig og forkastelig, og jeg vil IKKE forbindes med et slikt selskap. Og jeg er dødelig fornærmet over at noen overhodet kunne få for seg å spørre meg. 

 

Jada, igjen: Dette var en mal som er lik for alle, og de som sender den ut leser sannsynligvis ikke gjennom bloggene de velger ut, derfor har jeg ingen grunn til å ta det så personlig. Men allikevel. Æsj!

 

 

 

 

#reklame #spam #markedsføring #utroskap #blogg #nettverk #MLM #affiliate #moralenshøyborg


ETTHUNDREOGTJUEFIRE!

Visste dere at det i dag er ett hundre og tjuefire dager igjen til julaften?

Det betyr at om hundre dager begynner den siste store nedtellingen. Om hundre dager kan vi åpne den første luken (eller pakken) i adventskalenderen vår, hvis vi er så heldige å ha adventskalender. Selv er jeg så heldig at jeg har en venninne som lager kalender til meg hvert eneste år, og det har hun gjort i tjue år nå. Ja, jeg lager til henne også, naturligvis, og slik blir vi glade begge to.
Om hundre dager har vi kanskje allerede tent det første lyset i adventsstaken også, dere, for i år faller første søndag i advent på den trettiende november. Perfekt. Det er i den helgen jeg har juleverksted, og da er det ekstra koselig å kunne tenne lyset når vi skal spise frokost.

 

Siden ikke alle er glade i lys, tenkte jeg å komme med et tips til alternativ adventskrans (det er ikke sant; jeg bare så dette bildet på weheartit og tenkte at det var jo fint...)



Men mulighetene er mange, i alle fall! Jeg håper det blir "lov" med litt farger igjen i år, så jeg ikke blir så håpløst umoderne ;-)

 

 

#jul #christmas #advent #lys #farger #DIY

Selvforakt

Hvor sykt er det ikke at flotte jenter skal hate og forakte seg selv bare fordi de er litt myke rundt midjen?

Jeg har ikke akkurat valgt et banebrytende tema for dette innlegget, det er jeg fullt klar over, og jeg kommer heller ikke til å komme med noen løsning eller tips og råd på veien til å bli et mere tilfreds menneske osv etc. Tvert imot, jeg skal bare kverulere litt. Forleden slo det meg nemlig (atter en gang!) hvor misfornøyd jeg er med min egen kropp. Og så jeg som er så fin! Jeg har en god holdning, jeg er høy og slank og velproporsjonert. Men så har jeg altså vokst et par størrelser siden jeg var tjue, og har lagt meg til en sånn blobb i mageregionen som jeg hater intenst og ikke riktig greier å få kontroll over. Urk.

Det som fikk meg til å tenke på dette er at jeg la merke til rekkefølgen jeg kler på meg, rett og slett. Tidligere, da jeg var slank og lekker og veltrent, da pleide jeg for det første å sove naken, så når jeg sto opp skulle jeg bare kle meg, uten å skulle kle av meg en pysj først. Men deretter tok jeg først på meg truse, så BH, og så jeans. Gjerne med et bredt belte i. Og slik kunne jeg sprade rundt en stund, for jeg følte meg riktig fin med akkurat det på meg. Naturligvis tok jeg på meg flere plagg før jeg gikk ut blant folk, men det der med å traske rundt i bukse og BH var liksom en del av rutinen min.
Nå derimot, nå setter jeg meg på sengekanten og drar av meg pysjen. Så tar jeg på meg undertøy, og skynder meg å ta på meg en singlet eller t-skjorte før jeg risikerer å få øye på meg selv i et speil. Det hender rett som det er at jeg står foran speilet mens jeg tar på meg bukse, men nesten hver gang snur jeg meg bort med et gys når valkene blir klemt ut over kanten av buksene.

Nå kunne det sikkert hjelpe om jeg bet i det sure eplet og kjøpte meg større klær, men foreløpig har jeg ikke kommet til det punktet. Til å kjøpe enda større klær, altså - størrelsene fra tjueårene er bare et vagt minne. I stedet klamrer jeg meg til en idé om at jeg skal spise mindre og trene mer, så klærne jeg allerede eier kan sitte ordentlig på meg igjen. Mens jeg manisk stapper i meg uhyggelige mengder med søtsaker så snart jeg er alene. Og jeg er dessverre mye alene for tiden...

Det triste med dette er at jeg er en voksen kvinne på snart trettini, som egentlig ikke bryr seg så mye om hva andre mener om meg. Og allikevel er jeg fanget i denne ideen om hvordan jeg burde se ut for å være god nok. Og når ikke jeg greier å kjempe meg ut av det, så stakkars de unge forsvarsløse tenåringsjentene som er så mye mere utsatt for bombardementet av reklame og perfekte kropper fra alle kanter.

Så. Nå får det være nok fra meg for i kveld.

 

 

#reklame #press #kropp #kroppsfiksering #selvbilde #slanking #mote #overvekt #alder #ungdom

Kjenner jeg noen som vil...

...ha kostymedramamaraton med meg? Sånn fem og en halv time av gangen, omtrent? 

 

On the Afternoon Tea Bus with The Anglophile Channel!

Here's a post for my faithful readers - if I have any left after my hibernation which feels like it's been going on forever...

About a month ago (a month and a day, to be exact), I was in London all by myself. I had booked the trip just so I could go see Richard Armitage in The Crucible. I was staying in a friend's flat, but unfortunately it turned out she couldn't be there much herself, so I had to entertain myself for a couple of days. Luckily I am good at entertaining myself so I didn't suffer.

The only activity I had scheduled (apart from the obvious trip to The Old Vic theatre) was a sightseeing tour in a double decker bus. With afternoon tea. And The Anglophile Channel.

It was a windy day, grey and with a fine drizzle, perfect for staying indoors - or inside a bus, obviously. If only the bus would show up! I was beginning to get nervous that I may be standing in the wrong street, when I saw a flash of colour as the TAC team rounded the corner - I think I could recognise Marlise from a mile away - and then I knew I was good.
Of course, when you decide to do something like this together with a production team you would expect that they will want to interview you as well. And they did. Only I wasn't prepared for it at all. Marlise did ask me what made me an anglophile and I think I managed to reply that I wasn't, as I couldn't think of a single English thing that I truly love (although there are plenty; I'm a sucker for Jane Austen, and BBC period dramas, Midsummer Murders, Miss Marple, everything to do with Douglas Adams, the dry British humour, shortbread and crumble, TEA, the scenery, the language, etc. etc.) Luckily Paul from the TAC team is brilliant at editing so he took out the most awkward bits and made me look almost like a sane person. Here's the video for all to enjoy:


I had a lovely few hours on that bus, the company was enjoyable and the food was delicious. I would recommend the Afternoon Tea Bus Tour to anyone - not because of the sights, because you will be distracted by the food and cake, but for the sheer cozyness of it all.

Even though I am lousy at remembering to take pictures, I did get this one of Marlise doing what Marlise does when she is not being filmed:

Always hard at work, that girl.

 

As should I be. I wish you all a lovely day, preferably with more sunshine than I have seen today. Hadetbra!

 

 

 

 

#TAC #anglophileheaven #theanglophilechannel #London #sightseeing #redbus #tea #afternoontea #Armitage #richardarmitage #RA
#ferie #reise #te #kaker #tur #intervju

 

 

Always trust your cape


Det skal jeg bli flinkere til!

 

Et bittelite glimt av gårsdagen

Et uskarpt mobilbilde får illustrere hva gårsdagen min ble brukt til. To fullstendig oppbrukte papirlommetørklær, sølvpennen min som har vært mellom Richard Armitages fingre, og resten er vel selvforklarende.

 

Jeg angrer OVERHODET ikke på turen hit. Men grundigere rapport får vente til jeg er hjemme igjen.

Ha en deilig dag, alle sammen!

Newsflash!

Visste dere at det kan lønne seg å tenke gjennom ting før en gjør dem? Det skulle man kanskje ikke tro, men slik er det altså!

Og dette er ikke bare noe jeg sier fordi jeg har hørt det fra andre; neida, det er av egen erfaring jeg snakker. Egen smertelige erfaring, kan jeg kanskje tilføye.
Jeg bestemte meg for å skru fast en ting som har hengt og slengt en god stund, og siden jeg bare skulle gjøre det sånn i full fart tok jeg meg ikke bryet med å finne frem riktig verktøy eller i det hele tatt kikke særlig nøye på hva jeg drev med. For å skru fast tingen var jeg nødt til å ta den fra hverandre først, og det var her jeg begikk den fatale (og svært blonde) feilen. Jeg satte i gang med å bende opp tingen med det første jeg fant som passet noenlunde til formålet. Dette som jeg fant ser ikke skarpt ut i det hele tatt, men det viste det seg å være da det glapp og skar seg inn i tommelen min...

Vel, etter litt hyling og banning, rensing og plastring vendte jeg tilbake til oppgaven og kikket nøyere på tingen jeg ville ta fra hverandre. Og oppdaget med det samme at det var kjempeenkelt bare en skjønte teknikken. Så jeg fikk gjort det jeg skulle etterhvert, bare avbrutt av små pauser for å tørke vekk blod fra veggen og en ledning jeg flyttet rundt på - jeg måtte bytte plaster tre ganger før jeg var ferdig.

Nå kan jeg se frem til minst en uke med øm tommel som påminnelse om at jeg skal TENKETENKETENKE!

 

Hvordan har din dag startet?

 

 

 

#DIY #verktøy #interiør #uflaks #blondine

Jeg skal være turist!

Og det noe så grundig, også!

Jeg pleier stort sett å styre unna typiske turistattraksjoner og -aktiviteter når jeg er på tur. Jeg foretrekker å tusle rundt for meg selv og kikke på de tingene jeg tilfeldigvis kommer over, og hvis jeg vil kikke på noe konkret gjør jeg det i alle fall ikke med en gruppe. Men denne gangen er omstendighetene litt annerledes.

I neste uke reiser jeg til London, og hovedformålet mitt med turen er å glo på en mann. Jeg skal glo på ham av hjertens lyst i flere timer, fra første rad på The Old Vic-teateret. Jeg har allerede bestemt meg for at når jeg først reiser til et annet land for å se Richard Armitage, så kan jeg likegodt gjøre det ordentlig. Derfor første rad, altså.

For dere som ikke har fått med dere hvem og hvorfor: Se her. Hvis dere er jenter og har noe i nærheten av samme smak som meg når det gjelder menn, bør dette bildet være forklaring god nok:

Sukk...

 

Uansett. Når jeg nå først skeier ut med atypisk oppførsel på denne måten (det kan faktisk hende at jeg i fullt alvor stiller meg ved sceneutgangen sammen med masse andre jenter bare for å hilse på ham etter forestillingen - foreløpig har han hver eneste kveld tålmodig blitt stående der til alle har fått sitt av autografer og bilder og klemmer), så kan jeg likegodt overføre det til resten av turen også. Så da jeg hørte at noen fra The Anglophile Channel skal ha afternoon tea i en dobbeldekkerbuss samme dag som jeg skal se forestillingen, ja, da bestemte jeg meg for å bli med. På sightseeing. I en rød buss. Med en gjeng amerikanere.

Men konseptet er kjempegøy, altså! En og en halv times rundtur i London, med te og kaker og sandwiches fra et bedre bakeri. Det er bakeriet som driver opplegget, bussen fungerer som ett av deres egne utsalg. Her er interiøret i bussen:

Jeg håper de har en dyktig sjåfør. Varm te i fanget er ikke å spøke med.

Og her er ruta bussen følger:


Alle turistgreiene på en gang, altså.

Jeg skal nok fortelle dere hvordan turen er i virkeligheten. Hvis dere vil ha mere teoretisk input kan dere klikke på kartet, så kommer dere til hjemmesiden til BBBakeries. De har to avganger om dagen, og det er mulig å leie hele bussen om en ønsker det.

Nå skal jeg bare legge til en masse hashtags i bunnen av dette innlegget, så jeg kan høste mengder av klikk fra folk som ikke skjønner hva jeg skriver (men som kan trøste seg med bildet av RA om de finner veien hit).

 

 

#RichardArmitage #RA #Armitage #London #Armitagearmy #theoldvic #oldvictheatre #anglophileheaven #anglophilechannel #theanglophilechannel #bbbakeries #crucible #thecrucible

Sånn, det var visst alle.

Eller kanskje noen for norske hashtaggere også:

#reise #ferie #teater #sightseeing

Det får holde.

 

Svar på tiltale

Meg: "Å, i dag har jeg fått sove kjempelenge! DET var deilig, det!"

Sixten (som sto opp mange timer før meg og har spilt Nintendo av hjertens lyst) stikker hodet inn gjennom døra, peker på meg, smiler bredt, og sier: "Og det har vært deilig å ikke høre noen ordre fra DEG!"

 

 

 

 

#mamma #barn #gullkorn

Lønn for strevet (#sayitonapostitnote)

Feieren har vært her.

Denne gangen fikk vi en dags varsel; lapp i postkassa om at i morgen kommer feieren, sett ut stige og heng ut lapp.
Jeg glemte begge deler.
Andre ganger har ikke feieren kommet før uti oktober, gjerne rett etter at jeg har fyrt opp i parafinovnen for sesongen, så jeg må slukke den og fryse i stedet, så jeg hadde slett ikke lyst til å gå glipp av feiing i juni. Derfor kjørte jeg hjem fra jobb for å sette opp stigen.
Da jeg kom inn i min egen gate fikk jeg øye på bakenden av en rød varebil - bortenfor mitt eget hus. Dette lovet ikke godt. Hadde de vært der allerede? Og dratt videre fordi de ikke fant noen stige og ikke noen lapp? Så jeg parkerte, og så løp jeg ned mot den der røde bilen. Og løp etter en svartkledd mann som gikk bortover gaten. Hvis det ikke hadde vært feieren kunne det lett blitt pinlig. Men det var det, og han lovet at de skulle ta min skorstein på tilbakeveien. Puh.

Så jeg tuslet hjem, satte opp stigen, puttet noen småkaker i en liten boks og skrev en liten lapp:



Feieren ble glad!

På lappen en skal henge ut er det et felt for kommentarer fra feieren, og på min hadde han skrevet dette:

Det er fint å gjøre noen glad.

 

Egentlig skriver jeg dette innlegget fordi jeg skulle buzze et produkt. Jeg er, som noen av leserne mine vet, en buzzador, og det vil si at jeg iblant får tilsendt produkter som jeg skal teste og/eller dele ut, og snakke med folk om, og så skal jeg skrive en rapport om det etterpå. Tidsfristen for rapporten er egentlig ute, men jeg syntes dette var så hyggelig at jeg ville fortelle det allikevel.

Produktet er postitlappen, forresten. Det er en ny type med sterkere lim, "super sticky notes". Jeg har prøveklistret dem. En satt fast på pannen til sønnen min helt til han ble lei. En annen sitter på en filt-skillevegg på jobben på andre uken nå. Bare så det er sagt.

 

 

#buzzador #buzzadorpostit

 

What's happening?

It's time for one of my rare posts in English again. This time I would like to address something peculiar that has happened to my statistics.

Now, my blog is not among the most popular ones. Most definitely not. I may have a good couple of handfuls of readers per day, which is fine by me. Some leave comments, some don't. Some return, some probably don't - as I can be a boring arse sometimes. My blog is not about getting as many followers as possible (yeah right, that's what they all say!).

So what was this thing about my statistics?
Well, it's not that I am getting lots of more readers - although the numbers have actually increased slightly over the last couple of months, in spite of my posting fewer posts than ever before. The peculiar thing has to do with the percentage of foreign readers. I have always had a few, as I have friends and family who don't live in Norway. But lately there have been days when the amount of foreign readers has been more than double the amount of Norwegian ones! And that's weird. Especially given that I don't have all that many posts that aren't written in Norwegian.

I had a good long think about this.

And then it struck me.

It has to do with hashtags.

Of course.

DOH.

I haven't really used hashtags before, as I am pretty backwards with everything new and exciting that has to do with social media and technology and stuff. But I did start using them a while back. And there are a few that I have used quite a bit.

They have to do with this guy:

Seen him before?

And did you get to my blog by searching for #richardarmitage , or #armitage , or #RArmitage , or #RA , or...
well, you know what I mean.

If you did, you just proved me right. Thank you. Please let me know in a comment.

 

 

Les mer i arkivet » Desember 2014 » November 2014 » Oktober 2014
Tante Jul

Tante Jul

38, Sarpsborg

Jeg er helt normal! Og jeg tror det finnes litt jul i det meste. juletante@gmail.com

Matbloggtoppen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits