Engleverksted i Hafslund kirke

I morgen skal jeg være med på noe julete!

Det er ganske lite jul på min kant, tatt i betraktning hvem jeg er og hva det er meningen at jeg skal stå for. Tante Jul, liksom, og så driver jeg og syter over penger og jobb og hus og kjærlighet i stedet for å snakke jul! I desember!

Nei, det får være måte på.

I morgen er det engleverksted i den lokale kirken min. Vi har invitert opptil flere årskull med lokale barn, og alle som kommer skal få gløgg og pepperkaker og muligheten til å lage drøssevis med engler. Papirengler, tre-engler, stoff-engler, englekort og så videre og så videre. Vi har arrangert dette noen ganger før, og det er stor stas. Jeg mener å huske at vi var rundt sytti personer i fjor, voksne og barn medregnet.

Opprinnelig kom dette på tale fordi vi ville ha mer aktivitet i kirken på kveldstid, gjerne i tråd med trosopplæringsplanen som skulle lages og vedtas og godkjennes. Jeg satt i menighetsrådet og foreslo juleverksted, noe som raskt ble nedstemt og omgjort til engleverksted. Det blir jo mere kristent på den måten. Det gjør ikke meg noe; engler er fine, de. Og det er gøy å se barna utfolde seg.


Om det blir noe særlig fint er en annen sak.

 

 

#jul #engler #engleverksted #juleverksted #hobby #barn #klistre #klippe #kirke #tantejul
 

Bekymringsløs

Å! Jeg skulle ønske jeg kunne være så bekymringsløs som jeg ser ut på dette bildet!

Det ble tatt i juli 2011, og siden da har det skjedd utrolig MYE.
Jeg håper virkelig at når 2016 pakker snippesken så husker den på å ta med seg all driten som den og kompisene dens 2013, 2014 og 2015 la igjen i fanget på meg.

 

 

#bekymringsløs #bekymringer #konkurs #nav #advokatjævel #bostyrer #skilsmisse #skifte #arbeidsledig #fattig #sliten #utfordringer #økonomi #skattesmell #helvete

 

 



 

I siste øyeblikk

Rett før midnatt på den siste dagen i november, og jeg har greid det! 



(Å snu bildet riktig vei på telefonen min, derimot, det greide jeg ikke...)

#kalender 

Mimre

Nå som det nærmer seg jul øker antallet sidevisninger på bloggen min veldig, som vanlig. Men det er nok ikke fordi folk er opptatt av hvilke nye, fantastiske historier jeg har å komme med, for det er bare en svært liten andel av treffene som inkluderer de nyeste innleggene. Et innlegg om "ordentlig kakao" topper listene for øyeblikket, tror jeg, med åtte visninger de siste 24 timene. Og så er det innlegg om lysdypping, karameller og cellofan. Og utover det er det litt sånn ymse hva folk ender opp med å klikke seg inn på, virker det som.

Og det er veldig trivelig for meg! For jeg har nemlig klikket meg inn på mine egne gamle innlegg via "mest leste"-linkene i det siste, og har lest og sett hva jeg drev med for flere år siden. Så mye jeg har glemt! Og så søte barna mine er! Og var! Sånn sett er det litt trist at jeg ikke har opprettholdt bloggingen de siste årene, for jeg er veldig dårlig til å ta bilder (og ta vare på dem etterpå). Dermed har bloggen min fått en helt spesiell verdi for meg nå når jeg har (gjen)oppdaget statistikken.

Du kan jo selv tenke deg hva gjensynet med et innlegg som DETTE gjør med en mor :-)

 

#statistikk #ostbåge #mimre #gamledager #blogg #jul #tantejul #Sixten #ruben

 

Skjebnen eier ikke køkultur...

De av dere som kjenner meg eller har lest noen av de mindre julete innleggene mine de siste årene vet at jeg har vært uten fast jobb veldig lenge. Jeg har jobbet for det meste, men jeg har ikke hatt en varig arbeidsavtale uten sluttdato - som er det banken krever for at jeg skal få kjøpt ut eksmannen av huset mitt, og som det hadde vært veldig greit å ha for min egen sjelefreds skyld.
Jeg gjør virkelig alt jeg kan for å endre på situasjonen; jeg søker på utlyste stillinger, jeg pleier nettverket mitt, jeg sender åpne søknader, oppsøker bedrifter, besøker HR-ansvarlige på kontorene deres. Og jeg er på intervjuer og får positive tilbakemeldinger og får høre at jeg "gjorde et godt inntrykk så dette løser seg nok snart". Men det er hele tiden bare nesten, og det tar på.

Gode venner gjør det de kan for å muntre meg opp og støtte meg, og det setter jeg veldig pris på. Det er bare litt vanskelig å ta til seg utsagn som "det løsner snart" og "neste gang er det din tur" når skjebnen så tydelig ikke er god på køkultur. Det har vært "min tur" ganske lenge nå, føler jeg, men stadig slipper andre foran. Det er noe dritt, rett og slett. Noe helvetes jævla dritt, som presten sa.

MEN! Nå er det juleverksted, og jeg skal gå og dekke frokostbordet med juleduk og tente lys. Så kan neste gang bare ha det så godt, en liten stund til.



(Bilde tyvstjålet fra mestergronn.no)

 

#jobbsøker #jobbsøk #avslagnåigjen #optimist #lei #dusteskjebne

 

Juleverksteds-program

I overmorgen starter juleverkstedet mitt, og da håper jeg å få sparket i gang julebarometeret mitt. Selv om jeg er Tante Jul har jeg slitt litt med julestemningen de seneste årene (som du sikkert har fått med deg om du er en av mine faste lesere), men tre dager med venner, gløgg, baking og karameller pleier å slå positivt ut.
Som vanlig har jeg programmet klart (med forbehold om endringer):

Fredag 25.11:

17:00          Vi baker pepperkaker
18:00          Kveldsmat
18:30          Forberede sviskekonfekt
19:00          Bål og gløgg. Eller bare gløgg hvis det regner og er kjipt ute.
20:00          Julefilm

Lørdag 26.11:

08:00          Frokost
08:30          Kort luftetur for de som har lyst
09:00          Start fløtekarameller
09:15          Jonnas favoritt
10:00          Peppermyntekuler
10:30          Rulle sviskekonfekt
10:45          Koke risgrøt
12:00          Lunsj
13:00          Frisk luft
14:00          Klementinmarmelade
15:00          Sjokoladekarameller/granskuddkarameller
16:00          Sjokoladetrekk på sviskekonfekt
17:00          Middag
18:00          Forberede til lysdypping
18:30          Dyppe lys
20:00          Julefilm

Søndag 27.11:

09:00          Frokost
10:00          Pakke inn karameller osv.
11:00          Brente mandler
12:00          Skårne sjokoladekaker

 

Jeg har bare satt opp program frem til lunsj på søndag, for jeg har vært vant til at brorparten av gjestene kommer langveisfra og vil ta tolvbussen mot Oslo. I år er det faktisk flest som bor i nærheten som kommer, så det er mulig ting blir litt forskjøvet. det finner vi ut! Uansett blir det nok stas når vi kommer i gang. Jeg skal bare vaske litt mere først...

 

 

#juleverksted #jul #oppskrifter #venner #besøk #karameller #tantejul #gløgg

Kveldens terapi: Pepperkakedeig

Etter en lang og anspent dag lurte jeg fælt på hvordan jeg skulle greie å samle meg igjen. Heldigvis kom jeg på at jeg var nødt til å lage deigen til pepperkakene som skal bakes til fredag.

Jeg er ganske enkel sånn: Gi meg tilgang til mel, sukker og litt andre saker, så blir det kake av det nesten helt av seg selv. Og det er vanskelig for meg å kverne bekymringer og triste tanker mens jeg står med hendene (eller en sleiv) i en bakebolle. Takk og pris for det.

 

 

#terapi #baking #baketerapi #pepperkaker #jul #tantejul #juleverksted #jobbintervju

EU-kontroll...

Grøss! Om en halvtime skal jeg ta bilen min på EU-kontroll. Det er første gang jeg gjør dette selv, og jeg føler meg ikke helt høy i hatten. Ikke fordi jeg kunne gjort mye fra eller til med hensyn til hvilken stand bilen min er i (at jeg har gjort en hederlig innsats er det ingen tvil om), men fordi jeg ærlig talt ikke har særlig stor tiltro til bilen.

Det har seg slik at på den ene siden har jeg faren min, som har kjøpt bilen og stilt den til min disposisjon, og som er overbevist om at det er en god, stødig og trygg bil for meg. På den andre siden er jeg omgitt av folk som sier at jeg ikke bør kjøre med barn i den, at de ikke ville tatt i den med ildtang, og at jeg bør kvitte meg med den så fort som mulig. Hvis du googler Opel Frontera kommer "Bruktbilen fra Helvete" opp ganske høyt på trefflisten...

Selv liker jeg i prinsippet å ha en stor, sterk og rusten bil som skal kunne brukes til det meste. Jeg har kjørt masse ved med den, både bak i bilen og med en i mine øyne enorm henger. Det er aldri for lite plass når vi skal på tur, og jeg har god oversikt der jeg sitter høyt over alle småbilførerne. Men jeg er fremdeles en relativt uerfaren sjåfør (jeg var godt over tretti da jeg tok lappen), og etter en insident der det ene framhjulet hengte seg opp og et par andre ganger der jeg har fått sleng på bilen (tung bil med bakhjulsdrift på svartis er ingen spøk, skal jeg si deg), så er jeg iblant urolig når jeg kjører den.
I tillegg er det en ting til: Jeg har selv vært med på å fikse både det ene og det andre på bilen, både i forbindelse med forrige EU-kontroll og ellers. Og selv om en kanskje skulle tro det var motsatt, så blir jeg mer usikker jo mer jeg kjenner til hvordan en bil fungerer, for jeg ser tydeligere hvor mange ting som kan gå galt. Jeg håper dette bare er en bøyg jeg må over, for det kan da ikke være annet enn bra å vite mest mulig om maskinen en bruker til daglig?

Nå gjenstår å finne ut om mekanikeren som utfører EU-kontrollen hører til kategori 1 eller 2 av de jeg nevnte over her. Jeg håper han er i kategori med faren min og at han har et tillitsvekkende og overbevisende vesen.

 

 

#bilhelvetet #EU-kontroll #verksted #mekke #bil

En verden av postkasser

De siste dagene har jeg vært fryktelig opptatt, for jeg har nemlig gått rundt i nabolagene heromkring og lagt blader i postkassene til folk. Ikke reklame, altså (selv om noen kanskje vil si seg uenig i det), men jubileumsbladet til den fine lille kirken min. Den fyller nemlig 125 år i år, og selv om markeringen av dette kanskje forsvinner litt i tusenårsjubileet til byen her, så er det noe vi gjerne vil at folk skal være oppmerksomme på.


(Den har blå dør nå)

Det er faktisk ganske interessant å gå rundt slik. Jeg har sett masse hus og gater jeg ikke visste om fra før, selv om de er like i nærheten, og jeg har lært meg alle tenkelige måter å åpne en postkasse. Flere ganger har jeg stått og sett meg rådvill omkring i et helt minutt før jeg har skjønt at den der søylen/stolpen/skulpturen/sprekken er postkassen. Og jeg har sett at det er stor variasjon i plasseringen av postkassene til folk. Noen liker å ha full oversikt, så de fester den ved siden av inngangsdøra og ved siden av kjøkkenvinduet. Andre liker ikke postkasser, så de bygger den inn i garasjen og sager en bitteliten åpning som de skriver "post" under. Noen kamuflerer postkassen ved å male den svart og henge den inne i et mørkt skur sammen med søppelkassene. Noen gir uttrykk for interesser eller talenter gjennom postkassene sine; i dag så jeg en postkasse med Darth Maul. Det finnes gedigne utskårne tre-postkasser med elger på, snasne metallpostkasser som helt klart ikke er ment for land med A4-konvolutter, amerikanske sånne lange, liggende, tunnellformete postkasser, og så de låste søylepostkassene som er boltet fast i bakken og som du hadde måttet kjøre ned med bulldoser om du ville stjele fra dem.

Jeg kunne tatt bilder av postkassene for å illustrere, men det ville ikke vært snilt av meg. Det står jo navn på de fleste av dem.

Dessuten var det mørkt.

For jeg har ikke bare gått på dagtid, må vite. I går gikk jeg med blader fra to om ettermiddagen til elleve om kvelden (minus et par greie pauser), ikledd regnjakke med neon og refleks, pannelykt og ekstra reflekser på bena. Jeg så nok litt suspekt ut der jeg vandret rundt i mørket. På et tidspunkt stanset jeg opp for å flytte en ny ladning blader fra ryggsekken min til skulderveska, og da jeg var ferdig sto en hel familie på en terrasse og stirret på meg og lurte på hva jeg drev med. Heldigvis var det lett å berolige dem og unngå at de ringte politiet for å melde fra om mistenkelig aktivitet i gata.

Det er ellers lett å føle seg litt beklemt når en går rundt slik. Jeg føler at jeg blander meg borti ting jeg ikke har noe med når jeg står der med hånda i postkassa, og iblant må bruke begge hender og skyve unna aviser, reklame og krøllete regninger for å få plass. Derfor har jeg lagt vekt på å smile og si hei, og spørre om eieren av postkasse vil ha bladet rett i hånda om de har vært ute når jeg kom. Det har resultert i noen trivelige ordvekslinger - en av dem varte i sikkert tjue minutter og handlet om lokalhistorie, kunst, andre verdenskrig og religion. Spennende.

Jeg har også hatt glede av å se på bilene til folk. I går så jeg en bitteliten Morgan, og i dag kom jeg forbi verdens blankeste rødeste Volvo amazon. I et buskas i en avsidesliggende liten stikkvei med fire hus sto et gammelt vrak som nok hadde vært der lenge, for det var sjarmerende overgrodd med alt mulig og en måtte brukt ryddesag for å få den løs.
Men det artigste fremkomstmiddelet så jeg i forgårs kveld. Foran et hus i en sving i bunnen av en bakke på den innerste, mørkeste blindveien sto det et fly! Et bittelite fly med sammenfoldbare vinger, oppå en tilhenger. Det var gøy.

Rundt femti tusen skritt (og en hel del kjøring i sakte fart og svært korte strekninger), ett tusen fem hundre postkasser, og et ukjent antall timer brukt, og jeg konkluderer: Folk er hyggelige når man smiler til dem. De passer på nabolaget sitt. Hunder er nysgjerrige dyr. Papir kan være forferdelig tungt. Noen som bærer ut reklame er veldig utålmodige mennesker som ofte bruker makt for å få ting ned i postkassen. Jeg er ikke den eneste som liker å henge uventete ting i trærne i hagen. Firemannsboliger er fantastisk (for da henger postkassene samlet!). Og hvis en først er mørbanket overalt gjør det ekstra vondt på forsiden av leggene når en går i nedoverbakker.

 

Oi, det ble mye tekst.

 

 

#Hafslund #postkasser #tur #refleks #betraktninger #reklame #jubileum #jobb #fly! #gå #skritteller

 

 

BABYMETAL

Den eldste sønnen min har et favorittband som han insisterer på å høre på hver kveld når han skal sove. Hvordan han greier å sovne til det er meg en gåte, men bortsett fra det synes jeg det er et fantastisk band på mange måter.

Stilen er en blanding av heavy metal og japansk... pop, må jeg vel kunne kalle det. De kaller selv stilen sin for "kawaii metal" ("kawaii" betyr "søt"). Forgrunnspersonene er tre tenåringsjenter som er aldeles nusselige å se på, med musefletter og pannelugg. Tyllskjørt har de også på seg, som regel.

Jeg synes det er gøy at Sixten viser interesse for musikk slik han gjør. Det har han nok ikke arvet etter meg, forråsidetsånn, men det blir spennende å følge med på hva han oppdager i fremtiden, om han fortsetter på denne måten...

 

 

#babymetal #musikk #metal #pop #japansk #jenteband #mamma #barn #sixten
 

Nye oppskrifter

Det er mindre enn to uker til årets store julevekstedshelg, og jeg vurderer å introdusere noe nytt. Av erfaring vet jeg at jeg skal passe meg for å ta bort noe av det gamle, for de som kommer til meg år etter år har alle sine favoritter som de synes de må ha for at det skal bli jul. Men på marmeladefronten har jeg rom for variasjon.

I år har jeg lyst til å prøve marmelade med gulrot og appelsin. Det har jeg aldri laget før, men det får en deilig gyllen farge som passer godt på julefrokostbordet. Og så innbiller jeg meg at det smaker godt, også.


(bilde lånt herfra)

Jeg har (nesten, snart) bestemt meg for å bruke en oppskrift på fynsk appelsinmarmelade med gulrot som jeg fant på en for meg hittil kjent blogg; Helles kitchen. Både fordi den høres god ut beskrevet med Helles ord, og fordi den er fra Fyn. Grandtanten min bodde på Fyn i alle år, til hun døde i fjor, 99 og trekvart år gammel. Kanskje marmeladen vil minne meg på å tenke varme tanker om henne.

 

 

#juleverksted #jul #marmelade #appelsinmarmelade #Fyn #oppskrift
 

Sesongens første...

...lyse kakedamer. 



De har vært å få i butikken i flere uke allerede, så jeg føler ikke at jeg foregriper begivenhetenes gang her. Og i kveld hadde jeg lyst på en dose lite krevende terapi. Dermed ble det disse små madammene. Deigen er superenkel å jobbe med, de flyter ikke ut, og utstyret er lett å vaske etterpå. Deilig lettvint og forutsigbart, altså. Det eneste jeg vil klage over er hjortetakk-gufset som kommer ut når jeg åpner ovnsdøra; det svir i øynene og lukter ikke godt. 

 

 

 

#julebakst #hjortetakk #baking #kakemenn #kakedamer #jul 

42 dager igjen

Men vet dere hva? Nå er det ikke lenge til jul - igjen. Det er en av tingene vi kan være sikre på, uansett hvor mye verden faller sammen rundt oss: Jul blir det uansett. Om det blir en slik jul der en sitter alene og savner noen, eller en slik som en tilbringer med familie og dem en elsker. Eller en jul der en er hjemløs, sulten, desperat og kald; eller redd og jaget fordi en er den en er. Eller en helt anen slags jul.

Jul blir det uansett.

Om så bare fordi julen faller på en bestemt dato hvert år.

For min egen del håper jeg på en jul med ro i sjelen. Jeg håper inderlig at jeg i jula kan vite at jeg har en jobb å gå til når den er over, og at jeg har i det minste noe av den tryggheten som ikke har vært meg forunt de siste årene. Og så håper jeg at jeg i de dagene jula varer skal klare å legge fra meg den lammende bekymringen for fremtiden og de påtrengende tankene om at jeg ikke er god nok, eller sterk nok, eller at jeg har sviktet og gjort for lite for å forbedre situasjonen min.

Jeg får jul uten barna mine i år, men heldigvis er jeg ganske sikker på at de blir tatt vel hånd om der de skal være. Til forandring fra forrige barnløse jul skal jeg feire hos familien min, i bygda der jeg vokste opp, og jeg tror faktisk at jeg gleder meg litt.

 

 

#jul #eksistensiellangst #familie #politikk #håp #jobb

Livstegn

Jepp, her er jeg for tiden.
Jeg har kjent til denne sangen siden jeg var liten, men har ikke hørt den på mange år. Den høres litt mer sutrete ut enn slik jeg pleier å synge den for meg selv, oppdaget jeg nå. Men hovedpoenget er der: Nå venter jeg til i morgen med å gjøre det igjen.
Menn er duster.
 
 


 

:-)


 

Konsert i Sarpsborg!

Dette innlegget er ment for alle som befinner seg i eller i nærheten av Sarpsborg nå i vinterferien. På fredag den 26. februar spiller nemlig min flotte venn Daithi Rua her i byen! 



De par stykkene av dere som følger bloggen min har nok fått med dere at han har hatt huskonsert i min stue noen ganger. Men denne gangen er konserten mer tilgjengelig også for dem som har litt sperrer for å troppe opp hjemme hos fremmede mennesker. Konserten blir på Olsens Pub (Dickens) og starter sånn i åtte-ni-tiden. Ingen covercharge, og vi håper på mange ivrige lyttere. 

Altså, gjenta etter meg: Jeg skal på Daithi Rua-konsert på fredag! 

 

#daithirua #Dickens #Olsens #konsert #Sarpsborg #musikk #vinterferie #fredag #tantejul

Selfiebonanza

Jeg er ikke spesielt fotogen, og er følgelig heller ikke begeistret i å bli tatt bilder av. Men nå er jeg på jobbjakt og sender CV'en min i alle himmelretninger, og da føltes det litt feil å beholde et gammelt bilde med langt blondt hår på den. Så på fredag tok jeg meg sammen, gnidde masse sminke i fjeset, tok ned bildet på doveggen for å få en ensfarget bakgrunn, rigget til noe ekstra lys, og så sto jeg og smilte til kameralinsen i tjue minutters tid mens jeg kjente at kjevemusklene stivnet og blikket ble villere og villere. 

Med kritisk blikk og diverse enkle redigeringsverktøy endte jeg opp med dette bildet til CV'en: 



Det er i alle fall mulig å se at håret mitt er kort og at jeg kan smile. Og det er bittelite, der det sitter oppe i hjørnet og ber om å bli oversett. 

Ellers har jeg nå en hel mappe med bilder som ligner veldig mye på dette. Kanskje jeg kikker nærmere på flere av dem og velger et annet, for alt jeg vet.

Eller hva synes dere? Skal jeg fikse videre på noen av disse?



 

 

#selfie #jobbsøk #CV #photoshoot #stirrendeblikk #kjevekrampe

 



 

...and another eye for another eye, till everyone is blind.

Jeg elsker Cara Dillon. Det har jeg gjort siden jeg fikk en brent CD med henne for ti-tolv år siden, med en kommentar som minnet veldig om "du liker jo sånn drit som dette". Giveren hadde jo rett, selv om han samtidig erklærte at han syntes min musikksmak var drepende kjedelig. 

Vel vel. Cara fikk i alle fall et bedre hjem hos meg enn hos ham. Og nå tenkte jeg at hun skulle få liste seg inn i hjertet på et par av dere der ute, også. Ta dere fire minutter til å lytte ordentlig til teksten også. 

 
 
 


 

Hei-hei!

Jeg bare henger her og dingler, jeg... 



(Tyvlånt fra FB-siden til Amazing Landscapes)

Tid for gammel musikk!

Noen hadde delt denne på Facebook i dag. Det gjorde meg glad, så jeg deler den her: 

Jeg hørte masse på Nick Cave i gamle dager (les: da jeg var midt i tenårene), og han er en av de få jeg har fortsatt å høre på. Jeg liker stemmen hans. Og hele lydbildet i sangene, og tekstene også. 

Jeg innrømmer at jeg liker balladene best - jeg har blitt litt blaut og sliter med å høre på aggressiv musikk. Men det kan jeg leve med.




Jeg må vel nesten også innrømme, når jeg først er i gang, at det Nick Cave-albumet jeg har hørt aller mest på er et coveralbum. Her er en av favorittene mine derfra: 



 

#musikk #nickcave #gamledager #TB...F? 

Politisk ukorrekt

Kan noen komme med argumenter for og imot å servere disse på kirkekontoret i morgen? 



 

#farvede #politikk #husmor #kaker #1941

Snakke fritt

Jeg vet ikke helt hva bloggen min har blitt til de siste årene. Den blir ikke oppdatert særlig ofte, det er i alle fall sikkert, og det er ikke bare fordi jeg er travel og har andre ting å drive med. 

For litt over et år siden skrev jeg et kort innlegg om at jeg hadde sensurert meg selv til døde (HER, hvis du er interessert). Det har vært et dilemma for meg at jeg har valgt å ikke fortelle visse ting, som har ført til at det er en hel mengde andre ting jeg ikke kunne fortelle heller. Slik vil jeg ikke ha det lenger. Derfor, så kortfattet som jeg greier: 

For litt over to år siden innså jeg at jeg var nødt til å gå fra mannen min. Tilværelsen var uholdbar, han gjorde ting som ingen skal gjøre mot en partner eller ektefelle, og det hadde pågått alt for lenge. Det var en tung avgjørelse å ta, og da det vel var gjort utløste det en hel rekke andre problemer i mer eller mindre katastrofale dimensjoner. Det var en tung tid. Lenge. Fremdeles er det mye som ikke har falt på plass - blant annet har jeg ikke greid å kjøpe ham ut av huset - men gemyttene har roet seg noe og bølgedalene er mindre dype på det området, i alle fall.

Puh. da var det sagt.  

Nå skrev jeg nettopp en aggressiv og selvmedlidende utlegning om andre ting som har vært og fremdeles er vanskelige, men det får holde. Ikke mere gylle i dag. DELETE. 

Det jeg ville med dette innlegget var jo å åpne opp for alle de andre tingene jeg har hatt lyst til å skrive om men som jeg ikke har våget å nevne. Fine ting! Som å oppdage at det går an å føle seg bedre igjen etter å ha vært helt nedkjørt emosjonelt. Som å se at det finnes mennesker der ute som vekker en nysgjerrighet som jeg trodde jeg hadde mistet. Å, så lyst jeg hadde til å skrive om det øyeblikket da tannhjulene i hodet mitt plutselig begynte å snurre og produserte en utrolig aha-opplevelse der jeg så ting (eller, ja, en mann) i et helt nytt lys. Jeg hadde lyst til å skrive om kribling og ukontrollerbare smil, og om kyssing bak hushjørnet så barna ikke skulle se det.  
Men så kunne jeg ikke. Både fordi denslags fortellinger definitivt ville være en B til en A som jeg aldri hadde sagt - og fordi det fantes mennesker som ikke fikk vite. 

Nå vet de, og det er greit. 

Og dere vet, og det er også greit. 

Kanskje jeg nå kan senke skuldrene og snakke fritt her inne uten å la min egen sensur hindre meg. 


(fra weheartit) 

 

 

#personlig #samliv #skilsmisse #tilståelse #følelser #forelskelse #frihet #fri

Evig eies...

En jeg kjenner spilte denne igjen og igjen her forleden. Jeg kjente den ikke fra før - ikke sånn at jeg tenkte "å, det er jo den!" i alle fall. Men den er fin! 



#musikk #rykte #henningkvitnes 

En sånn dag...

Du vet sånne dager da absolutt alt ser ut til å gå galt? Min dag startet sånn i dag. 

Jeg burde ha ant det allerede da jeg satt og kjente meg fremmed og usikker ved frokostbordet der jeg var på besøk, og tok meg mer enn rimelig nær av en kommentar fra et barn som vel bare ikke helt har fått finslepet sin sans for takt og tone ennå. Men det var først da jeg skulle starte bilen og kjøre hjem at det virkelig satte inn. For bilen min, som i beste fall kan kalles upålitelig, ville slett ikke starte. Altså virkelig ikke. I det hele tatt. Og det på tross av at den hadde stått med både motorvarmer og batterilader koblet til hele natten. Det var da den kjipe følelsen av at verden faller i grus begynte å trenge seg på. For jeg trenger den bilen. Jeg har bare den, og så vidt jeg vet har jeg ingen mulighet til å skaffe en annen. Og så hadde jeg litt dårlig tid. 

Mens jeg ventet på hjelpen som heldigvis ikke var langt unna feide jeg den nyfalne snøen av bilen. Jeg var nok ikke konsentrert nok, for jeg feide av et blinklys i samme slengen. Jeg lurer på om det finnes lim som funker i femten minus på tjue år gammel plast... 
Bilen startet etter kanskje tretti forsøk med booster på batteriet, og det var jo bra. Men siden jeg er uerfaren og bilen tung - og siden firehjulstrekken ikke virker (den har blitt koblet på to ganger siden jeg fikk bilen; første gangen gikk et dobbelmassesvinghjul til H*te og andre gangen gikk hjullageret i stykker), så greide jeg ikke engang å komme meg ut på veien. Riktignok fikk jeg hjelp til det også, men jeg hadde fremdeles fronten i motsatt retning av dit jeg skulle kjøre, og å snu viste seg også å overstige mine evner akkurat i dag. Igjen måtte jeg be om hjelp. Og tåle å bli ledd av. 

Det er vanligvis greit å bli ledd av når en er klønete, og det var en velment latter, for all del, ispedd gode råd om planlegging og kjøring vinterstid. Men i dag var det ikke trivelig. 

På hjemveien, i 35 kilometer i timen, raste all bekymring og negative følelser innover meg uten at jeg greide å stoppe dem. Det er denne bilen, da, det mest synlige umiddelbare problemet. Den faller fra hverandre uten forvarsel og jeg er redd når jeg setter meg bak rattet. Jeg trenger også en ny jobb, og det varierer veldig hvor positiv jeg greier å være i den sammenhengen. Jeg har et jobbintervju til uka, for en jobb på et sted som jeg definitivt vil trenge bilen for å komme til. Dermed fikk jeg en enkel kobling av noe positivt til noe negativt. Tett sammenflettet med jobb- og bil-utfordringene mine er en kanskje enda mer ruvende problemstilling: Huset mitt. Uten jobb intet lån, uten lån intet hus, uten bil ingen jobb, uten... Ja, du skjønner tegninga. Og naturligvis: Uten penger ingen takreparasjon, ingen ny kledning, ingen drenering, ingen nye rør. 
Så der satt jeg da, gråtende på glatta, og lesset stadig flere bekymringer på meg selv. For det er klart at det er nærliggende (når en først er i gang) å tenke at en slik som jeg, som helt klart ikke har styr på noenting i livet sitt, hun er ikke særlig attraktiv på hverken arbeidsmarkedet eller på... det andre markedet. Overvektig, rynkete og gammel har jeg også blitt (ja, hvorfor ikke? Skal det først være miserabelt kan vi likegodt gjøre det skikkelig). Det var jo ikke hvem som helst heller, han som hadde hjulpet meg og ledd av meg. Ikke en jeg hadde lyst til å vise meg svak og panikkslagen for, i alle fall... 

 

Heldigvis går sånne dager over. Panikken min har, tildels gjennom at jeg har fått sendt avgårde flere søknader, cv'er og forespørsler, glidd over i fortrøstning. Jeg vil ikke strekke meg til å si optimisme ennå, ikke engang "forsiktig optimisme" som jeg vurderte å skrive. Men fortrøstning er ganske dekkende. La oss gi hormonene ansvar for denne midlertidige svakheten, og gå videre. 

 

 

#personlig #jobbsøk #bil #hverdagsproblemer #panikk #pessimisme #vinterføre #økonomi

Hva er dette?



Jo, det skal jeg fortelle deg: Det er resultatet av å sette opp et billig Plantasjen-tre allerede siste helgen i november. 

Hvis jeg skal ha tre på juleverkstedet mitt i årene som kommer blir jeg nok nødt til å skaffe plast-tre... 

 

#jul #juletre #tantejul #juleverksted

Øl og pepperkaker



Fordi det finnes verre ting å ta seg til en lørdagskveld i desember. 

Fullfør setningen

Nå er det lenge siden jeg skrev (fylte inn) et klassisk vandre-blogginnlegg. Det er i det hele tatt lenge siden jeg blogget noe særlig i det hele tatt, så de fleste som leser dette vet sikkert nesten ingenting om meg, eller de har glemt alt de har lært tidligere. Vi får se om det dukker opp noe spennende og avslørende som er verdt å vite om meg. 

 

På fest er jeg sjeldent. Og i de fleste festlige sammenhenger føler jeg meg utilpass så det synes lang vei.

På jobb er jeg "et friskt pust". Det er i alle fall et uttrykk som har gått igjen hos flere arbeidsgivere. Jeg er pliktoppfyllende og allsidig, og... åja, dette er ikke en jobbsøknad. Men jeg er en drømmekollega, helt sant!

I matbutikken er jeg uorganisert og ender ofte opp med flere eller helt andre ting enn jeg kom for å kjøpe. På Kiwi bruker jeg ekstra lang tid fordi jeg ser etter utgåtte varer som jeg kan få gratis.

På McDonalds er jeg sur. Sur på meg selv fordi jeg ender opp der på tross av de teoretiske prinsippene mine, sur på idiotene som sniker i køen, sur på ventetiden, sur på prisene. Sur mot de stakkars barna mine som ikke skjønner hvorfor jeg må være sur.

På nach er jeg aldri.

Som venninne er jeg trofast, forståelsesfull og ærlig, men ender oftest opp med å snakke om meg selv.

På facebook er jeg litt for  ofte. Sjekker mange ganger om dagen, men er i det minste sånn passe kritisk til hva jeg liker og deler. 

Om morgenen er jeg like overrasket hver dag over hvor lang tid det kan ta for en seksåring og en åtteåring å få på seg klærne.

I møter er jeg middels aktiv. Jeg liker best å vente med å si noe til jeg er ganske sikker på at det jeg vil si er fornuftig. Nei, det er ikke sant, forresten. Iblant er jeg fæl til å komme med ugjennomtenkte blødmer når det slett ikke er min tur.

Hjemme alene er jeg ikke så ofte. Men når jeg er det, går det med en del tid på husarbeid, og på dårlig samvittighet over husarbeid jeg ikke har gjort, og på å lese eller se på film mens jeg sier til meg selv at jeg fortjener å være lat.

I diskusjoner er jeg litt for opptatt av å forstå motpartens argumentasjon. Jeg innbiller meg at det meste kan løses med logikk, og blir helt satt ut når jeg møter folk som diskuterer bare for å diskutere eller folk som er blinde for at det finnes flere sider ved en sak.

Når jeg pynter meg blir jeg innmari fin! Bare synd at jeg ikke får gjort det så ofte. Og synd at de fleste av klærne jeg pleide å være fin i har blitt for små...

På eksamen er jeg... Du, det vet jeg ingenting om lenger. Jeg har ikke hatt eksamen på over femten år. Eller i alle fall på nesten femten år. Må sjekke CV'en min for å huske når det var.

I familien er jeg eneveldig overhode. Men dessverre ikke så veldig konsekvent i mine avgjørelser.

Med kjæresten er jeg ikke-eksisterende. I den forstand at "kjæresten" ikke eksisterer, og dermed kan jeg ikke være noe sammen med ham.

På Tinder er jeg en nerd. Eller var. Jeg hadde en Tinder-profil en stund, der det sto "jeg er en nerd". De fleste innledet en samtale med å spørre hva slags nerd jeg var, bortsett fra en, som spurte hvordan nerder er i senga. Jeg er ikke på Tinder lenger.

Bak rattet er jeg redd. Jeg er ikke en veldig dårlig sjåfør, tror jeg, og kjører ikke sånn engstelig i trafikken. Grunnen til at jeg er redd bak rattet nå er at jeg har en gammel bil som driver og faller fra hverandre med ujevne mellomrom. Så langt har jeg skiftet bærekule en gang, hjullager to ganger, jeg har tettet eksossystem, strammet håndbrekk, dillet med sikringer til varsellys, skiftet dekk og brukt feil bolter så de drev og løsnet igjen, knekt en bolt fordi jeg var engstelig og strammet den for hardt, skiftet radiator, og en hel del annet. Selv. Sammen med faren min. Og det er ikke slik at jo bedre en kjenner bilen desto tryggere føler en seg; tvertimot opplever jeg at jo mer jeg vet om hvordan bilen min er satt sammen desto mer oppmerksom er jeg på alt som kan gå galt. Det er en uke siden hjullageret mitt gikk i oppløsning sist, og jeg må nok kjøre i en måneds tid før jeg føler meg noenlunde rolig igjen.

På ferie er jeg ikke ofte nok. Men når jeg er på tur koser jeg meg av alle krefter. Jeg elsker å vandre gatelangs (eller i en skog, om det finnes slikt der jeg er) og bare se på ting. Og å sitte på kafé alene i en fremmed by.

På shopping er jeg først optimistisk, så motvillig. Når jeg oppdager hvor mye alt koster.

På badet er jeg rask og effektiv. Varmtvannstanken min er så liten at jeg ikke kan dusje kjempelenge, så det gjelder å få gjort alt som skal gjøres i dusjen uten å somle. Med større varmtvannstank og et mere brukervennlig bad hadde jeg kanskje endret vaner ganske radikalt.

På netflix er jeg ikke. 

På spotify er jeg ikke. Jeg har aldri satt meg inn i hvordan det fungerer, og dessuten glemmer jeg som regel å høre på musikk, uansett. 

Hjemme er jeg... Har jeg ikke svart på dette før? Mener de hjemme når jeg ikke er alene denne gangen? Da må jeg vel bare svare at jeg er "mamma". 

 

Vel. Jeg ser at jeg i alle fall fikk avslørt at jeg ikke lever et vilt partyliv. Og om noen som leser dette har fulgt meg i noen år er det visst en aldri så liten avsløring til inni der. 

 


(Nerd?)

 

Sølvguttene var hyrder og fikk sjokolade.

Det var den eneste kommentaren på giveaway-innlegget mitt fra i går, og det var også riktig svar. Da blir det enda en runde med karameller på Toril. Det lønner seg å være standhaftig! :) 

Nå har jeg ikke flere oppgaver på lur, sånn umiddelbart, men det kommer vel en til før jul i alle fall. Heng med! 

 

 

Enda en vinner

Jeg er kanskje ikke så veldig imponert over oppslutningen rundt adventsgiveawayen min i år, men så lenge jeg får ett svar og det svaret er riktig, slik som i går, så skal jeg være fornøyd. Gratulerer, Toril, som eneveldende hersker over adventsgiveaway nummer seks!

Men, alle dere andre: Som dere ser er vinnersjansene her hos meg STORE, og karamellene dere kan vinne er veldig gode, så ta dere tid til å løse oppgaven i dag! Den ligger i innlegget nedenfor her og venter på dere.

Adventsgiveaway nummer sju

I dag er det en ny tenke-oppgave. Hvis du ikke deltok på giveawayen som var i går, anbefaler jeg på det sterkeste at du scroller litt ned og løser (eller leser, i det minste) den oppgaven først. Du vil nemlig trenge hintene derfra for å løse dagens nøtt. Les alle hintene, svar på spørsmålet. Lett som en plett. Det kan være lurt å ta notater underveis så du ikke mister tråden...

Etter at de fire vennene hadde gått julebukk hadde de fått mye godt. Hva hadde den/de som hadde kledd seg ut som hyrde(r) fått?

- Den/de som gikk julebukk på lørdag fikk sjokolade. Det var ikke den/de som var utkledd som nissepike(r).
- Den/de som var utkledd som julenissen/julenisser fikk klementimer.
- Den/de som besøkte det grønne huset var utkledd som engel/engler, og fikk ikke karameller.
- Den/de som var utkledd som hyrde(r) fikk ikke peanøtter. Det var ikke Rudolf.
- Jensemann fikk klementiner.

Skriv svar i kommentarfeltet innen midnatt, natt til 16/12 (legg igjen mailadresse eller link til egen blogg så jeg kan få tak i deg). Premien er mine fantastiske, myke, smakfulle hjemmekokte karamelller. Lykke til!

#giveaway #tantejul #karameller #konkurranse #jul #julebukk

 

 

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » April 2016
Tante Jul

Tante Jul

40, Sarpsborg

Jeg er helt normal! Og jeg tror det finnes litt jul i det meste. vejrup@gmail.com

Matbloggtoppen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits