The man from Earth

Forleden dag kom jeg til å tenke på en film jeg så en gang, sammen med Mannen. Ingen av oss visste noe om filmen fra før, og det skulle vise seg å bli en slik sjelden opplevelse der noe er så totalt annerledes og mye bedre og merkeligere enn en kunne tenke seg, så en blir sittende og måpe seg gjennom det, og inntrykket blir hengende igjen lenge lenge etterpå. 

Det er ikke en veldig dramatisk film, i den forstand at ingen slåss eller skyter hverandre i særlig stor grad. Men den utfordrer tankene og virkelighetsoppfatningen, hos de fleste, vil jeg tro. Det er nok viktig å være litt nysgjerrig av seg og å ha et åpent sinn når en ser denne. 

Nå er det vel tre år eller mer siden jeg så filmen, men den har dukket opp i tankene mine iblant i løpet av tiden som har gått, og nå tror jeg det er på tide å se den igjen. Jeg har bestilt to kopier av den fra Amazon - en er til en venn som jeg tror vil ha glede av den - og venter spent på at de skal komme i posten. Jeg tror den ligger ute på youtube også, om noen av dere vil se, og det anbefaler jeg dere virkelig å gjøre! 

 

#film #mysterium #utfordring #tankeeksperiment #vitenskap #kjemi #fysikk #biologi #historie #religion

En million kilometer

Svært få av tingene jeg gjør involverer antall eller verdier som overstiger en million. Jeg regner med å ha over en million i gjeld snart, men ikke med å ha over en million i årslønn... noensinne. Jeg spiser sikkert bortimot en million kalorier i måneden, i alle fall kjennes det slik på dager som denne når jeg har forgrepet meg på barnas lørdagsgodt og har planer om å spise både koteletter, potetsalat med masse majones og dessert (og kanskje tilogmed drikke et glass vin eller to). Og jeg går vel over en million skritt i... året, i alle fall. Men det er vel alt. 

Bortsett fra at nå har jeg offisielt sendt postkort mer enn en million kilometer! Det har tatt meg 667 dager som medlem i Postcrossing, og avstanden er fordelt på tre hundre og ett postkort. Men det er da ganske langt, er det ikke? Jeg sier meg i hvert fall fornøyd :)

 

I dag fikk jeg et skikkelig fint postkort fra Hong Kong. Det hadde reist i ti dager. Jeg får ikke scannet det, men jeg fant igjen bildet på en side som jeg ikke vil betale for å ta det fra. Det er HER, om dere vil se. 
Og så har jeg skrevet kort som skal sendes til Holland, Japan, Tyskland, Hong Kong og Frankrike.  Det er virkelig en ganske trivelig hobby jeg har funnet meg. 

Ha en fin dag i regnet!

 

#hobby #postcrossing #postkort #reise #bøker #skrive #statistikk #million

Mat et barn!

Med jordskjelvet i Nepal (og med alle de andre fæle tingene som foregår rundt i verden) kommer påminnelser fra veldedige organisasjoner om hvor viktig det er å hjelpe og å gi. Jeg ga nettopp en (bitteliten, dessverre) sum til World Food Programme, som driver med rask levering av mat til kriserammede områder. Jeg føler meg gjerrig over å gi så lite. Så tenker jeg på historien i Bibelen, med den fattige gamle damen som bare legger noen få kobbermynter i offerskålen og Jesus sier at det var hun som ga mest; mye mer enn de som ofret mange penger, fordi de bare ga en liten del av det de hadde og hun ga alt. Og når jeg tenker på det, føler jeg meg enda gjerrigere. Vi kunne helt klart ha gitt mye mer, de aller fleste av oss. 

Men nok om det. Jeg kom til å tenke på freerice.com, et online-spill der en kan pusse på eller briljere med engelskkunnskapene sine og samtidig donere ris til trengende på noen andres regning. For hvert ord du velger rett (spillet er som en synonymordbok der du skal klikke på riktig alternativ for betydningen av et ord) gir du ti riskorn. Ti riskorn er kanskje ikke så mye, men om mange nok spiller ofte nok gir det store utslag der det behøves allikevel. Bare tenk (med gru) på hvor mye tid du har brukt på ting som Candy crush, og legg litt av den tiden på freerice i stedet...

Klikk på freerice-linken eller på bildet, så bør du komme rett til spillet. Eller skriv freerice.com i nettleseren. 

 

(bilde fra epsos.de)

 

#spill #ris #veldedighet #donasjon #WFP #worldfoodprogramme

Jeg er ikke død.

Jeg bare hviler meg. 

Her får dere noe nytt å se på mens dere venter. La meg presentere: 

CHILI-KLAUS! 

 


Hihihihiiiiiii... :-D


 

 

#moro #chili #chiliklaus #dansk 

 

The Crucible revisited

NOTE: Spoilers. Lots and lots of spoilers.

 

In July 2014 I travelled to London just to go see The Crucible in The Old Vic. When I purchased the ticket and booked my flight it felt like a terribly selfish thing to do, but I had plenty of time to suppress that feeling and in the end I was - and am - so so glad I went. It was worth every penny and every minute spent. 

As many of you know, some of the last performances were filmed and made into a downloadable production by Digital Theatre. This downloadable version was released some weeks ago. I heard that among certain groups of people the world stood still for 3 hours and 19 minutes just after the release, although in my world it was business as usual for a while longer. Until yesterday, to be precise. I am on my Easter vacation, and last night I sat down with my mother and my niece to watch it again.  

Wow. 

Of course it was nothing like being there. But the play still shattered me and made me want to scream at the scheming and injustice. I hate it when bad guys get their way. And the bad guys of Salem are so... bad! 
I don't mean bad as in bad ass, obviously. It's just that everybody has their own lowly reasons to wish for the wrong things to happen. There's reverend Parris who thinks so highly of himself and wants to keep his position in the village at any cost. Mister Putnam who sees the convenience in his neighbours being hanged or charged with witchcraft because then they'll forfeit their land so that he can buy it cheap. The bitter and jealous mrs. Putnam who has lost seven babies and accuses a mother of eleven healthy children of murdering hers. The tailor who finds himself a magistrate of the court and suddenly has power over people who would normally be so far above him. The deputy governor Danforth who has already sentenced hundreds of people to death and who cannot admit to being wrong because it would undermine everything he has said and done before. And of course Abigail, the young girl who has got her first taste of love and sex and who wants more so badly she is willing to ruin her village to try and get it. 

The main difference between seeing this version and actually being in the theatre was that I could not choose where to look. Obviously the cameras were pointed to where the action was. And that means I noticed things I hadn't noticed as I sat frozen in my seat over in London, like the subtle changes in Abigail's facial expressions whenever she was at risk of being exposed as a fraud. It also means I missed the interactions between the people who were on stage but didn't have any lines just then. I particularly remember a scene in the final act where the two elderly men - Giles Corey and Francis Nurse - were sitting next to each other on two chairs, after their plan with the deposition had failed. Francis Nurse was rocking himself and mumbling prayers, while Giles sat heavily and took a sip from his flask. Two very different men, yet with so much sympathy towards each other. 

I must say, even though the experience of watching the Digital Theatre version was so different from being in the theatre on the front row, it took me right back. I remembered the chilled feeling of despair that came over me in the final act, when the flakes of ash fell silently over Tituba and Sarah Good in their cell. In The Old Vic the ash fell over me, too; I found several flakes of it (thin, crumpled, black bits of plastic) in my bra and my hair when I came back to the appartment that night. 
And I cried in front of the tv screen last night, too. I cried less than in the theatre, where Adrian Schiller / Reverend Hale stepped out of character for a split second to pat me reassuringly on the shoulder, but the tears I shed in my parents' living room were as hot and bitter as they were there. 

Yes, I cry a lot when I watch movies; I am very easily touched. But I dare you to watch this one without shedding a tear! 

 

#digitaltheatre #theoldvic #oldvictheatre #thecrucible #RA #richardarmitage #armitagearmy #armitage #adrianschiller #RCArmitage #heksejakt #teater #film 

Jeg fikk noen frø fra Holland i går!

Er du en av dem som "tenker ditt" når du leser overskriften? I så fall er du ikke alene; tollvesenet tenkte også sitt da brevet kom over grensen. På konvolutten var det ikke mindre enn to stempler som informerte om at den hadde blitt åpnet av tollvesenet, og inne i pakken hadde de skåret opp både ytter- og inneremballasjen på frøene jeg fikk som gave, og de hadde åpnet de forseglete Pickwick-teposene også. 

Teen kan jeg vel ikke ta sjansen på å drikke, i tilfelle de har dryppet på kjemikalier for å teste innholdet (teen ser ut som om den har fått et par små våte dråper på seg). 

Men frøene skal jeg så, og når de spirer og vokser kommer de til å se slik ut: 

Helt ufarlig, altså. Men jeg antar at en klumpete konvolutt fra Holland som rasler når du rister på den var umulig for tollerne å motstå...

 

#tollvesen #frø #hage #solsikker #post #gave

Nå skal jeg fråtse!

...For jeg fikk nemlig disse i posten i dag. 

Jeg er spent på hvordan North and South er som bok. Det pleier oftest å være slik at jeg har lest boken først og så blir jeg skuffet over filmen (eller serien, i dette tilfellet) etterpå. Denne gangen er det omvendt; serien har jeg rukket å se i alle fall tre ganger, og jeg har elsket den mer for hver gang. Forhåpentligvis er boka like god. Jeg kommer uansett ikke til å greie å se for meg John Thornton som noe annet enn Richard Armitage, uansett hvordan han beskrives i boken (på coveret har han jo bart!). 

Daughters and Wives har jeg også sett filmatiseringen av, men bare en gang. Den tredje Elisabeth Gaskell-boken hadde jeg ikke hørt om engang. 

Den siste boken faller inn under kategorien "klassikere som du har hørt så mye om at du tror du har lest dem, men ved nærmere ettertanke har du ingen anelse om hva den handler om engang" for meg. En eller annen skrev på et postkort at det er den fineste boken hun vet (jeg har bedt om boktips på Postcrossing-profilen min). Da skjønte jeg at det er på tide at jeg også leser den. 

Hva skal dere lese de neste ukene?

 

 

#Gaskell #ElisabethGaskell #North&South #RichardArmitage #Armitage #RA #bøker #boktips #mockingbird

Om å bestemme seg

Jeg kjenner mange som fokuserer på hvor viktig det er å ha et mål i livet. Hvor viktig det er å vite hva man vil, så en har noe konkret å jobbe frem imot. Da kan en sette seg delmål, som gir mestringsfølelse når en når dem, og en kan logge fremdriften mot det målet en har. 

Jeg skjønner at det er et poeng i dette. De fleste fremgangsrike personene jeg kjenner eller har hørt om har visst hvor de ville hen og jobbet for å komme dit. Det handler om motivasjon. 
Det handler også om selvtillit, overbevisning og fryktløshet, om å ta ansvar for eget liv og ikke la seg drive med strømmen. Kanskje fremfor alt om ikke å la frykt for å mislykkes holde deg tilbake. 

Selv har jeg aldri visst hva jeg vil. Jeg vet en hel del om hva jeg ikke vil, og jeg har en ganske grei idé om hva jeg liker og hva jeg ønsker å fylle dagene med. Men jeg har aldri hatt ett konkret talent eller én bestemt overbevisning om hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg har kort sagt ikke fått lagt valget i hendene på noen måte (her mener jeg ikke at talentfulle personer har det lett; det er masse utfordringer også for dem som har både talent og overbevisning). Derfor må det jo være opp til meg hva jeg skal gjøre ut av livet mitt. 

I en alder av trettini år vil vel de fleste mene at jeg burde ha funnet ut av dette forlengst, og jeg får også ofte selv følelsen av at det er for sent for meg å endre på noe nå. Jeg har jo forpliktelser; barn som skal forsørges, lån som skal betjenes og så videre. Jeg kan med andre ord ikke bare sette avsted ut i verden på eventyr. Å begi meg ut på en helt ny utdannelse fordi jeg ikke får nok ut av den jeg har virker også som et litt for stort prosjekt.

Det kan i det hele tatt bli ganske nedslående iblant. 

Når det blir det - når jeg føler meg nedslått og oppgitt og tilogmed ganske ubrukelig fordi jeg ikke bare kan bestemme meg og bli ferdig med det - da liker jeg å minne meg selv om at det finnes andre måter. For det er jo faktisk sant, det Cheshire-katten sier til Alice: Hvis du ikke vet hvor du skal, spiller det ingen rolle hvilken vei du går. Du kan være helt sikker på å komme frem, bare du går lenge nok.

Det gjelder bare om ikke å bli stående i veikrysset.



#valgetskval #eksistensielt #karriere #familie #økonomi #jobb #selvtillit #lewiscarroll #thecheshirecat

A prayer from Wales

Litt forsinket, etter St. David's Day som var den første mars, vil jeg dele dette diktet som jeg har hengende på veggen foran skrivebordet mitt. Jeg ser det så ofte at jeg rett og slett glemmer det, enda jeg kan det utenat:

 

A Prayer from Wales

Every morning when I wake, 
Dear Lord, a little prayer I make,
Oh please to keep thy lovely eye
On all poor creatures born to die.

And every evening at sun-down,
I ask a blessing on the town,
For whether we last the night or no
I'm sure is always touch-and-go.

We are not wholly bad or good
Who live our lives under Milk Wood,
And Thou, I know, will be the first
To see our best side, not our worst.

Oh let us see another day!
Bless us this night, I pray,
And to the sun we all will bow,
And say, good-bye - - but just for now!


(fra laugharnecottage.co.uk)

Diktet er fra radiohørespillet Under Milk Wood, av den fantastiske poeten Dylan Thomas som jeg skrev årsoppgaven min om da jeg gikk på Steinerskolen. Det er rart hvordan noen tekster bare setter seg fast i en, og blander seg med andre inntrykk og opplevelser en har hatt.
I forbindelse med årsoppgaven reiste jeg til Wales og besøkte noen av stedene der Dylan Thomas hadde bodd, blant annet Laugharne (uttales "Larn") som han brukte som modell for den fiktive småbyen i Under Milk Wood, og Swansea der han ble født. Moren min var med på turen, og vi hadde en veldig fin uke (jeg tror ikke det var mer enn det, selv om vi opplevde nok for en måned eller mer). 

Hvis du får sjansen og har tålmodighet - og hvis du liker lyden av ord som føyer seg i hverandre som om de aldri kunne ha vært noe annet sted enn akkurat mellom ordet som kommer før og ordet som kommer etter - så anbefaler jeg på det varmeste at du leser eller lytter til Under Milk Wood. Eller at du sporer opp den animerte versjonen som ble laget i 1972. 

 

#milkwood #dylanthomas #poesi #litteratur #dikt #reise #Wales #steinerskolen


 

 

Reisedrøm / drømmereise

Noen dager har jeg mest lyst til å drømme meg bort mellom slagene, og i dag drømmer jeg meg til nord-England. På noen dagers vandring i Northumberland National Park, for eksempel. Der kunne man vel finne roen?


(www.simonfraserphoto.co.uk)

De der fantastiske lyngmoene er virkelig noe for seg selv. Det er fullt mulig at det ville blitt ensformig i lengden, og jeg ser levende for meg at jeg sitter og forbanner været på en dag med kald vind og surt regn og ikke ly noe sted. Men allikevel. 
Har dere forresten lest Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett? Jeg leste den da jeg var liten, og i begynnelsen av boken er det en beskrivelse av hvordan hovedpersonen sitter i en hestetrukket vogn på vei til sitt nye hjem og de kjører over slike lyngmoer. Det er stupmørkt og hun kan ikke se noe ut av vinduet i vognen, men hun aner trøstesløsheten og uendeligheten av dem der vinden uler avsted over dem. Det var nok ikke i blomstringstiden. 

Jeg kunne også virkelig tenke meg å se Hadrian's Wall. Jeg forestiller meg at det er mer sannsynlig at jeg kommer meg dit enn at jeg reiser til den kinesiske muren. Det er litt mer i nabolaget, liksom, men samtidig ganske eksotisk for meg som er mest vant til furuskog og helleristninger.


(www.tripadvisor.com)

Jeg som er så glad i kostymedramaer ville sikkert ha glede av et besøk på Beamish Museum også. Det er et utendørs museum, så å si; en hel liten by fra en annen tid. 


(bikeroutes.org.uk)

Den "hellige øya", Lindisfarne, er også et sted jeg gjerne vil reise til. Når det er lavvann kan en gå ut til øya og borgen over en fem kilometer lang landstrekning som forsvinner igjen når vannet stiger. Det gir nok et ekstra spenningselement til besøket. Jeg har ikke mye erfaring med tidevannstabeller, og vil nok føle meg nervøs og kanskje litt stresset med tanke på å bli strandet der ute. 


(www.britainexpress.com)

Da jeg skrev årsoppgaven min på Steinerskolen leste jeg at Dylan Thomas minst en gang hadde tatt bussen fra Swansea til Gower på kysten av Wales og gått ut på Gower Peninsula (også kalt Worm's Head på grunn av formen) og sovnet i solen så han misset lavvannet. Da var det bare å vente på neste lavvann, som er midt på natten, og så traske hele den lange veien hjem fordi det ikke gikk noen buss. 

Hvis jeg trenger avveksling fra flotte landskap og historiske steder mens jeg er i området kan jeg bare ta et par dager i Newcastle. Jeg har fra en sikker kilde at det er en fin by å være i, nemlig. Når jeg gjør et bildesøk virker det som om det flotteste byen har å by på er bruene over elven, men det stemmer nok ikke helt. Allikevel blir det ett av alle bru-bildene jeg tar med her.


(www.hotelroomsearch.net)

Jo, jeg tror nok at dette blir en fin tur. Selv om den kanskje bare blir i mitt eget hode...

 

 

#reise #dagdrøm #England #Hadrianswall #Newcastle #natur #borg #bøker

 

Se se seee!

Er det ikke fint? Dette er mais!

Og det er ikke engang manipulert mais, har jeg lest; den ser slik ut helt av seg selv...

Jeg har sett lignende maiskolber på en høstfestival i Tyskland, men det var mer i rødtoner, som dette: 

De finnes i utrolig mange fargevarianter. Gjør et bildesøk på "glass gem corn" og se selv! :-)

 

#mat #grønnsaker #hage #farger #naturenerfantastisk

Bloom


I går, da det var vår, hengte jeg opp hermetikkbokser i det ene epletreet mitt. 
I dag når det er vinter igjen kan jeg sitte innenfor vinduet og se på at de beveger seg i vinden. 

 

 

#Paperkites #hage #vår #drømmer #savn #pynt

Ser dere på Oscar-utdelingen?

Det gjør ikke jeg, men det er ikke til å unngå at jeg får med meg litt. Oppslag med gallerier over Oscar-kjolene, og uttalelser om hvor heldige eller uheldige stjernene har vært med antrekkene sine, fra folk som virkelig har greie på slikt... 

Blæ. 

Jeg skal ikke nekte for at jeg liker å se på kjoler jeg også (selv om jeg klarer meg riktig fint uten "ekspertuttalelsene"). Men Oscar er en prisutdeling for skuespillernes arbeid, for deres innsats i filmene de har spilt i i løpet av året. Allikevel reagerer jeg på at en enormt stor del av spørsmålene som stilles (til kvinnelige skuespillere, vel å merke) dreier seg om klær, utseende, smykker, sminke... "Hvem har designet kjolen din?" (eller "Who are you wearing?"), "Hvor lang tid brukte du på å gjøre deg i stand til i kveld?", "Hva har du i håndveska di?"... 
Jeg har hørt at noen (jeg tror det var E!, men ikke arrester meg på det) har hatt med seg en egen pidestall på den røde løperen, som en kan sette clutchen sin på så den kan bli fotografert. Og en egen dekorert fotoboks som en kan stikke hånden sin inn i for å vise frem kveldens manikyr...

Og mer blir det ikke tid til. Ingen spørsmål om karriére, erfaringer, fremtidsplaner, neste prosjekt. Du vet, spørsmål som faktisk betyr noe. 

Heldigvis finnes det kvinnelige skuespillere som har nok integritet til å nekte å være med på det, og noen av dem ser dere i denne korte reportasjen (Jeg elsker Cate Blanchett):

Her er det et fint eksempel på hvor merkelig det høres ut om en mann hadde fått de samme spørsmålene (jeg elsker Kevin Spacey også):
Bare sånn til ettertanke. 

 

Jeg kastet nettopp ut leieboeren min.

"Jeg beklager," sa jeg, "men nå er det på tide at du flytter." Og så kastet jeg ham rett ut i svarte natta. 

Eller henne. Det er ikke så lett å se forskjell på edderkopper. 

Bakgrunnshistorien er at vi har hatt en edderkopp boende på do i mange måneder. Jeg er ikke redd for edderkopper, og det er (stort sett) ikke barna mine heller. Edderkopper er greie vesener som holder det rent og spiser opp småfluer og andre ting som det er greit å ha så lite som mulig av i huset. Akkurat denne edderkoppen lager ikke nett heller; jeg tror den ligger i bakhold og hopper på ofrene sine i stedet. Den er ganske stor, men så lenge den har holdt seg på gulvet langsmed veggene - eller et annet sted der jeg ikke engang har sett den - har det vært greit. Men i dag tråkket den over en grense. Den tråkket på meg.
Der sto jeg foran speilet og ante fred og ingen fare. Jeg kikket en annen vei et øyeblikk, og da jeg flyttet blikket tilbake til speilet sto dobbeltgjengeren min (ja, speilbildet mitt, altså) med en diger edderkopp på halsen. Hvis noen hadde sett reaksjonen min ville de falt overende av latter, det er jeg nesten sikker på, for jeg utbrøt et spontant "UUUURGH" og vridde meg rundt omkring mens jeg børstet hendene spastisk rundt på skuldrene og halsen min. Jeg ville jo ikke skvisje edderkoppen heller, og kunne heller ikke ta sjansen på å børste den ned i utringningen min eller noe, så hjernen min sendte ganske motstridende signaler til hendene. Uansett, edderkoppen falt ned på dolokket. Derfra hoppet den ned på gulvet der jeg fanget den under et glass og sa det der med at nå måtte den flytte. 

Så nå har den flyttet. 

Kjenner jeg den rett finner den veien tilbake i løpet av en dag eller to. Eller så dukker det opp en annen edderkopp som overtar jaktmarkene. Det er ikke så lett å se forskjell på edderkopper. 

 

 

#edderkopp #husdyr #grøss #humor 

Hosthosthooooost!

Nå er jeg skikkelig skikkelig lei. 

Ikke bare fikk jeg den der tre-firedagers feberen som alle andre fikk, men jeg fikk hoste også, etterpå. Og hvis du et øyeblikk tenker at litt hoste ikke kan skade noen, da har du ikke hørt hosten min. Jeg høres ut som en rottweiler som står under et tre med en innbruddstyv oppi, når jeg ikke høres ut som en bulldogg som er i ferd med å drukne i gjørme. Jeg surkle og bjeffer, gisper og gråter (nesten, i alle fall) mens jeg ligger og vrir meg på bakken eller holder meg fast i en vegg. Jeg får hodepine av trykket, krampe i nakkemusklene og mellomgulvet, og iblant blir jeg nesten blå. I tillegg har jeg fått sånne snasne isjias-symptomer denne gangen, med vondt i begge hoftene og nedover rompeballene og baksiden av lårene, så jeg ikke kan sitte eller ligge stille, og det gjør vondt når jeg står og går også. Og når jeg hoster, såklart. 

Og ja, jeg har tatt både Kan Jang og antibiotika og hostesaft og ingefær og urtedrops. Jeg vil bare legge meg til å sove i kveld, og så være frisk når jeg våkner i morgen. Det kan da ikke være for mye forlangt?

 

#helse #hoste #feber #syk #stakkarsmeg 

Gleder meg!

Nå er det bare seks dager igjen til huskonserten min, og mellom feber og hostekuler har jeg hodet fullt med logistikken rundt gjester, sitteplasser, snacks og alt mulig. Men jeg gleder meg!




Spørsmål

Er det noen som vet hvorfor deler av teksten på det forrige innlegget mitt fikk lysegul bakgrunn?

Jamen hva ER det for noe da, Tante Jul?

Forrige helg postet jeg et innlegg der jeg spurte om noen kunne gjette hva jeg hadde fått i posten, og som jeg hadde tatt dette bildet av: 

Jeg fikk inn en del forslag, og selv om ingen av dem var helt riktige var det en som var nær nok til at jeg vil godta svaret. 

Forslaget var "et motiv av håndkler, som en kan ha på en kake?", og det var nesten så riktig som det kan bli. Det dere ser på bildet er et "frosting sheet", et ark rispapir (nåja, det er brukt tapioca, ikke ris, men prinsippet er det samme) som er printet med spiselig blekk. Håndklærne er ikke til EN kake, de er ment å sitte på en kake hver, og jeg har tenkt å lage disse kakene til årets Towel Day-feiring den tjuefemte mai. Hurra!

En ferdig håndklekake vil se omtrent slik ut:


Bildet er lånt fra brittablvd.com

Er de ikke morsomme? Mine håndklær var en julegave fra Britta, men du kan kjøpe dine egne hvis du vil - her er nettbutikken hennes. 

Tilbake til vinneren min. Den som kom nærmest det riktige svaret var Ina N, og hun skal få en premie i posten. Jeg har ikke helt bestemt jeg for hva det skal være, men siden jeg sa en kake får det kanskje bli en kake. Eller noe lignende. Det får bli en overraskelse, rett og slett :-)

 

 

#konkurranse #vinner #Towelday #Tastytowels #kake #britta #brittablvd #etsy 

Huskonsert!

Om noen uker skal jeg ha konsert i stua mi! 

Jeg har ikke tenkt å stille meg opp og synge selv, altså; slikt gjør jeg bare når jeg tror at ingen hører meg (eller når jeg er litt full). Men en musikervenn av meg skal på en liten norgesturné og jeg er så heldig at jeg har fått booket ham til å spille hjemme hos meg. Jeg tror sannelig at Sarpsborg blir første stopp på turneen også!

Hva er en huskonsert, sier du? Det er akkurat det det høres ut som - en konsert i et privat hjem. Det er en alternativ måte for musikere å få vist seg frem, uten å måtte fylle et helt konsertlokale eller legge masse ressurser i markedsføring. Det er mere intimt enn en spillejobb på en pub, for eksempel, og sannsynligvis mindre bråkete også. Noen stiller hjemmene sine til disposisjon som konsertlokale (det er visst noen i Fredrikstad som skal ha opera hjemme hos seg i disse dager), andre foretrekker den mer forutsigbare varianten lukket arrangement. 
Jeg velger det siste alternativet. Her vil jeg fylle huset med venner og bekjente, og jeg satser på en superhyggelig kveld med oppimot tretti gjester. Om det kommer såpass mange må nok de fleste møblene bæres ut av stua og erstattes med stoler, men det skal gå. Jeg hadde en tilsvarende kveld i juni med bare tretten gjester, og da var det ganske romslig her...

Her er mannen som skal spille for oss:


Om du liker ham kan du kikke på hjemmesiden hans HER. Der finner du både musikk og informasjon. 
Turnédatoene hans står der også. Kanskje han tilogmed har en ledig dato så du kan booke ham selv, om du er av den impulsive sorten ;-)

Jeg gleder meg i alle fall veldig til min egen konsert!

 

 

#daithirua #daithi #huskonsert #musikk #turné

 


 

Kan noen gjette hva dette er?

Jeg fikk pakke i posten i går. Den inneholdt blant annet dette: 

Kan du gjette hva det er for noe, og hva jeg skal bruke det til? Hvis du gjetter riktig kan du kanskje vinne en... kake, for eksempel! :)

 

Oppdatering: Det ser ut til at dere trenger litt hjelp. Bildet i dette innlegget er ikke et illustrasjonsfoto, det er et bilde jeg har tatt av det som faktisk var i pakken. Svaret er altså ikke "håndklær", for hvis jeg skulle brettet sammen seks håndklær, lagt dem utover og tatt bilde av dem hadde jeg trengt et ganske høyt tårn å ta bildet fra. 
Det har kommet frem hvilken dag jeg skal bruke dette, og nesten på hvilken måte også. Men jeg trenger litt mer kreativitet fra deres side her... 

 

 

#mysterium #konkurranse #gjette #pakke #kake

Hårete høne

Jeg lurer på en ting. I gamle dager da folk nappet hønene sine selv før de kokte dem; lot de noen av fjærene sitte igjen da? Ble de lei av å nappe? Er det slik at de små dunene som er vanskeligst å få tak på og som ligner på hår er helt ok å få i suppa si? Jeg antar at om en steker eller griller høna vil hårene bli svidd bort i prosessen så en ikke merker noe til dem. Men i suppe? 

Mens jeg sitter og skriver dette står en jerngryte på komfyren nede på kjøkkenet, med en deilig stor svensk høne oppi. Den er ikke kjøpt fra gård, men fra frysedisk, og da jeg pakket den ut i dag etter å ha tint den natten over var den full av hår. Ja, ikke hår, regner jeg med, siden den er en høne, men hårlignende... ting som hang fast i skinnet på den. Noen av dem var omtrent tre centimeter lange. Jeg nappet dem bort etter beste evne, og det var mens jeg holdt på med dette jeg begynte å tenke på dette med manuell napping kontra maskinell. For jeg antar at hønene og kyllingene nappes maskinelt for tiden, så utrolig mange av dem som blir drept og fortært hver eneste dag. Er det fordi nappingen er gjort av en maskin at det sitter igjen så mye "hår"? Eller ville det vært sånn selv om det var en staut bondekone med store hender som hadde gjort jobben? Det er sannelig mye å lure på. 

Når høna mi har kokt en stund til skal jeg fiske den opp av vannet og legge grønnsaker og krydder oppi i stedet. Og om jeg kjenner meg selv rett må jeg ha ganske mye mere salt i gryta også. Og så, når høna har fått avkjølt seg litt, skal jeg plukke kjøttet av den og legge det tilbake i suppa. Det blir nok godt.


Maleri: Anna Ancher, 1859-1935

 

#mat #suppe #ordspill #filosofi #høne #fjær

 

Guy of Gisborne

Joeh... Dere vet han skuespilleren jeg liker? 
Det er vel flere dager siden sist jeg nevnte ham nå, er det ikke?

I dag ble det annonsert at han har vunnet en pris i The Anglophile Channel's Favourite British Artist Of The Year-prisutdelings... ting. Det er superbra, for det betyr at det blir enda et intervju med ham når prisen skal overrekkes, og intervjuene som Marlise i The Anglophile Channel gjør med ham er  riktig fine. I fjor på denne tiden vant han også en pris hos dem, og det var da jeg nettopp hadde oppdaget ham så det var ett av de første intervjuene jeg fikk med meg. 

 

Nok om det (i denne omgangen). 
Jeg har jo sjekket hva mannen har vært med i av filmer og serier, og jeg har sett en god del av dem også (noen både før og etter at jeg bestemte meg for å like ham). Men en serie som det snakkes ganske mye om blant damene i The Armitage Army (ja, de kaller seg det, men jeg synes det er hakket bedre enn The Cumberbitches...), og som jeg ikke har sett ennå, er Robin Hood. Dette er en BBC-serie som gikk fra 2006 til 2009, der han spiller skurk. Om jeg skal dømme etter sukkene og stønnene som jeg nærmest hører når jeg leser beskrivelsene av denne karakteren bør han være skikkelig bra. Men jeg er ikke sikker, jeg...

Jeg mener... Noen har mort seg storveies med å designe kostymene hans, i alle fall. 

Men det er nok på tide at jeg også stifter bekjentskap med denne Guy of Gisborne. Særlig tatt i betraktning at jeg IKKE kommer til å ønske å se den neste rollen han har fått, som psykotisk massemorder som river biter av ofrene sine med tennene... Så jeg har kjøpt meg alle tre sesonger og venter spent på postmannen. 

 

Og samtidig venter jeg på Urban and the Shed Crew, Sleepwalker og Alice through the looking glass. Han hadde et travelt år i 2014.

 

 

#RA #RichardArmitage #RCArmitage #Armitage #armitagearmy #serier #kjendiscrush #film #BBC #robinhood #guyofgisborne #TAC #theanglophilechannel #marlise

Even better eyes

Iblant blir jeg litt revet med av hvor enkelt det er å bestille ting på nett. Kombinasjonen Ebay og Paypal er dødelig, det samme er Buy now with One-Click-funksjonen til amazon. Og Strawberrynet er et kapittel for seg. 

For all del, jeg har kjøpt mye fint på nettet, og jeg har kost meg med å finne det og smilt over de latterlig lave prisene jeg (iblant) kommer over. Men det er ikke alltid jeg setter meg ordentlig inn i hva jeg bestiller.. I forgårs fikk jeg en feilmelding da jeg klikket "buy now" på Amazon så jeg gikk tilbake og klikket på produktet en gang til. Flaks at jeg dobbeltsjekket før jeg fullførte kjøpet, ellers ville jeg fått dobbelt opp - og overskredet tollgrensen med alt det tøvet det medfører. 

I alle fall. Jeg fikk for nylig en slik som denne hjem i posten:

Det gjorde jeg fordi jeg en dag kom i tanker om at jeg trengte en ny øyekrem, og så lette jeg på Strawberrynet til jeg fant en som var nedsatt med innmari mange prosent og som lovde en masse. Helst ville jeg hatt den L'oréal-kremen jeg liker best, men den kostet mer enn to hundre kroner (eller så hadde de den ikke, jeg husker ikke helt) så det ble det ikke noe av. Men Clinique har jeg da også brukt før, og jeg er blitt merkevare-hjernevasket nok til at jeg har tillit til dem. Og så får jeg lett mørke ringer under øynene, og da passer det jo greit med en krem som motvirker det. 

Men her kommer poenget (omsider): Kremen motvirker jo ikke mørke ringer under øynene. Den dekker over dem! 
Noen vil sikkert ikke skjønne hva jeg syter over, for resultatet utad er jo det samme. Når folk ser meg, ser de en kvinne med mindre mørke ringer under øynene enn den kvinnen de ville sett om jeg ikke hadde brukt denne kremen. Men jeg har en sånn innebygget oppfatning av at det alltid er best om en kan fjerne årsaken til noe, ikke bare symptomene. (Nå hører jeg en liten stemme i hodet mitt som roper "Sov mer!" og "Drikk nok vann!", men jeg innbiller meg at det må da være flere grunner til at huden rundt øynene mine så lett blir blå. Kanskje det hadde funket med noe som fikk blodårene til å stramme seg opp eller noe.)) Derfor ble jeg litt skuffet da jeg skulle teste kremen første gang og så at den var farget. 
 

Jeg skal nok lære meg å leve med det, for all del, men siden jeg ikke sminker meg hver dag sitter jeg nå og trenger fremdeles en ny øyekrem.

 

 

#sminke #krem #clinique #nettshopping #shopping #tankeløshet #ripoff #skuffet #tollgrensen

Paddington

Jeg har delt en del videoer den siste tiden. Det blir kanskje ensformig, men det går nok over en gang. Kanskje jeg tilogmed får ånden over meg og tar noen bilder av ting jeg driver med, så jeg kan vise frem noe som er mitt eget? 

Men ikke i dag. 

Hva gjør Tante Jul på en lørdag sånn på begynnelsen av året? Tja. Jeg tenker ikke på jul, i alle fall. Nå kan det godt få være hverdag en stund, synes jeg. Så dagen har gått med til å late meg, spille candy crush, spise brødskiver... Og av-ise fryseren. Det var på tide. Jeg har også lagt litt puslespill med barna, og så bestemte vi oss plutselig for å dra ned til byen og gå på kino! Det er det ikke så ofte vi gjør, så det var stas. Ettermiddagsforestilling i en ikke særlig full sal, med Paddington på lerretet. 
Jeg skal spare dere for traileren - ikke fordi den er dårlig, for det er den ikke, men fordi... Det der med at jeg bare viser frem videoer her på bloggen.

Barna mine er ikke så vant til å være på kino, men heldigvis bråker og prater de ikke mer enn andres barn. På et tidspunkt hørtes Sixtens stemme klart og tydelig da han sa "...Men han har en plan!". Og da den avsluttende dramatikken var over kom Rubens lille stemme: "Nå er jeg ikke redd lenger."
Det var en fin film. Selv om den var dubbet til norsk. Jeg har litt aversjon mot å se dubbet film, men det er jo som regel gjort godt arbeid med dubbingen, og det ville vært slemt av meg om barna mine skulle gå glipp av en kinotur bare fordi mamma best liker filmer på originalspråket. Dermed er det bare å bite det i meg og nyte så godt jeg kan (i dag fungerte det helt fint).

Nå er det på tide å krabbe til sengs. Det at det er søndag i morgen betyr ikke nødvendigvis at barna kommer til å sove lenge, og når jeg nå bare er hjemme allikevel er det ingen grunn til å holde meg våken halve natten, Jeg har latt lyset stå på i nok rom til at det er lett å finne veien til do, for Sixten følte seg ikke helt bra da han skulle legge seg. Omgangssyken har gått utenom huset vårt i noen år nå, så det er like greit å være forberedt... 

 

 

#Paddington #paddingtonbear #mamma #barn #film #kino #helse #spy #husmor #husarbeid #puslespill
 

When I was a man

Andy Pett og Rino har laget en parodisk cover av Bruno Mars' "when I was your man". 

Jeg kan ikke noe for det; jeg liker sånn teit humor :-)

 

Andypett lager forresten annen musikk også, og film, og så driver han med standup. Han har i det hele tatt ganske mye for seg. Hvis dere liker denne, så kan det jo hende at dere liker noe av det andre han gjør også, og det kan dere lese mere om på bloggen hans, andypett.blogg.no. Hvis dere vil. 

 

#Musikk #humor #Andypett #blogg #film #ensjelformye

Småflink

Jeg har supergod samvittighet etter å ha benyttet en ledig time midt på dagen til å løpe på tredemølle og strekke ut etterpå. Jeg liker å ha god samvittighet. Og så liker jeg å være sliten i kroppen når jeg vet at det er en grunn til det. Jeg liker ikke å gå rundt og være sliten uten å skjønne hvorfor, og det har jeg gjort en del i det siste. Blæ. 
Jeg sover kanskje for lite. Eller så spiser jeg for mye sukker. Eller så er det rett og slett på tide med en ny B12-sprøyte, det begynner vel å være en stund siden sist.

Men ellers: Jeg føler at jeg er småflink for tiden. Jeg drikker mere vann enn jeg har gjort på lenge, og jeg trener relativt jevnlig, og jeg spiser masse salat og lite godteri. Det meste av dagen, i alle fall. Rett før leggetid er det slutt på disiplinen, og jeg ulver i meg hva jeg nå kommer over. Jeg har tatt meg selv i å spise frosne kokosboller rett fra fryseren, stående i kjelleren foran vaskemaskinen så barna ikke skal se meg og få lyst på kokosboller. (For de er MINE!) Det er ikke helt slik det skal være.

Jeg ser at masse masse mennesker er med på "godtestopp fra femte januar til femte mars" eller noe slikt på Facebook, men denne gangen har jeg valgt å ikke bli med på noen offisiell utfordring. Det føles bare enda kjipere når jeg ikke greier det. Er det noen som har litt pepp å komme med? Eller gode råd eller snille ord (du vet, slikt som "du er god nok som du er" og lignende)? Det er bare å rope ut, jeg er lutter øre.

 

 

Hihi, de har gjort det igjen...

 

Ja, de med celloene, altså. Jeg liker dem.




Open letter to Richard Armitage

The other day my mother insisted on reading my monthly horoscope to me on the telephone. I like my mother, and when she says that the stars have a lot they want to tell us this month, they probably do. 
Now, I am not an eager reader of horoscopes, and they may say similar things every month for all I know, but apparently this month, or the first half of it, I am magnetically attractive, which should (according to the horoscope) make it easier for me to build a connection to someone I am interested in. I thought about this long and hard, and concluded I am not really interested in anyone. Except maybe Richard Armitage. As I feel it would be a shame to let such powerful attraction go to waste I figured I'd better take the opportunity to... you know, reach out. 

So, Richard. Knowing the chance you might read this is massive - due to the stars making me attractive and all - please feel free to consider. I may be leading a small and ordinary life, and my favourite book may be a dictionary (with "goosnargh" as the favourite word), but I am reeeeally pretty and a good laugh. I have been running a Christmas blog for seven years, I grow my own vegetables and love to pick stuff in the forest and eat it. I speak four languages, I am not very fond of housework, and one of the most dramatic things I've experienced is being hit in the face by fireworks. I am quirky, nerdy and sometimes just plain weird (which is almost always just due to some misunderstanding on someone else's behalf). One of my front teeth is slightly chipped and my left eye droops when I'm tired. All in all, just call me Magneto.

Here is a recent photo of me, to make the decision even easier for you. I admit I could work more on my angles, but, hey, at least my eye doesn't look droopy. 

See? Preeeetty...

 

Oh, and did I mention this magnetism thing is what's going on in the first half of the month? Please hurry, because apparently in the second half I am more likely to get back with one of my exes and I'd rather not.

 

 

#RCArmitage #RA #Armitage #loveletter #humor #spøk #kjedermeg #horoskop #mamma #neinåhardetklikkaheltforhenne #Magneto

Jeg er litt sent ute, men...

...jeg vil OGSÅ feire bursdagen til Elvis!


Da jeg var liten hadde vi fire Elvis-kassetter hjemme, som jeg likte å høre på. Favoritten min var den med Flaming Star på, for jeg syntes han var så kjekk med cowboyhatten sin og alt det der. Da søsteren min fortalte meg at Elvis var død og hadde vært det siden jeg var to år ble jeg dødelig fornærmet og nektet å tro på henne. Med to eldre søstre forventet jeg liksom å bli lurt med jevne mellomrom. Men den gangen var det dessverre sant. 

Vel. Her er en annen av favorittene mine fra den gangen. Jeg var ganske melodramatisk av meg...

 

 

#Elvis #80 #bursdag #musikk #sentimentalitet

Sensurert

Hei alle sammen!

Jeg har ikke vært verdens mest pratsomme den siste tiden, i alle fall ikke her inne. Det skyldes delvis at jeg omsider jobber litt igjen, noe som er veldig fint. Men til en stor del skyldes det også at jeg på sett og vis har malt meg inn i et hjørne. Jeg vil gjerne ha en positiv blogg, og skrive om ting som faller meg inn. Samtidig vil jeg ikke være alt for overflatisk - selv om jeg gjerne snakker om tøyseting og fine ting jeg har sett eller kjøpt og så videre, så ønsker jeg ikke å bare skrive "se hva jeg har spist"- og "se hva jeg har kjøpt"-innlegg. Og så kommer det utslagsgivende: Jeg vil heller ikke skrive alt for utleverende om privatlivet mitt. 
Noen av dere som har lest eldre innlegg stusser kanskje over dette, særlig om dere har lest utlegningene mine om fødselsskader og andre ekle ting som er veldig personlige, men det er ikke denslags ting jeg mener. Visse ting har jeg valgt å ikke dele, og på samme måte som det hevdes at når du har sagt A må du også si B, så har det blitt slik at når jeg nå aldri sa A, så kan jeg heller ikke si B. Jeg har sensurert denne bloggen til døde. Det er en balansegang å finne ting jeg har lyst til å skrive om som ikke samtidig er ting jeg ikke har lyst til å skrive om. Og på et eller annet tidspunkt mistet jeg balansen.

 

Det var i grunnen bare det jeg ville si. Dette er ikke et "farvel for alltid, nå stenger jeg bloggen"-innlegg - jeg har hatt glede av å blogge i mange år, og håper at jeg vil få det igjen. Jeg følte vel bare for å forklare meg litt. 


pausebilde fra weheartit

 

 

Les mer i arkivet » Mai 2015 » April 2015 » Mars 2015
Tante Jul

Tante Jul

39, Sarpsborg

Jeg er helt normal! Og jeg tror det finnes litt jul i det meste. juletante@gmail.com

Matbloggtoppen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits