På kanten
Jeg vet ikke hvor mange av dere der ute som har vært uten jobb i perioder, men det har hendt meg et par ganger og jeg er oppe i det nå. Teknisk sett er jeg ikke "uten jobb", i følge en jeg snakket med hos NAV, for jeg er bare permittert og dermed "i et arbeidsforhold" - og derfor er det begrenset hvilke av NAV sine tiltak som gjelder for meg. Fordi... Jeg må vente til permitteringstiden er utløpt og jeg eventuelt blir oppsagt, for DA er jeg arbeidsledig og kvalifiserer kanskje til kurs og slikt etter en stund? Som om jeg kunne finne på å gå i et halvt år og vente på at det skjer.
Jeg har søkt en hel del jobber mens jeg har vært permittert, og jeg har selv skaffet oppfølging på Karrieresenteret (som damen på NAV ikke tenkte på å nevne for meg før jeg nærmest tvang henne), jeg har fikset opp cv'en min, og jeg har greid å komme meg til ett - bare ett - intervju i løpet av denne tiden. Jeg fikk ikke jobben, men ble en hederlig nummer tre blant svært godt kvalifiserte kandidater. Hederlig, men ikke helt godt nok.
En ting som jeg merker godt i denne situasjonen er at det er vanskelig. Det er vanskelig å holde seg positiv og motivert, det er vanskelig å få en fot innenfor, og det er vanskelig å være den som gir det lille ekstra som jeg vet må til, nettopp fordi jeg føler meg trukket ned av det faktum at jeg ikke har en jobb å gå til for øyeblikket.
Dette innlegget har fått tittelen "på kanten" fordi det er der jeg befinner meg. Hverdagen min akkurat nå er en balansegang for å holde motet oppe, og aktivitetsnivået, og livskvaliteten. Jeg balanserer akkurat på vippepunktet. Det er en subtil skiftning et sted der jeg står, skiftningen mellom å være arbeidssøker - og arbeidsledig. Det er ingen tvil om hvilken side jeg ønsker å stå på, men det krever mental styrke å holde seg der, og iblant kan en vippe over kanten mens en ser en annen vei et øyeblikk. Da ligger en der plutselig og kaver og må bruke alt en har av indre styrke og fantasi og venner for å komme seg opp igjen. Jeg lurer på om det er forsket på akkurat hvor dette vippepunktet befinner seg. Kommer det etter en viss tid som arbeidssøker? Eller er det økonomisk betinget? Påvirkes det mye av andre omstendigheter, som helse, sosialt liv og hobbyer? For mitt vedkommende tror jeg at vippepunktet var farlig nær fra det øyeblikket jeg fikk permitteringsvarselet. Jeg trenger å føle meg nyttig, og å føle at jeg har kontroll. Å ikke være aktiv forsørger i familien og å føle at jeg må stramme inn enda mere enn før uten å ha full oversikt over hva som kommer inn og går ut i husholdningen, det gjør noe med psyken min. Umiddelbart.
Jeg har vært på begge sider av det der mentale skiftet flere ganger allerede i løpet av de siste månedene. Jeg veksler mellom å være optimist med stor tro på egne evner og å føle meg utilstrekkelig og ynkelig. Det hender at jeg gir meg hen til andre konstruktive og nyttige ting for å mate selvfølelsen min, men stadig stikker det til av et "du skulle egentlig sittet og skrevet en søknad akkurat nå, skulle du ikke?", og da står jeg plutselig i fare for også å betrakte de fornuftige tiltakene mine som meningsløse. Noe de IKKE er, bare så det er sagt!
I dag har jeg drukket to kopper av en te som heter "Good Hope", og jeg har både ringt en fagansvarlig og sendt en søknad på en stilling der 49 andre er med og slåss om beinet. Så denne dagen er en dag på riktig side av vippepunktet. Jeg håper jeg blir her en stund.






