Blomst

Næ, nå får det være nok av disse dype innleggene her. Se hva jeg har i hagen! 

I år som de fleste andre år har jeg latt ugresset ta overhånd i kjøkkenhagen, men det blir da litt mat der ute allikevel. Gulrøttene vokser seg til, langsomt men sikkert, vi har spist masse sukkererter, løken blir sånn passe stor, jeg har en skokk med jordskokk som jeg har tenkt å la stå til neste år, og ganske mange potetplanter på tross av at jeg valgte bort poteter i år.  Fikk visst ikke alle fjorårets ut av jorda. 

Og så har jeg enormt mange ringblomster! 

Jeg elsker ringblomster. Den friske glade fargen, duften (som blir overdøvet av den heftige erteblomstduften akkurat i år), og så det faktum at jeg kunne lage noe godt eller sunt eller begge deler av dem om jeg tok meg sammen. 

Og så passer de veldig bra sammen med den nye fargen på huset mitt :)

 

 

#hage #blomster #duft #grønnsaker #luke #mat #farger #maling #hus #spoiler #jegerfri! 

Ikke 11 år

I går var det elleve år siden jeg og Mannen giftet oss. Han gikk under tittelen Mannen her på bloggen, men er Eks-Mannen på fjerde året nå. Gårsdagen var i så måte ikke noe å feire. Derimot hadde jeg jo anledning til å tenke litt over livet, og overraskelsene og skuffelsene det iblant byr på. 

Jeg tenker på hvor mye krefter jeg har brukt på å sørge over menn. På å "forstå" dem og unnskylde dem overfor meg selv, og jobbe for å fikse ting og få det til å fungere, bare for allikevel å ende opp med å ha tapt. Jeg har blitt løyet for og bedratt, sviktet og såret, og har i det lengste nektet å se hvordan det ligger an, fordi jeg vil så gjerne. Jeg vil så gjerne at de skal være slik jeg ønsker eller slik jeg tror de er, disse mennene. Og litt feil og mangler må jeg da kunne se gjennom fingrene med, eller hva? 

Det er sikkert ikke lett å være en som jeg er glad i. Jeg er fullstendig gjennomsiktig, så det er liten tvil om hva jeg føler. Hvis det da oppstår en situasjon der utfallet kommer til å bli at jeg blir såret, så er det kanskje naturlig for en mann å ville utsette det så lenge som mulig? Jeg vet ikke. Men jeg kan ikke greie å forstå hvordan løgn kan være et enklere valg. Såret blir jeg uansett, men å innse at jeg har blitt systematisk løyet for, kanskje i årevis, det er faktisk det verste. Og hvis mannen det er snakk om har et fnugg av samvittighet i kroppen, så må det være ganske ille for ham også. Eller?

En leveregel jeg har er at jeg vil heller være åpen, ærlig og naiv, og så gå på en smell en gang iblant, enn å måtte gjøre meg hard og være i forsvarsposisjon hele tiden. Men når den smellen kommer, og det gjør den jo, så svir den. Virkelig. Noen ganger gjør det så vondt at jeg tenker at dette vil jeg aldri oppleve igjen. Det kan ikke være verdt det. Den gode følelsen av å ha vært ærlig, gjort det rette, gjort så godt jeg kan, strekker liksom ikke til. Det kan dukke opp bitre tanker om at jeg sitter der med mine gode intensjoner og har det vondt, mens den som er grunnen til at jeg har det vondt kan gå videre med en skuldertrekning og si at gjort er gjort. 
Slike tanker er naturligvis langt ifra konstruktive. Jeg trenger å lære meg et annet mønster (jamfør "gi mere faen"-innlegget mitt for en ukes tid siden). Og det kommer vel, det også, når jeg blir voksen. 

Heldigvis går alt over. Etter en periode med sorg og bitterhet (og dessverre ofte selvbebreidelse) blir jeg klar for å stikke hodet frem igjen. Og enn så lenge har jeg vendt tilbake til prinsippene mine hver gang. For jeg kan ikke være hard. Jeg vil stole på andre. Og jeg håper at jeg treffer noen som setter pris på det og tar det til seg. 

 

 

 

#personlig #følelser #kjærlighet #skuffelse #menn #løgn #svik #Dustebonde #leimeg

 

Kan du gjette fargen?

Jeg skal male huset mitt. Har kjøpt inn malingen og greier, og har stått i dagevis på (og under og ved siden av) en stige og skrubbet kledningen med kraftvask. Dessverre har jeg ikke en veldig lang stige, så jeg rekker ikke opp på den høyeste veggen. Venter på at en bekjent skal komme og sette opp et stillas han har sagt jeg kan få låne, men jeg føler meg ikke helt sikker på at han får det til (sånn rent praktisk med tanke på tid og veldig mye jobb). Og så regner det. Jeg kjenner meg ørlite granne utålmodig, om jeg må si det selv. 

Jeg vet at det bare er å smøre meg med tålmodighet og gjøre det som kan gjøres fortløpende, men aller helst ville jeg hatt sol, stillas, dugnadsgjeng og et par fridager, og så bare fått alt unna med det samme. 
Jeg får uansett bare gjort tre sider av huset i år, for den fjerde skal ha ny kledning tidlig neste sommer - slik må det jo gjøres når en ikke har masse penger og tid og snekkerkunnskaper. Men tre sider er mye, det, og med tre sider i ny farge vil allerede huset se veldig annerledes ut. 

De som kjenner meg eller har fotografisk hukommelse fra min ti års blogghistorikk vet at huset mitt for øyeblikket er grått med brune karmer. De som bodde her før var forut for sin tid og malte huset grått før det ble moderne, så det er ikke en av disse fyldige gråfargene som vi ser overalt. Det er mere... flatt. Med bæsjebrune karmer. Og frem til helt nylig var det ganske mye svertesopp også. Men NÅ! Nå kommer huset mitt til å få personlighet. Såpass mye personlighet at en jeg kjenner reagerte med å si "Nei, det kan du ikke gjøre mot naboene dine!". 

Det kan jeg faktisk; jeg har spurt kommunen. 

Men nå lurer jeg på om du kan gjette hvilken farge jeg har valgt? Hvilken farge vil passe på huset til tante Jul, synes du? 

(Hint: Det er ikke hvit)

 

LINDA OG VALENTIN

Jeg leste masse tegneserier da jeg vokste opp. Foreldrene mine hadde med seg kassevis av dem da vi flyttet til Norge i '77, og det kom vel til noen flere etter hvert. Men brorparten av albumene er på dansk og fra tiåret rundt da jeg ble født. De var sortert i kassetter, og jeg fikk ta frem en kassett av gangen og være nøye med å sette hvert album på plass når jeg var ferdig. Jeg kunne tilbringe timevis i sofaen med en slik boks med album ved siden av meg, mens jeg pløyde meg gjennom det ene etter det andre.
 

En av favorittseriene mine handlet om Linda og Valentin, agenter i tid og rom. Jeg har vært gjennom alle albumene mange ganger, og elsker både streken, verdenene, karakterene og historiene. Heldigvis for meg satt det en fyr i Frankrike og kjente det på samme måte, bare mye sterkere. Denne fyren bar med seg begeistringen sin for fantasy og science fiction gjennom hele oppveksten sin, og hadde en stadig drøm om å gjøre noe mer ut av favoritt-romagentene sine.

Og nå har han gjort det!

I kveld skal jeg på kino og se Valerian and the City of a thousand planets, regissert av Luc Besson. Forventningene er skyhøye!



Nå virker det ikke som om folk i Sarpsborg er redde for at kinoforestillinger blir utsolgt; i alle fall var det ingen som hadde bestilt billett ennå i går da jeg kjøpte min. Selv om jeg unner mange å få sett denne filmen, og selv om jeg håper det finnes noen der ute som deler i det minste noen av interessene mine, så må jeg si at tanken på å se filmen helt alene omgitt av 312 tomme seter er ganske tiltrekkende :-)

 

 

#lucbesson #valerian #kino #fantasy #scifi #film #barndomsminner

Snart huskonsert igjen

Om tre og en halv uke gjør jeg om stua mi til konsertsal igjen (les: jeg rydder og vasker den og setter frem lys og stoler), for da kommer Daithi tilbake! Min gode venn og klagemur (når jeg trenger en sånn en), som tilfeldigvis også er en fantastisk dyktig musiker som er villig til å spille i mitt hjem, for mine venner, og som lar meg velge dato når han planlegger norgesturneene sine. Det kan knapt bli bedre.

Jeg har invitert masse mennesker, så jeg er spent på om det blir fullt denne gangen, og om jeg kommer til å sende småstressete meldinger rundt omkring den siste uka, slik jeg pleier å måtte. Det går fint å klemme inn noe over tjue personer i stua, men antallet har variert fra... Var det tretten første gangen? Eller bare elleve? Til tjueen på det meste. Det er alltid litt vanskelig å planlegge fordi folk er glade i å si ifra i siste liten, men jeg satser friskt på fullt hus denne gangen. 
Hvis du er en venn av meg, eller ønsker at du var det, eller hvis du har skikkelig lyst til å høre på Daithi Rua i godt selskap, så si ifra! Her tas likesinnete imot med åpne armer. 
 
 
 


 

Hormonell

Hvis du er mann, og/eller ikke vil høre om hva hormoner kan gjøre med et menneske, så er du hjertelig velkommen til ikke å lese dette innlegget. Det er ikke akkurat ny og banebrytende forskning jeg presenterer. 

 

Derimot vil jeg grave litt i følgende spørsmål: Hva er greia med at jeg snart er 42 år gammel, og fremdeles ikke greier å holde styr på min egen syklus?? En skulle jo tro at etter å ha vært gjennom dette omtrent... 350 ganger, så bør jeg kjenne igjen visse tegn? Jeg skulle gitt mye for, når verden raste sammen rundt meg og alt virket forferdelig og håpløst, å kunne tenke "Åja, det er den tiden av måneden igjen, ja. Det er nok ikke så ille som det virker". Men neida. Her raser verden i fritt fall, jeg sitter og skrikegråter for meg selv i bilen, skjelver og blir ufokusert, mister grepet på prioriteringene mine og ser apatisk på at tidsfrister renner ut og at barna blir sendt på ferie uten jakker, for så, en liten uke senere å stirre uforstående på dopapiret og tenke "Hæ? Blod?" 

Før du begynner å tro at jeg er fullstendig gal vil jeg gjerne forsikre deg om at så ille som dette er det slett ikke hver måned, bare når en del av verden faktisk har rast sammen for meg. Som denne måneden, som jeg fremdeles har svært friskt i minne ("Hæ, blod"-opplevelsen var i går). Men selv en slik opplevelse ville jeg trolig taklet hakket bedre om jeg hadde stoppet opp og sett på kalenderen eller talt dager på pillebrettet mitt. 

Nå er det ikke slik at syklusen min har vært akkurat lik i alle de nesten tretti årene jeg har vært plaget med "det månedlige", som det visstnok ble kalt i gamle dager. Det tok noen år før det gikk seg til i første omgang. Så begynte jeg på p-piller og det tok et år før det regulerte seg etter den nye hormontilførselen. En god stund ble det helt borte også; i en av mine mest seksuelt aktive perioder brukte jeg en del unødvendig energi på å lure på og teste om jeg kunne være gravid. Etter det har det vært graviditeter og amming og perioder uten tilførsel av kjemiske hormoner, og nå er jeg tilbake på "pillekjøret". Det at det har vært endringer kan jeg nok bruke som delvis forklaring på at jeg ikke har greid å holde oversikten over hva syklusen min gjør med meg. Da jeg var yngre hadde jeg ikke på langt nær så sterke svingninger som jeg har nå, heller. 
Men det er noen år siden jeg fikk en aha-opplevelse da jeg innså en ganske viktig ting: Min PMS foregår ikke i dagene rett før mens. Den er sterkest omtrent seks dager før, i et par dager. Da har jeg allerede rukket å glemme hvor hormonell jeg var/hvor vanskelig alt virket/hvordan jeg ble sint for ingenting/osv osv, uken før. Kanskje ikke veldig rart at det tok meg så lang tid å oppdage sammenhengen. Men nå som jeg vet, burde det være lettere.
I prinsippet.
Men det er ikke alltid at et hysterisk hormonelt kvinnemenneske har åndsnærværelse nok til å telle dager eller huske på når i måneden det er, dessverre. Det kunne nok spart både den aktuelle kvinnen og omgivelsene hennes for ubehageligheter.

En annen ting som kommer inn i bildet er månen. Jeg har i alle år hørt kvinner si at de blir så plaget av månen, at de sliter med å sove når det er fullmåne og slikt. Latterlig, har jeg tenkt. Fullmånen har aldri påvirket meg.
Meeeen så kom det til et punkt at jeg fikk en aha-opplevelse på det feltet også. Det stemmer at jeg ikke blir negativt påvirket av fullmånen. Fullmåne er topp. Ukene frem til fullmåne er også topp. Men den siste uka månen er i ne, altså den uka da månen går fra kvart til helt borte, den uka er ille for meg. Jeg ble ganske flau da jeg oppdaget det. Unnskyld til alle de kvinnene jeg i mitt stille sinn har gjort narr av frem til da. 

I forgårs da jeg kjørte hjemover om kvelden fikk jeg øye på månen. Den var i ny, et par dager gammel. Og i går hadde jeg "hæ, blod"-opplevelsen min. Nå inntaler jeg meg selv (av alle krefter) at dette betyr at det blir bedre nå, og at den delen av verdenen min som raste var en del som var bygget på råtnende bjelker satt skjødesløst ned i kvikkleire - og som derfor var dømt til å rase før eller senere. Faktisk var den bare holdt på plass med noe tauverk i suspekt materiale, som jeg - dersom jeg hadde sett hva det var laget av - skulle kappet for lengst. 

Nei, takke meg til gleden over gode metaforer. Nå skal jeg pleie helt andre deler av min egen lille verden - deler som er bygget av levende røtter og som bare vokser seg sterkere med tiden, om de bare får pleie. Som disse fantastiske bruene i India. Sånn vil jeg ha det. 



 

#hormoner #mens #kvinnegreier #dustebonde #syklus #månen #prioriteringer #jegregnermedatduleserdette 

Gi mere faen

 

Jeg har en venninne som stadig sier at jeg må lære meg å gi litt mere faen. Hun har helt rett. 



 

Flere måter å se ting på

Altså, okei. Nå er klokka skikkelig mye og langt over leggetid for alenemødre, men akkurat denne uka er akkurat denne alenemora alene hjemme. Så nå er det slik: At for omtrent seks timer siden gikk jeg hjemmefra og så ut sånn som dette: 



Sånn for å ha det på det rene, så var jeg på vei til temafest med tittelen "Pink Punk Princess". Jeg trengte ikke å google eller låne klær, bare å lete litt i klesskapet etter ting jeg ikke har brukt på noen år. For å si det selv så så jeg ganske snasen ut. 

Nå, etter en flaske prosecco (som jeg vant på det ukentlige lotteriet på kirkekontoret) og litt til, så ser jeg nok hakket mere shabby ut. Men det gjør ikke så mye. Ikke for det jeg hadde tenkt å snakke om, i alle fall. 

For det har seg nemlig sånn at jeg har en såkalt Bucket List, som jeg har registrert på dayzero.com. Det er en liste over 101 ting som jeg skal gjøre på 1001 dager (fra jeg registrerte listen). Ett av punktene på listen er "Lie back and look at the stars with someone". Heldigvis var jeg forutseende nok til å registrere punktet "Lie back and look at the stars alone" samtidig, så da jeg sjanglet ut av en taxi isted og sveivet bort mot plenen i stedet for mot døra, og la meg ned for å se på stjernene, så slapp jeg å tenke at det var ganske bortkastet at jeg var alene. Tvert imot (og egentlig helt uavhengig av enhver bucket list) så er det riktig meningsfullt at det ligger en enslig alenemor med masse sminke, selekjole med dødningehoder, nettingstrømper og Matrix-frakk på plenen min og ser på stjernene. 

Faktisk har jeg tenkt å gjøre det igjen. Nå. 

Ha en fin natt så lenge. 

 

 

Tiden er ute!

Ja, da er klokka over ti, og det var jo ikke mye å gå igjennom for å finne dem som har svart riktig på spørsmålet mitt. Jeg fikk tre svar, og to av dem var riktige; min nusselige lille niese heter Elise.

Pianostykket dere hører på nå (om dere klikket på videoen, i det minste) heter "Für Elise", og er veeeldig kjent. Men i følge Wikipedia er det faktisk kanskje slik at tittelen er feil! Der står det nemlig følgende: "Nyere forskning ser det imidlertid som sannsynlig at Therese Malfatti, datter av Beethovens lege, har vært ment. Lesemåten Elise skal komme av at utgiveren Nohl, som oppdaget manuskriptet, har lest håndskriften galt. Manuskriptet er senere forsvunnet igjen." Den siste setningen indikerer at vi kanskje aldri kommer til å finne ut av om det stemmer.

Nok om det.
De to som svarte riktig var Frodith og Thomas Frydenberg.
Nå tar jeg rett og slett en terning, og så får Frodith nummer 1, 2 og 3, mens Thomas får nummer 4, 5 og 6. Og så rister og kaster jeg terningen.

Klar?

Klar.

*risteristeriste, rullerullerulle*

Og vinneren er...

THOMAS FRYDENBERG!

Gratulerer! Det er sannelig ikke ofte jeg kaster en sekser.

Jeg trenger adressen din, og fargeønske.

 

Reprise

Jeg har ikke hatt for vane å poste samme innlegg flere ganger, men nå kom jeg over dette som jeg skrev for tre år siden omtrent, og bestemte meg for å gjøre et unntak. Innlegget handler om noe jeg selv trenger en påminnelse om rett som det er. Jeg håper det kan være til nytte for noen andre der ute også. Så her er det, gjengitt nøyaktig slik jeg skrev det den gangen:

 

Om å bety noe

Advarsel: Pretensiøst innlegg!

De fleste av oss vil vel gjerne bety noe her i verden. Bety noe for en venn, en elsker, et familiemedlem, eller aller helst for hele verden. Vi vil gjerne berøre, kanskje imponere, og helst legge igjen noen varige inntrykk før vi dør. Jeg tror at det er denne hangen som gjør at så mange av oss vil klatre høyt, bli kjendiser eller synlige for massene på andre måter. Det er klart, noen streber etter makt over andre, og noen snubler inn i rampelyset bare fordi de gjør noe de elsker så godt at andre legger merke til det. Men nå tenker jeg på oss vanlige mennesker, som ikke for øyeblikket er toppolitikere og Hollywood-skuespillere. For noen av oss er trangen til å bli "viktige" kanskje fullstendig irrasjonell, fordi vi vet med oss selv at vi ikke ville sette pris på så store mengder oppmerksomhet som det ville føre med seg om vi faktisk sikret oss en plass blant de berømte. Allikevel vil vi, og føler oss mislykket over ikke å få det til, på tross av den lille stemmen som hvisker at vi egentlig har det ganske bra.

Jeg vil ikke komme inn på det økonomiske aspektet ved det å "bli til noe", selv om jeg lett kunne gå i den fellen (les: jeg har nettopp slettet et helt avsnitt som endte opp med hvor fattig jeg synes jeg er). Det jeg vil frem til er at vi berører flere enn vi tror, at vi er viktigere enn vi gir oss selv kredit for.

Tenk på hvor mange mennesker du møter i løpet av et liv. I et helt alminnelig anonymt liv treffer du på familie, naboer, skolekamerater, lærere, kolleger, ektefelles kolleger, kunder, selgere, butikkpersonale... Tusenvis av mennesker kommer på ett eller annet tidspunkt i berøring med akkurat deg. Og om du greier å bety noe for en brøkdel av dem, om du er en god venn eller et godt eksempel, eller om du bare er den som gir et smil eller en vennlig kommentar på rett tidspunkt, da har du greid det! En ting du sier eller gjør for en eller en håndfull av alle disse menneskene kan være utslagsgivende for resten av livet deres. Du trenger ikke å være et synlig forbilde for millioner av mennesker. De som treffer deg personlig, selv om det er færre enn om du hadde vært berømt, de hører og ser deg. På ordentlig. Og det har større effekt enn om de hadde sett bilder av din perfekte kropp eller hørt dine innøvde taler eller replikker. Ekte mennesker og direkte kontakt betyr så uendelig mye mer enn fjerne forbilder.

Nå skal jeg gå til sengs og prøve å tro på mine egne kloke ord, og slåss mot mine irrasjonelle behov i drømmeland.

"I can slay the jabberwocky!"

 

 

#reprise #selvbilde #selvtillit #viktig #rikogberømt #blisett #semeg #verdi

Siste sjanse!

Om en og en halv time trekker jeg vinneren av giveawayen i innlegget under her. Foreløpig veldig store vinnersjanser, så her er det bare å hive seg utpå ;-)

Hurra giveaway!

Jeg har blitt tante!

For femte gang riktignok, men en ny liten baby er alltid nytt og fantastisk og verdt en feiring. Derfor har jeg bestemt meg for å lage en rask liten giveaway så andre også kan bli glade. Premien er et av de fantastisk fine bokmerkene mine, som ser for eksempel slik ut:








Vinneren kan fortelle meg hvilken farge hun/han liker best, og så velger jeg ett som passer - eller det går an å velge selv i Tejes lille butikk på facebook.

For å vinne må du gjette hva min nye niese heter.

Siden jeg er snill vil jeg gi dere et hint som jeg mener vil endre vanskelighetsgraden fra umulig til kjempelett. Hint: Ludwig van Beethoven.

 

For å oppsummere: Skriv det du tror er navnet på min nye niese i kommentarfeltet. Legg gjerne til litt smiger om hvor vakker hun sikkert er siden hun er i slekt med meg, eller om hvor fine bokmerker jeg lager. Og du får bonus for å nevne de Beethoven-relaterte spekulasjonene rundt navnet.

Jeg trekker en vinner klokken ti i morgen kveld, altså søndag 25. juni kl. 2200. Lykke til!

 

PS: jeg har en annen, mere langvarig giveaway gående også; to innlegg lenger ned i bloggen. Det kan lønne seg å bli med på den også.

 

 

#giveaway #konkurranse #baby #jente #nyfødt #bokmerke #premie #navn #beethoven
 

Mens vi venter...

Eller, mens DERE venter, på et nytt meningsfullt innlegg fra meg, synes jeg at dere skal se og høre litt på denne musikkvideoen.

Det meste går nemlig over, selv om det ikke kjennes sånn.

GIVEAWAY!

DET var lenge siden sist, det!

Men nå synes jeg det er på tide. Jeg har en giveaway gående i facebook-butikken min, og synes det bare er rett og rimelig at dere fra bloggverdenen får sjansen til å være med. Dere har sjansen til å vinne dette fine kjedet:

Det er laget av lavastein og abeloneskjell og ville vært til salgs i butikken min for 400 kroner - om jeg altså ikke hadde bestemt meg for å gi det bort i stedet.

For å vinne må dere like facebooksiden min, Tejes lille butikk, og så er det fint om dere deler og liker innlegget der jeg annonserer giveawayen, og kanskje til og med legger igjen en liten kommentar. Om dere sprer det glade budskap gjennom egen blogg blir jeg glad, og sjansen for at noen vinner kjedet innen rimelig tid øker betraktelig. Jeg trekker nemlig en vinner når jeg har 200 følgere på siden...
 HER er en direkte lenke til innlegget. Dersom den linken av en eller annen grunn ikke virker kan dere følge DENNE linken i stedet. Da kommer dere til butikken, og finner giveaway-posten helt øverst.

Og når dere først er der inne, er dere hjertelig velkommen til å scrolle dere nedover, for der er det mye fint! Jeg har laget bokmerker...







Og steinkjeder i ulike farger og fasonger.










I tillegg har jeg laget regnbuekastere, og drømmefangere er på vei. Og jeg kan lage matchende øredobber til nesten alle kjedene på bestilling. Når jeg tenker meg om, kan jeg lage selve kjedene på bestilling også, til en viss grad, om jeg har materialene som trengs. Det er i det hele tatt ganske stor sjanse for at dere kan få kjøpe et smykke som er helt og aldeles perfekt. Så velkommen til Tejes butikk, og lykke til i giveawayen ;-)

 

 

#giveaway #premie #gevinst #smykker #konkurranse #kjede #abelone #akkuratdetduønskerdeg

 

Lærdom

Etter et aldri så lite opphold er det vel på sin plass med et kjempepersonlig innlegg der jeg deler akkurat litt for mye og muligens bryter et par etiske retningslinjer ved å henge ut en konkret person, tenker jeg. Er dere enige?

Nå helt for nylig har jeg nemlig hatt et gjensyn med min dårlige dømmekraft og resultatene av den, og jeg har måttet handle ut ifra min nyvunne selvtillit og integritet. Sånn litt på avstand er det samlet sett en positiv opplevelse, selv om jeg skulle ønske jeg kunne spart meg selv for hele greia.
Jeg skal prøve å gjøre dette så kort som mulig.

Bakgrunnshistorien er følgende: Da jeg var 18 bodde jeg seks måneder i Stuttgart som Au Pair. Jeg var ung og uerfaren og overbegeistret og takknemlig for all positiv oppmerksomhet jeg fikk. I løpet av denne tiden hadde jeg en kortvarig flørt med en amerikansk MP som holdt til på en militærbase i nærheten. Han var en dust og det varte ikke lenge før han var borte, og siden har jeg ikke sett ham.

Rettelse: Siden hadde jeg ikke sett ham. Men i et svakt øyeblikk for et par år siden fant jeg navnet hans på facebook og sendte en melding (jeg husket hva han het fordi han hadde vært så latterlig stolt av navnet sitt fordi han var i slekt med gitaristen til Bruce Springsteen). Etterpå glemte jeg alt om det, til han plutselig svarte litt over et år senere. Noe av det første han sa var at han husket meg, husket at han ikke hadde behandlet meg helt bra, og at han gjerne ville be om unnskyldning for det. Næmmen, tenkte jeg, det virker som om han har blitt voksen på de noenogtjue årene som har gått. Så bra.
Så vi snakket sammen på Messenger, og på mystisk vis ble det slik at jeg inviterte ham hit. Eller, slik sier i alle fall han at det var. Jeg tror det foregikk på den måten at han skrøt av sitt skandinaviske opphav slik mange amerikanere gjør, men han hadde aldri vært i Skandinavia så jeg ga uttrykk for at han kunne jo besøke meg hvis han ville ha et påskudd for å se Norge. Og Sverige, siden jeg bor rett ved grensen. Jeg hadde ikke forestilt meg at han kom til å ta meg på ordet.

Men det gjorde han, og plutselig hadde jeg en fremmed mann i huset. Som slett ikke hadde tenkt seg å bare bruke Sarpsborg som base for to- og tredagersturer rundt i landet for å se på fjorder og stavkirker. Neida, han hadde kommet for å "tilbringe tid sammen med meg," og for å "bli kjent med meg igjen". Væææ! Og det på tross av at jeg uttrykkelig hadde gjort ham oppmerksom på at dersom jeg ble tilbudt å jobbe i denne perioden så kom jeg til å måtte gjøre det, og at eventuelle romantiske tilnærmelser var mer enn utelukket. Og han hadde fjorten dagers ferie!
Det skal sies at han ikke gjorde tilnærmelser utover å spørre om jeg ikke syntes han var tiltrekkende og så se såret ut da jeg sa nei. Men i mange dager holdt han ikke munn så mye som et øyeblikk! Det bare rant ord ut av munnen på ham; uendelige historier om hans fantastisk spennende liv, komplett med datoer, navn og bakgrunnshistorier for alle han noensinne har møtt og alle steder han har vært. Han har opplevd historie, må vite; har håndhilst på presidenter, reddet liv og voktet kjernevåpen (jeg synes kanskje det er litt urovekkende at en soldat med ansvar for kjernevåpen ikke kan uttale "nuclear" ordentlig, men det er vel bare meg...). Faktisk burde jeg skrive memoarene hans, for hans historier er verdifulle for verden. De bare deles.
De er så viktige, faktisk, at de skal fortelles mens man går tur i skogen (furuene hjemme er større, og forresten kan en ikke gå ut uten skytevåpen der jeg kommer fra), mens man ser på gravhauger fra vikingtiden (jeg trenger ikke å ta bilde av denne; hjemme hos meg har vi indianergravhauger - og visste du forresten at Danmark er det eneste landet som har tilbakebetalt krigsgjelden sin til USA?), mens man ser på helleristninger (jeg tror disse forestiller noe annet enn historikerne sier; etter min erfaring betyr dette......), og så videre, og så videre. Etter to dager gikk han meg på nervene. Etter enda et par dager gikk han barna mine på nervene. Etter noen timer hos en venninne gikk han henne på nervene, også. Jeg ante rett og slett ikke hvordan jeg skulle holde ut frem til han reiste hjem igjen.

Og til slutt skjønte jeg: Jeg trengte ikke å holde ut. Jeg kunne ta en avgjørelse som ville gavne meg og barna, og jeg trengte ikke å ta hensyn til andres følelser på bekostning av mine egne.

Så jeg kastet ham ut.

Jeg ble faktisk nødt til å si til mannen at han ikke kunne bli værende i huset mitt. At jeg måtte prioritere å ha tid sammen med barna, og at han fikk finne noe annet å bruke de siste dagene sine til. Dra til Oslo, for eksempel, og se på slottet og vikingskipsmuseet og slikt. Tidligere forslag om at han kunne underholde seg selv ved for eksempel å dra til Helsingborg, der angivelig tippoldefaren hans hadde utvandret fra, hadde han ikke tatt til etterretning. Og på tross av et mutt "jeg ville gjerne sett vikingskipmuseet" valgte han å booke om billetten sin og reise hjem til Montana før tiden. Han skjønte ikke på hvilken måte han hadde vært til bry, og barna mine elsket ham jo... Selv synes jeg jo at når et ellers muntert og medgjørlig barn roper "Be quiet!" hver gang du tramper ubedt inn på soverommet og begynner å snakke, så bør du forstå at du ikke er barnets helt. Men generelt var det slik at denne mannen oppfattet stort sett ALLE situasjoner fullstendig annerledes enn jeg selv gjorde. Det vanskeliggjør kommunikasjonen en smule.

Nåvel. Jeg har tilbrakt de seneste dagene i tilnærmet eufori over å ha mitt eget hus for meg selv, og å ha ro til å tenke egne tanker i stedet for å måtte høre en konstant strøm av andres (ikke veldig interessante) tanker. Og jeg har lært et par viktige ting. Den ene er at jeg absolutt kan stole på egen hukommelse og magefølelse (for selv om jeg er klar over at jeg har selektiv hukommelse og ikke husker alt, så er det ingen grunn til å tro at andres versjon er mindre subjektiv og mere korrekt). Den andre tingen er at mennesker fra fortiden min godt kan få lov til å bli der. Hvis jeg oppsøker gamle bekjente fra nå av, blir det mennesker som jeg utelukkende har gode minner om.

 

Puh. Det var godt å få det ut.

 

 

#idioti #dårligevalg #besøk #USA #fortid #aupair #historie

Plystrebuse og knirkebuse

Jeg er forkjølet.

Veldig veldig forkjølet, og det er ikke noe gøy. En ting er den den konstante kilingen i nesa, som gjør at jeg drar inn reelt eller innbilt snørr med jevne mellomrom og dermed sørger for ekstra trykk i bihulene så øynene mine svir og ørene klør. En annen ting er serienysene; opptil fem på rappen, så jeg står tvekroket og rallende i flere minutter etterpå, gjerne med kramper i diafragma i tillegg. Og trøttheten og hodepinen er også verdt å nevne.

Men så er det plystrebusene, kanskje det eneste humoristiske innslaget i en ellers høyst uønsket tilstand.

Du vet når det sitter en gjenstridig buse i det ene neseboret og lager plystrelyder når du puster? Dem har jeg hatt flere varianter av de siste par dagene. I tillegg, siden passasjen til bihulene mine tydeligvis lider under forkjølelsen, oppstår et trykk når jeg snufser som må utlignes etterpå. Resultatet er at jeg går rundt og lager både plystre- og knirkelyder. Hooot - knirk. Hooot - knirk.

Riktig interessant.

Men det hadde vært mer interessant å kunne puste fritt og ikke ha vondt noe sted, merker jeg.

 

 

#snørr #helse #forkjølelse #dustenese #plystrebuse

Den fjortende

Nå er denne helvetes dagen heldigvis snart over. Etter forholdene har den egentlig vært helt grei, men den har - ikke uventet - vært enda en av de dagene da jeg og andre får gnidd inn at vi ikke er heldige nok til å ha greid å skaffe oss en partner som overøser oss med klissete kjærlighetserklæringer. Enda en dag som en "burde" delt med noen. Facebook er full av konkurranser der en skal si hvem en ville tatt med seg på middagen/spaoppholdet/helaftenen/reisen, og "alle" viser frem bukettene de har fått eller kortene og videoene de har laget til hverandre. Jeg har lyst til å spy litt, eller grave meg ned.

Bare misunnelig, så klart. Og litt oppgitt. For det ER jo slik at kjærligheten en faktisk har i livet sitt ikke er knyttet til en bestemt dag, og at den uttrykkes like godt med et blikk, et smil eller en klem som med en ferdigbundet bukett med et plasthjerte på pinne. Det er jo slik.

Så nå skal jeg ikke syte. I stedet skal jeg kose litt med guttene mine, det kjæreste jeg har. Og jeg vil ønske dere alle sammen en fin tid både i kveld og fremover.

 

 

#valentine #hjerte #kjærlighet #savn #ensomhet #familie #singel #dustebonde
 

Når "skal gjøre"-listen blir til en "skulle gjort"-liste

Opplever dere også det iblant? At dere starter dagen med friskt mot og en liste over masse ting dere faktisk tror dere skal få gjort i løpet av dagen - og så ender dere opp med å ikke gjøre fullt så mye? Eller gjøre andre ting, eller støte på uforutsette hindringer så ting tar lenger tid enn beregnet?

Jeg opplever det ganske ofte.

Rett som det er har jeg en hel rekke dager da jeg virkelig får gjort alt som står på lista mi, om den nå er fysisk eller mental, men plutselig kommer en dag som denne i stedet. Heldigvis kan lister endres og prioriteringer forskyves. I dag har en tidkrevende eventuelt-post rett og slett fått trekke seg fra lista, for at jeg skulle ha en sjanse til å få gjort viktigere punkter. Noen av de viktigere postene har jeg fått unna, men den aller viktigste, og største, den har jeg bare så vidt skrapet i overflaten på. Det er leit.

MEN: Jeg har fått en traktorskuffe full av ved levert på døren i dag, jeg har levert noen smykker jeg hadde solgt, jeg har trent og dusjet, og jeg har lagt ut litt nytt i "butikken" min. Og det KAN jo hende at jeg greier å mobilisere krefter til den der store tingen jeg kvier meg slik for i løpet av den neste timen.

Vil dere se hva jeg har laget? Si ja!

Jeg har laget to lekre perlekjeder...


Med ferskvannsperler og et abeloneskjell som blikkfang.


Selv liker jeg det asymmetriske best, men mange er litt mer opptatt av likevekt
enn det jeg er, og de skal jo også ha lov til å finne smykker de synes er fine :-)

Og så har jeg laget regnbuekastere!


Masse regnbuekastere!


For jeg elsker nemlig regnbuer. Og ting som glitrer.
Disse er til å henge i vinduet, og så kaster de små regnbuer rundt seg når sola treffer dem.
Med fargerike og fasetterte perler gjør de litt mere av seg, også når det ikke er sol.

Og så er de ikke dyre engang... HER.
 

 

#lister #tantejul #smykker #butikk #regnbue #hobby #skjell #perler

Nei, nå er det tid for litt kjendiscrush igjen.

Noen ganske få av dere husker kanskje at jeg for tre års tid siden var såpass i beit for en dagdrømkandidat at jeg pløyde gjennom Eligible Bachelors-lister for å finne en? (Hvis ikke, kan dere lese om det HER)

Jeg fant en veldig god en, som fulgte meg lenge, og som fikk meg til å gjøre ting jeg sannsynligvis ikke ville ha kommet i tanker om å gjøre uten ham. For eksempel reiste jeg til London bare for å sitte på første rad og se ham gjøre en fantastisk jobb som John Proctor i The Crucible. Det var stas. Jeg sto til og med i kø for å få autografen hans etterpå, og det er ikke typisk meg.

Vel. Fordelen med fantasivenner er samme ting som ulempen ved dem er, naturlig nok: De er ikke virkelige. Jeg er glad for at jeg har en livlig fantasi, men hvis det er selskap jeg savner vil aldri en fantasivenn helt kunne måle seg med en ordentlig en. Så da jeg falt for en lys levende og høyst tilstedeværende mann forsvant naturlig nok dagdrøm-mannen litt i bakgrunnen.
Dessverre gikk det ikke helt som jeg hadde håpet med den ekte mannen, uten at jeg vil komme nærmere inn på hva og hvordan og hvorfor og alt det der. Så jeg er tilbake til fantasivennen. Det er ryddigere.

Og jeg kan ikke se noen verdens grunn til å lete etter en ny, når den gamle fremdeles er helt fantastisk kjekk ;-)



Sukk...

Oppdatering: Hehe. Jeg har samme sveis som han har...

 

 

#RA #RAARMY #Richardarmitage #armitage #kjendiscrush #dagdrøm #drømmemann #dustebonde #detharklikkafortantejuligjen

Tejes lille butikk

Sånn, nå har jeg i alle fall laget en Facebook-side der jeg kan legge ut smykkene mine og andre ting jeg kommer til å lage etter hvert. Siden det banale ofte er det beste, så ble den hetende Tejes lille butikk.
Fordi jeg heter Teje.
Og fordi den er liten.
Og... Ja, det ga seg liksom selv.

Hvis jeg gjør dette riktig skal du komme dit om du klikker HER, ellers kan du lete den frem selv, ved å skrive Tejes lille butikk eller tejes.butikk i søkefeltet. Det er mye fint der allerede (tre av kjedene fra gårsdagens innlegg er allerede solgt, så de rakk aldri å komme med), og det kommer til å dukke opp mere etter hvert som jeg får laget nytt. Jeg venter utålmodig på en hel del materialer som er på vei til meg.

På Facebooksiden kan bildene klikkes større så en kan se detaljer, og hvert smykke ligger med beskrivelse av materialer, lengde og pris. Jeg er naturligvis tilgjengelig for å svare på spørsmål, både der og her inne.

Og jeg blir naturligvis glad for alle som går inn og liker og følger og deler og skryter av meg :-)

 

 

#hobby #smykker #FB #butikk #salg #tantejul #tejes.butikk

Nygammel hobby

Jeg har tatt opp en gammel hobby.

Jeg har aldri hatt tålmodighet til å lære meg å strikke, sy eller hekle, men jeg er glad i å lage ting.
Og en av tingene jeg har laget en hel del av er smykker.




Da jeg gikk på videregående solgte jeg øredobber og flettet perler i håret til medelever
for å ha litt penger til overs etter at husleia hadde spist opp studielånet.


Jeg har savnet å ha noe konkret å henge fingrene i (det kan bli for mye baking i lengden).

(Denne grønne elsker jeg! Den fanger lyset fra alle kanter og ligger så godt mot halsen.)


Så nå bruker jeg litt av kveldene mine til å velge ut materialer som jeg liker
og sette dem sammen til noe fint.

Jeg foretrekker naturstein. Om den er farget er ikke det noe stort minus,
men jeg liker at det jeg lager er "ekte".

Svart lavastein og agat i mange farger...

Og så kan jeg more meg innimellom, med å lage litt voldsommere ting
med både bling og akryl.

Og så gå tilbake til noe mer stilrent; her er det unakitt og lavastein.
Jeg liker strukturen på lavasteinen.

Rosa morganitt og vinrød granat.

Perler kan lett bli for nusselig for min egen smak, men det hjelper helt klart
når de er grønne!

Fire ting på en gang! Morganitt, granat, onyx og hematitt.

Klassisk og stilrent med matt onyx og en nydelig abalone.
Denne er en av favorittene mine.

Her hadde jeg god hjelp fra minstemann. Både glass, metall og stein er med,
og dette er et veldig levende kjede med masse bevegelige deler. Elsker!

Chrysocolla og ferskvannsperler...


... og samme type ferskvannsperler med onyx og hematitt.



Ingen av kjedene jeg har laget så langt er like. Jeg tenker at det er stas for folk å kjøpe et smykke og vite at de ikke risikerer å møte på andre som har likt. For ja, selvfølgelig vil jeg selge smykkene jeg lager! Om jeg bare skal selge til venner og på lokale markeder, eller om jeg skal sette opp en komplett nettbutikk, eller lage meg en etsy-profil, eller bruke Finn, eller Facebook, eller alt sammen, det har jeg ikke bestemt meg for ennå. Dere som leser bloggen min blir de første som får se...

Kjedene koster fra 300 kroner og oppover, og hvis noen av dere har spørsmål eller rentav har lyst til å kjøpe et halskjede, så er det bare å sende en mail eller skrive en kommentar på dette innlegget så skal jeg svare dere så raskt jeg kan.

 

 

 

#smykker #salg #hobby #kreativitet #terapi #stein #tantejul

Barry's

Jeg har nettopp drukket den aller siste koppen av en veldig god te. Det er litt trist.

Rett før jul fikk jeg en sånn pakke med åtti teposer, kjøpt i Irland bare for å gjøre meg glad. Det gikk med mange kopper i jula, for jeg kommer fra en familie av tedrikkere, og slikt som dette skal deles. Og så har det gått med mange kopper etter jul, også, og nå er pakken tom. Og jeg har aldri sett dette merket solgt her i Norge.

Men fortvil ikke; Barry's har nemlig nettbutikk! Og nå er ikke bare en, men SEKS esker med Barry's Gold Blend på vei hjem til meg! Pris med frakt ble litt under tollgrensen, så det bør gå greit. Med mindre det dukker opp en eller annen regel som jeg ikke kjenner til, som gjør at pakken min blir stoppet og sendt i retur, eler noe annet. Det ville vært ergerlig, men ikke veldig overraskende. Jeg får bare vente og se.

 

 

#Te #tea #Barry's #toll #netthandel

 

Intetsigende

Nå sitter jeg og kjenner at jeg har lyst til å poste ett eller annet muntert og intetsigende, for å gi livstegn fra meg og for å gi inntrykk av at jeg har det helt topp. Den gamle Tante Jul ville nok ha fortalt dere hvor mange dager det er igjen til julaften (323) og lagt til et bilde av noe artig og juleaktig (slik som dette:)

 

Men den nye Tante Jul har mest lyst til å grave seg ned. En ting er at jeg har en del ganske store utfordringer for tiden, men om jeg i det minste kunne la være å tenke på dem hele tiden, så tror jeg kanskje det hadde hjulpet.
For eksempel har jeg nettopp snakket lenge med en saksbehandler i nav, for å finne ut om jeg har noen sjanse til å hindre dem i å ta resten av innholdet i min allerede avmagrete nødkonto som kompensasjon for at de plutselig endrer regnemåte for en stønad jeg har mottatt i god tro i flere år. Jeg har fått litt mere klarhet i hva jeg kan ta tak i, og jeg skal få tilsendt mere dokumentasjon som jeg må pløye igjennom for å kunne formulere en klage. Nå kan jeg altså ikke gjøre mer før den dokumentasjonen kommer. Men tror du jeg greier å legge det til side frem til da? Neeeeeida! Jeg blir nok gående med bekymringsklump i magen i en uke til. Det er slitsomt å være meg iblant.

Nå skal jeg ta meg en pause og gjøre noe så konstruktivt som å lese i Etablererguiden, og så har jeg en passe lang liste med andre ting jeg gjerne vil få gjort i dag.

Alternativt skal jeg bare gå meg en tur.

 

 

#jul #tantejul #bekymringer #nav #økonomi #penger #selvdisiplin



 

Finn en feil

Etter at jeg malte veggene på do rosa har jeg gjort et poeng av å kjøpe såpe som matcher (jada, jeg vet det er overfladisk, men i alle fall én gjest har hatt stor glede av det). Det har gått i rosa-, fersken- og lillafarger for det meste.
At den jeg har nå egentlig er en dusjsåpe tar jeg ikke så nøye. Men helt siden jeg kjøpte den har jeg syntes det var ett eller annet ved den som ikke helt stemte. Jeg skjønte ikke hva det var før nå for nylig, og da hadde jeg et sånt øyeblikk da man mentalt klasker seg selv i pannen.

Kan du se hva det er?



 

 

 

 

 

#finnenfeil

The cape

Denne sangen kan godt gjentas.

Min kjære venn Daithi Rua har denne på repertoaret sitt, og den har vært mitt ønskenummer på huskonsert et par ganger nå. Den handler om å våge å kaste seg ut i det; som han synger: "He's one of those who knows that life is just a leap of faith". Det lønner seg å stole på at ting går bra.

Ting bare har å oppføre seg ordentlig nå, for her kaster jeg meg ut i både det ene og det andre.
Jeg har allerede nevnt så vidt at jeg holder på å starte eget firma, og det er skummelt nok det. Men jeg må ha inntekter mens jeg holder på også, og nå har jeg vært så heldig å bli bedt om å steppe inn på kort varsel for en som er syk. En daglig leder som er syk. Så dette er et kraftig hopp oppover fra forrige vikarjobben min som produksjonsmedarbeider - men et knapt så høyt hopp fra tidligere jobber som key account manager og markedskoordinator.

Jeg greier det nok fint.

For jeg kan flyyy!

 

#jobb #håp #thecape #daithirua #mot #våge #sjanser

 

 

Sinnsro-bønnen

I dag er det på sin plass med en liten bønn. Denne bruker de visst i forbindelse med AA- og NA-møter, men selv om jeg ikke sliter med akkurat de problemstillingene, så tror jeg at jeg ville ha nytte av det den sier:

 

Gud;
gi meg styrke til å akseptere det jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre det jeg kan
og forstand til å innse forskjellen.

 

Jeg gir meg selv ansvaret for altfor mye. Akkurat nå er jeg i en situasjon der det er en hel mengde ting som jeg faktisk kan forandre; med fokus, hardt arbeid, og gjerne litt hjelp og støtte fra mennesker rundt meg. Det er store ting som krever mye av meg. Samtidig sliter jeg med et par ting som jeg må innse er utenfor min kontroll, men som jeg i lang tid har holdt hardt fast i og prøvd å gjøre noe med. Ved å klare å gi slipp på disse tingene vil jeg ikke bare frigi tid og energi til å jobbe med det som nytter, men det vil forhåpentligvis også gi meg noe av den sinnsroen som er målet med bønnen over. Enn så lenge er det altså forstanden det skorter mest på hos meg.
Det er rart det der; at en som er såpass smart som jeg anser meg for å være samtidig kan være så ufattelig dum...

 

 

#klokskap #bønn #tro #mot #styrke #kjærlighetgjørblind #håp #forandring

 

Hvor mye talg er det i en sau?

Niesen min ga meg talglys i julegave.

Hun sa det var som et ekko av alle stearinlysene hun har vært med på å lage på juleverkstedene mine, og minnet meg om at jeg ga henne svarte dryppelys for en jul eller to siden (lysene var svarte utenpå og lilla inni, så det dryppet lilla når de sto i litt trekk). Men disse talglysene var hakket mer spesielle. Hun har ikke bare dyppet dem selv; hun har slaktet sauen og utvunnet talgen fra den, også. Og blandet den med bivoks og kvae til lysmassen.



Jeg er imponert.

Niesen min jobber som lærer, eller hjelpelærer, på Fosen folkehøgskole i år, etter å ha gått den linja som heter Sjølberging i fjor. Hun har lært masse! Hvis jeg skulle slippe alt og ta et år på selvvalgt skole (uten å tenke at fagene skal kunne kombineres med dem jeg allerede har), så ville jeg ikke nølt med å velge samme linje.

Jeg har mistet tråden i alt hun har gjort, men her er skolens egen liste over fag som blir berørt i løpet av skoleåret. Det er åpent for at lærere og elever sammen kommer frem til hva som skal få ekstra fokus:

  • Dyrking av frukt og grønnsaker
  • Dyrehold, høns, sau, hest, gris
  • Sy klær og lage utstyr
  • Fiske
  • Reparasjon, sveising, mekking
  • Trearbeid
  • Skogsarbeid
  • Ville vekster til mat og medisin
  • Konservering av mat
  • Moderne, tradisjonell og alternativ husbygging
  • Smiing
  • Nettverk og kunnskap
  • Permakultur
  • Skinngarving

Blant tingene jeg VET at hun har gjort, er å garve skinn (fra sauene hun slaktet, eller drepte, som hun selv sier), lage innleggssåler av kuhalehår, bruke talgen til lys og skosmøring (skosmøringen er blandet med bivoks og tjære i stedet for kvae, og hun hadde også laget en "krympeboks" av tre til å ha den i), dyrke mat, passe dyrene, flette kurver, farge med planter, tenne bål i regnvær uten fyrstikker... Ja, og så har hun sydd pung av en... pung. Viktig å bruke hele dyret, vet du...

Og hun har vokst, både mentalt og i fysisk styrke. Et år eller to med fysisk jobb, masse frisk luft, regelmessige, solide måltider og nærmest fravær av usunne aktiviteter (skolen ligger på en gård laangt ute ved fjorden i Trøndelag) har tatt Oslopønkeren ut av henne og gjort henne godt. Hun hadde rikelig med sunn fornuft og gode interesser før også, men det er så GODT å se henne vokse til og utvikle seg i den retningen hun gjør! Slikt gjør en gammel tante stolt.

 

 

 

#kia #stolt #tante #tantejul #sjølberging #Rissa #fosenfhs #sau #talg #garving #skinn #skole #talglys #lageselv #utvikling

 

Pinup

I kveld har jeg undervist min yngste sønn. Han lurte på hva en pinup var for noe, og da måtte jeg jo forklare ham det.



Ja, det der med å lure på hva en pinup er, det er jo ikke noe som bare kommer av seg selv, regner jeg med. Slik er det jo med det meste man lurer på; det er noe som får deg til å begynne å lure i utgangspunktet.
Denne gangen var det nok jeg som utløste nysgjerrigheten. Han lå nemlig så fint henslengt på senga at jeg spurte om han var en pinup-modell. Det kunne han naturligvis ikke svare på siden han ikke visste hva en pinup var. Så jeg måtte til å forklare.

Først fortalte jeg hva selve ordet betød. "Henge opp med tegnestift". Og at det er plakater det er snakk om. Så redegjorde jeg for hva motivet på plakatene gjerne er, i så enkle vendinger som mulig. Damer, bikini, korte topper, skjørt, og så videre. Så gikk jeg videre til å nevne vanlige positurer og attrapper (fine biler, overdimensjonerte skiftenøkler som ikke kan brukes til det de later som om de bruker det til). Da jeg hadde kommet så langt merket jeg at jeg var i full gang med å illustrere ved selv å innta noen av positurene, så jeg fant ut at det var best å vise ham.

Jeg innrømmer gjerne at jeg var litt betenkt over å skulle google "pinup" mens min syvårige sønn sto ved siden av. For sikkerhets skyld valgte jeg søket "50s pinup", for da følte jeg meg passe trygg på hva som ville komme opp.



Det gikk bra.

Så nå har han lært noe i dag også.

 

 

#mamma #pinup #awkward #undervisning

Fordelene ved å legge på seg

Nå er det en god stund siden jeg så ut som på dette bildet. Det hender at jeg savner det, så klart, når jeg føler meg sliten og tjukk og gammel. Men en kan ikke forvente å være tidlig i tjueårene for alltid, og jeg ser helt klart noen fordeler med fettlagene som har dannet seg utenpå modellkroppen min.

For det første: Jeg er friskere enn jeg var den gangen.
Jeg var ganske sterk og i god form da også, men jeg hadde lavt blodsukker og/eller blodtrykk, som resulterte i at jeg besvimte rett som det var. Fortrinnsvis om morgenen hvis jeg ikke hadde spist frokost, men det var ikke noe bestemt mønster over besvimelsene mine. Jeg var til utredning for hjertefeil (de hørte en bilyd i hjertet mitt, og jeg var på 24-timers EKG to ganger), og for epilepsi (EEG og søvndeprivert EEG fremkalte ikke anfall, og da de sa at de kunne jo teste å gi meg epilepsimedisin for å se hva som skjedde bestemte jeg meg for at det ikke var noen vits i). Jeg fikk aldri noen forklaring på hva som var galt, men etter at jeg hadde lagt på meg noen kilo sluttet jeg å besvime. Det er jeg glad for.

For det andre: Jeg får ikke like mye uønsket oppmerksomhet som den gangen.
Det er naturligvis fullt mulig at dette skyldes at jeg er nesten tjue år eldre og at jeg ikke beveger meg ut blant folk like ofte. Men det er greit å kunne ha en dårlig dag uten at jeg føler at jeg må prestere noe fordi folk kikker på meg.

For det tredje: Jeg slipper å bli kilt i navlen!
Det er nemlig slik at jo tjukkere jeg blir, desto dypere blir navlen min, og når for eksempel en av sønnene mine får den skrekkelige ideen at de vil stikke en finger i navlen på meg (ikke spør hvordan de kommer på slikt), så trenger jeg bare å sitte eller bøye meg litt, så er navlen min helt utilgjengelig. DET er deilig, det. Jeg hater å bli pirket i navlen.

 

 

#fett #modell #ungdom #alder #vokse #navle #omåblieldre #barn #mamma #helse #tjukkebolla #mimrestund

 

Fra barnemunn

En facebook-venninne hadde delt en ting som jeg også fikk lyst til å prøve. Det er en rekke spørsmål som en skal stille til barna sine, uten å hjelpe dem på vei med svarene på noen måte, og så skal en skrive nøyaktig hva de sa. Det er nok meningen at det skal være underholdende for både mor og barn, og at en skal kunne smile over hvor trivelig det er når barna tar en på kornet. Eller noe slikt. Så jeg satte i gang med å spørre, jeg, og fikk meg et par tankevekkere og en ordentlig nedtur.

Jeg deler spørsmål og svar her i stedet for på facebook, rett og slett fordi noe av det ble litt for nært å dele med folk som faktisk kjenner meg. Allerede på første spørsmål fikk jeg en følelse av at det kanskje ikke var en god tid å gjøre dette på.

Spørsmålene er besvart av S og R, 9 og 7 år gamle.

1: Nevn en ting som jeg sier ofte?        S: FAEN        R: FUCK
2: Hva gjør meg glad?                          S: Oss!           R: Kos!
3: Hva gjør meg trist?                           S: Når vi gjør dumme ting og blir sure på deg
                                                              R: Når vi slår hverandre
4: Hvor høy er jeg?                               S: 150 cm?     R: 2 meter?
5: Hvor gammel er jeg?                         S: 42!             R: 42!
6: Hva er det beste jeg vet å gjøre?      S: Jobbe         R: Gå tur! Sammen!
7: Hva gjør meg stolt av deg?               S: At vi gjør hva du sier       R: At vi støvsuger
8: Hva er favorittmaten min?                 S: And             R: Spareribs
9: Hva er favoritt-TV-programmet mitt?    (dette kunne ingen svare på, for vi har ikke tv)
10: Hvem er jeg forelsket i?                  S: Pappa!       R: Bonden! (han sa navnet, men litt får jeg holde for meg selv)
11: Hvis jeg kunne reise hvor jeg ville i hele verden, hvor ville jeg reist da?
                                                               S: Tyrkia         R: England
12: Tror du at du kunne leve/klare deg uten meg?      S: Ja            R: Nei
13: På hvilken måte irriterer jeg deg?         S: Ved å bråke med å synge den dumme sangen som du gjorde i går
                                                                    R: ............. Jeg kommer ikke på noe, jeg.

 

Så, for å oppsummere:
1:Jeg banner for mye for tiden. Må nok jobbe litt mer med måtene jeg lar frustrasjonene mine komme til uttrykk.
2: Her var de spot on begge to, så klart. De er det som gjør meg mest glad i hele verden.
3: Uff da. Jeg tar dette som et tegn på at barna føler litt vel mye ansvar for hvordan jeg har det. Hvorfor kunne de ikke svart "Dory fra Finding Dory" eller noe slikt, som datteren til hun andre gjorde?
4:  Heh. Jeg er 173.
5: Begge var skråsikre på at jeg er 42. Det er nok fordi jeg er så fantastisk og at 42 er svaret på spørsmålet om livet, universet og alt mulig. Men jeg blir ikke 42 før i desember...
6: Her kommer det frem hva fokuset mitt ligger på, i alle fall. Det er mye mas om jobb her i huset.
7: Igjen: Uff da. Jeg håper da virkelig at barna mine vet at jeg er uendelig stolt av det meste av det de gjør, og av alt det de er!
8: Eh... Vi spiser and til jul hos foreldrene mine, og det snakker jeg nok varmt om. Spareribs spiste vi i går.
10: Her kom nedturen inn. S sin ønsketenking om at pappa og jeg skal være sammen er en skarp påminnelse om hva som har vært og er og kommer til å bli. Det gjør vondt. Og R sin viten om at jeg fremdeles er ulykkelig forelsket i en mann jeg skulle ha gitt opp for et år siden er en skarp påminnelse om at jeg ikke er flink nok til å forskåne barna for voksenproblemene mine. Det gjør vondt, det også. Jeg ville heller hatt at de svarte Richard Armitage. Datteren til hun andre svarte "den tiende Doctor Who". Kanskje oversettelsen min av "who do I have a crush on" ble feil, eller kanskje jeg skulle tillatt meg å hinte litt på akkurat dette spørsmålet.
11: Tyrkia? I alle dager... Jeg har da aldri hatt lyst til å reise til Tyrkia! England, derimot...
12: S sitt svar er jo realistisk, selv om det var farget av hvordan spørsmål 10 artet seg. Men jeg håper han slipper å måtte finne det ut.
13: Jeg kan komme på mange ting som irriterer dem begge to, jeg, men å gå rundt og synge egenkomponerte sanger høyt og lenge, gjerne blant folk, det scorer nok ganske høyt. Den i går handlet om en and og en bonde som skulle dele en sild (S har om stum D på skolen nå...).

I det hele tatt var dette et ganske mislykket frokost-prosjekt, føler jeg. Litt for mye som ble sårt, for flere av oss. Jeg må ikke glemme at vi er sammen i situasjonen selv om det er jeg som har ansvaret for å få oss ut av den.
Hvordan greier foreldre å skjule det for barna når de går gjennom vanskelige perioder? Hvordan greide mine egne foreldre det? Hvor mye tåler barna egentlig, kontra hvor mye de skjønner?

Nei, nå skal jeg i gang med favorittbeskjeftigelsen min, i følge min eldste sønn: JOBBE!

 

 

#mamma #barn #spørsmål #hverdag #familie #jobb #følelser #dårligeideer #trist

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
Tante Jul

Tante Jul

41, Sarpsborg

Jeg er helt normal! Og jeg tror det finnes litt jul i det meste. vejrup@gmail.com

Matbloggtoppen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits