Om å være snill

Jeg liker å være snill. Best av alt liker jeg å være uventet og overraskende snill. Å finne en perfekt (eller bare hyggelig) gave til en venn, og sende den i posten på en helt alminnelig hverdag, det er stas. Og blomster er stas.
Jeg overrasket Mannen med en København-tur på bursdagen hans et år. Etter at han hadde tilgitt meg - han hater overraskelser - syntes han det var en fin gave. Selv ble jeg overrasket med Dublintur med to venninner da jeg fylte tretti. De hadde organisert lommepenger og fått mannen min til å gi dem passet mitt og allting. Det var veldig snilt.

Å være overraskende snill mot fremmede kan være en blandet opplevelse. En gang så jeg en gammel dame som falt på isen i Oslo. Da jeg løp for å hjelpe henne stirret hun skremt på meg og strakte seg febrilsk etter håndvesken sin. Jeg fikk støtte henne tilbake til ytterdøren hennes men ikke lenger. En annen gammel dame besvimte ved lasterampen på en jobb jeg hadde en gang. Hun var på vei hjem fra butikken med melk og brød og fikk et lite illebefinnende. Henne fulgte jeg også til døren, hvor hun forsikret meg om at hun hadde heis så hun klarte seg derfra. En av kollegene mine nøyde seg med å kikke stygt på damen og insinuere at hun var junkie. Han var ikke snill.

En ting jeg liker veldig godt er å sørge for at folk får tilbake eiendeler de har mistet. I går fant jeg en mobiltelefon på fortauet. Mobiltelefoner er greie å ha med å gjøre, i alle fall om de er på og ikke er kodebeskyttet. Oftest er det bare å åpne adresselisten og lete frem "mamma". Det gjorde jeg i går. Jeg er sikker på at tenåringsjenta som hadde mistet mobilen ble glad for å få den igjen, selv om hun kanskje måtte svare for hvordan hun hadde mistet den på et sted hun ikke burde vært. Ellers er vesker og lommebøker også ting som er greie å finne eieren på, og som regel blir folk glade for å få igjen dem også. Det er hyggelig at folk blir glade. En jente ble så glad for å få tilbake vesken sin at hun kjøpte en orkide til meg, og den har blomstret i overflod mange ganger siden. Selvfølgelig er det hyggelig at noen vil gi meg blomster når de får tilbake tingene sine - jeg tenker fremdeles på hun med vesken når orkideen får nye knopper - men det kan være like hyggelig å bare putte ting i en konvolutt med en en liten lapp og så tenke på hvor glad jeg selv ville blitt over å få tilbake eiendelene mine i posten.

Men det er altså noe med mennesker. Vi er så skeptiske! Selv hører jeg riktignok til de naive, men jeg har blitt lurt og utnyttet såpass at jeg glimter til med mistillit iblant, jeg også. Det er synd, synes jeg. Tenk om vi bare kunne bli glade og takknemlige for hjelp og snillhet, i stedet for å være redde for at det er baktanker bak. Som med den stakkars gamle damen på isen, som trodde jeg bare benyttet anledningen til å prøve å rane henne. Trist, er det.

Jeg synes vi bør slå et slag for snillheten. Gå ut og vær snill mot noen i dag (det holder ofte å smile til personen ved siden av deg på bussen), og om noen er snill mot deg, så vær naiv og takknemlig. Kanskje verden blir litt bedre på grunn av deg!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tante Jul

Tante Jul

39, Sarpsborg

Jeg er helt normal! Og jeg tror det finnes litt jul i det meste. vejrup@gmail.com

Matbloggtoppen

Kategorier

Arkiv

hits