Stokk og stein...


...tre og bein.



Disse to spaserstokkene står i en krok hjemme hos foreldrene mine. En hjemmelaget, grovt skåret av en vridd bjørkestamme. En ærverdig gammel, med metallbeslått villsvintann. Historien bak tannen kjenner jeg ikke, om det er villsvinjegerens egen stokk eller kanskje bare en souvenir. Men litt historie kjenner jeg til: Denne stokken bodde i min fars barndomshjem. Da farfaren min døde (og farmoren min noen år senere) ønsket faren min seg bare denne ene tingen fra dødsboet, og det fikk han.
Ja.
Et bruddstykke av en historie, klønete fortalt, men i det minste helt sann, så vidt jeg vet.
Det er forresten en ting jeg tenker en del på. Ting blir så mye mer spennende om en bruker fantasien, om en smører på litt ekstra, pynter på detaljer og så videre. Men hvor går egentlig grensen mellom en historie og en løgn? Kan en tillate seg å fortelle fritt om ting som er rundt en til enhver tid, eller skal en gjøre oppmerksom på at det en sier er oppdiktet? Finnes det situasjoner eller medier der en (litt for) ærlig person som meg kan fortelle fritt uten at de innebygde løgndetektorene (som forøvrig visstnok bare funker når det er jeg selv som sier noe som kanskje ikke er helt sant, ikke når andre gjør det) gir utslag?

Det fikk bli dagens dyphet. Over til bleieskift!

Stikkord:

3 kommentarer

gulltopp

29.12.2009 kl.15:15

Hmmm. Det var litt for dypt for meg. :)

Jeg tror det beste er å være 100% ærlig hvis man er i tvil. Løgner kommer det som regel ikke noe ut av. :D

Tante Jul

29.12.2009 kl.16:12

gulltopp: Huff, det er sant. Men det er kanskje derfor jeg stort sett er så kjedelig.

johanne

29.12.2009 kl.18:49

Du er ikke kjedelig , og litt dramatisk "pynt" på en god historie er ikke løgn .

Skriv en ny kommentar

Tante Jul

Tante Jul

39, Sarpsborg

Jeg er helt normal! Og jeg tror det finnes litt jul i det meste. vejrup@gmail.com

Matbloggtoppen

Kategorier

Arkiv

hits