Død, skyld og skam
Har du noengang vært glad for at noen er død?
Er det noe en kan tillate seg å føle? Og hva slags følelse er det egentlig? Skadefryd?
Nei, det er jo ikke det. Ikke i mitt tilfelle, i alle fall. Jeg har opplevd en gang å høre at en jeg kjente var død, og det første som slo meg var lettelse. Så bra! Til pass for ham! Hurra! Ikke fordi det hadde noen direkte innvirkning på livet mitt, for jeg hadde ikke kontakt med fyren. Men jeg var glad for at jeg aldri mer skulle møte ham på gaten, aldri mer trengte å forestille meg hva jeg ville si eller gjøre om han snakket til meg.
Men så slo oppdragelse og moral inn. Gledefølelsen ble raskt etterfulgt av dårlig samvittighet. Et menneske har dødd, og her sitter jeg og synes det er bra? Stakkars moren hans! Hun har slitt og slåss og bekymret seg i så mange år, håpet at han skulle bedre seg, ta til vettet, bli hennes egen kjære lille sønn igjen. Og så dør han. Midt oppi det hele. Jeg skammer meg over gleden min. Mine eventuelle ubehagelige fremtidige møter kan nok ikke måle seg med en mors sorg. Ikke på langt nær! Jeg kan forklare (men ikke forsvare) min reaksjon med hva han gjorde mot meg. Press og tvang og hensynsløshet i et forhold, mens jeg var veldig ung og lettpåvirkelig. Selvbildet mitt og min oppfatning av hva jeg måtte gjøre for å bli likt av menn var helt skrudd i mange år etterpå. Når jeg tenker på det rettferdiggjør jeg meg selv igjen, og gleder meg over at det gikk så galt for ham.
Og så, i rettferdighetens navn, må jeg huske på siste gang jeg møtte ham. Fem år siden sist, fremdeles noen år igjen før han døde. Han sa faktisk unnskyld. Han visste at han hadde vært grusom mot meg og hadde anstrengt seg for å behandle senere kjærester bedre - i mitt minne, liksom. Hva hjelper det meg? Men det hjalp dem. Og det kan virke som om han fikk straffen sin i form av dårlig samvittighet og skyldfølelse.
Det er kanskje på tide å tilgi.
Er det noe en kan tillate seg å føle? Og hva slags følelse er det egentlig? Skadefryd?
Nei, det er jo ikke det. Ikke i mitt tilfelle, i alle fall. Jeg har opplevd en gang å høre at en jeg kjente var død, og det første som slo meg var lettelse. Så bra! Til pass for ham! Hurra! Ikke fordi det hadde noen direkte innvirkning på livet mitt, for jeg hadde ikke kontakt med fyren. Men jeg var glad for at jeg aldri mer skulle møte ham på gaten, aldri mer trengte å forestille meg hva jeg ville si eller gjøre om han snakket til meg.
Men så slo oppdragelse og moral inn. Gledefølelsen ble raskt etterfulgt av dårlig samvittighet. Et menneske har dødd, og her sitter jeg og synes det er bra? Stakkars moren hans! Hun har slitt og slåss og bekymret seg i så mange år, håpet at han skulle bedre seg, ta til vettet, bli hennes egen kjære lille sønn igjen. Og så dør han. Midt oppi det hele. Jeg skammer meg over gleden min. Mine eventuelle ubehagelige fremtidige møter kan nok ikke måle seg med en mors sorg. Ikke på langt nær! Jeg kan forklare (men ikke forsvare) min reaksjon med hva han gjorde mot meg. Press og tvang og hensynsløshet i et forhold, mens jeg var veldig ung og lettpåvirkelig. Selvbildet mitt og min oppfatning av hva jeg måtte gjøre for å bli likt av menn var helt skrudd i mange år etterpå. Når jeg tenker på det rettferdiggjør jeg meg selv igjen, og gleder meg over at det gikk så galt for ham.
Og så, i rettferdighetens navn, må jeg huske på siste gang jeg møtte ham. Fem år siden sist, fremdeles noen år igjen før han døde. Han sa faktisk unnskyld. Han visste at han hadde vært grusom mot meg og hadde anstrengt seg for å behandle senere kjærester bedre - i mitt minne, liksom. Hva hjelper det meg? Men det hjalp dem. Og det kan virke som om han fikk straffen sin i form av dårlig samvittighet og skyldfølelse.
Det er kanskje på tide å tilgi.
*Isabella*
08.02.2010 kl.11:56
A
08.02.2010 kl.12:36
(Oj, der følte jeg meg som en psykolog gitt)
jonna
08.02.2010 kl.13:01
Selv blir jeg av og til skult på for å bry meg for lite når folk dør. Folk dør jo! Det er helt naturlig, og slik har det vært siden tidenes morgen.
Klart det er trist og synd på de som er glad i dem, de er jo i sorg.
Men det er jo sånn ting fungerer.
Jeg kjenner drøssevis av folk som plutselig regner noen som en av sine beste og nærmeste venner når de går hen og dør.
DET er hyklersk, det, og mest sannsynlig også et resultat av dårlig samvittighet over ting de har tenkt og sagt om vedkommende mens de levde.
Mens mange nok bare har et så angstfylt forhold til døden at de ikke vet hva de skal føle, og dermed adopterer et handlings- og følelsessett som de tror det er forventet av dem å utvise, og velger å ta rosabrillene på.
Så ikke skam deg over det du føler, og dårlig samvittighet gavner ingen i denne sammenhengen.
gulltopp
08.02.2010 kl.13:44
Sånn jeg ser det, trenger du ikke ha dårlig samvittighet. Du har jo ikke hatt medvirkning til hans død, det var jo utenfor din kontroll. Om du hadde ønsket at han fremdeles levde, ville det ikke gjort situasjonen annerledes. Jeg skjønner lettelsen din utrolig godt, forhåpentligvis vil det ta en byrde av skuldrene dine, gjøre ting LITT lettere, og da skal du jammen ikke ha dårlig samvittighet. Det får være grenser for hva han skal kunne påføre deg, selv etter han er død.
08.02.2010 kl.14:07