Det er jo også en slags liv
Det er så lett å miste fokus. Eller grepet, om du vil, eller fornemmelsen av hva som betyr noe. Verden er full av bilder, av skuespillere, fotomodeller, stjerner. Og alle viser seg alltid fra sin beste side, forteller de beste historiene, har det mest selvsikre smilet, de flotteste klærne og de tøffeste bilene Jeg vil være sånn, tenker en da. Og hvorfor er ikke jeg sånn?
Hvorfor har ikke jeg superkropp og suksess? Hva skulle jeg gjort annerledes for å ha fått det? Og når skulle jeg gjort det?
Er det for sent?
I dag har jeg sett at tilogmed Kelly Osbourne har blitt slank. Den lubne late drittungen er nå en heit blondine med ettersittende klær. Hvordan klarer de det? Hvordan får de tid til å forandre seg sånn? Jeg går ut ifra at det hjelper å ha råd til en personlig trener, kostholdseksperter, makeupartister, garderobedamer og alt slikt, men det må da være noe mer? Litt speed kan hjelpe deg å glemme å spise, har jeg hørt. Mange som blir slanke på den måten.
Og her sitter jeg, med mine tolv overflødige kilo, usminket ansikt og kjedelig hår. Ingen ser på meg. Ingen ser på meg og tenker slik vil jeg være, i alle fall. Iblant minner jeg meg selv om at mange av de flotte menneskene er både ti og femten år yngre enn meg og at jeg tross alt har født to barn og at bildene jeg ser er tatt når de har pyntet seg og tatt på seg sine fineste klær. Jeg tenker også på at de kanskje slett ikke har slike liv som bildene og intervjuene forteller om, kanskje de er lei seg eller misfornøyde mye av tiden, de også. Sønnene mine synes nok at jeg er myk og deilig å klemme på. Den minste av dem synes at håret mitt er veldig fint, selv om jeg bare vasker det en gang i uken. Jeg trenger ikke sminke meg for å gå ut med søpla, for det sitter ikke fotografer i buskene her hjemme hos meg. Og de der stjernene. Det finnes nok mange bilder der ute, men hvis en ser litt stort på det er det faktisk ikke så veldig mange av dem. Det er flere som meg. Og det er flere som er både tjukkere og kjedeligere enn meg også.
Det bare hjelper ikke. Jeg sitter fast i første avsnitt av dette innlegget. Hvorfor er ikke jeg sånn?
Hvorfor har ikke jeg superkropp og suksess? Hva skulle jeg gjort annerledes for å ha fått det? Og når skulle jeg gjort det?
Er det for sent?
I dag har jeg sett at tilogmed Kelly Osbourne har blitt slank. Den lubne late drittungen er nå en heit blondine med ettersittende klær. Hvordan klarer de det? Hvordan får de tid til å forandre seg sånn? Jeg går ut ifra at det hjelper å ha råd til en personlig trener, kostholdseksperter, makeupartister, garderobedamer og alt slikt, men det må da være noe mer? Litt speed kan hjelpe deg å glemme å spise, har jeg hørt. Mange som blir slanke på den måten.
Og her sitter jeg, med mine tolv overflødige kilo, usminket ansikt og kjedelig hår. Ingen ser på meg. Ingen ser på meg og tenker slik vil jeg være, i alle fall. Iblant minner jeg meg selv om at mange av de flotte menneskene er både ti og femten år yngre enn meg og at jeg tross alt har født to barn og at bildene jeg ser er tatt når de har pyntet seg og tatt på seg sine fineste klær. Jeg tenker også på at de kanskje slett ikke har slike liv som bildene og intervjuene forteller om, kanskje de er lei seg eller misfornøyde mye av tiden, de også. Sønnene mine synes nok at jeg er myk og deilig å klemme på. Den minste av dem synes at håret mitt er veldig fint, selv om jeg bare vasker det en gang i uken. Jeg trenger ikke sminke meg for å gå ut med søpla, for det sitter ikke fotografer i buskene her hjemme hos meg. Og de der stjernene. Det finnes nok mange bilder der ute, men hvis en ser litt stort på det er det faktisk ikke så veldig mange av dem. Det er flere som meg. Og det er flere som er både tjukkere og kjedeligere enn meg også.
Det bare hjelper ikke. Jeg sitter fast i første avsnitt av dette innlegget. Hvorfor er ikke jeg sånn?
TrineCam - MELD DEG PÅ BLOGGTALENTER 2010!
13.02.2010 kl.23:39
Jeg er også helt sikker på at noen ser deg og tenker sånn vil jeg være!
Kos og klem.
fru Lyng
13.02.2010 kl.23:40
Kjenner følelsen...men bare vent tante jul. We will also kick ass.
ha en god natt
*Isabella*
13.02.2010 kl.23:53
gulltopp
14.02.2010 kl.01:59
Penger er liksom alt de har som ikke vi har, føler jeg. Men vi har jo tusen ganger mer enn hva de har. Et ekte liv, f.eks. Ekte venner. Folk som liker oss for de vi er, og ikke for hva de kan få ut av oss.
Vet ikke om dette kom ut sånn som det hørtes ut i hodet mitt, men vi prøver.
Men da det er sagt, så hadde det vært HELT greit å bli millionær, da. :) Hihi.
hk
14.02.2010 kl.12:47
Når du tenker "Hvorfor er ikke jeg sånn?", vil du virkelig ha alle sider ved personlighet/utseendet/livet til den du tenker på? Alle har vi skavanker, og alle har vi pluss-sider.
Tante Jul
14.02.2010 kl.13:53
Takk for kompliment! :)
Suziluz
14.02.2010 kl.14:41
Du vet, alltihop är ett helt ouppnåeligt ideal, ungefär som Barbie. Det är mer som en lek, en slags fantasi.
Dessutom tycker jag på riktigt att du är kanonsnygg precis som du är, och det säger jag inte bara. Du är ju en raffig donna! :)
Tante Jul
14.02.2010 kl.19:27
Klart jeg vet at det er fake, det er bare så lett å se seg blind på det.
johanne
14.02.2010 kl.23:39