Hvordan ble jeg Tante Jul?

Jeg har skrevet et innlegg med denne tittelen en gang tidligere, men en god ting kan ikke gjentas for ofte. Dessuten har det for nylig kommet til en ny teori som kan være verdt å nevne.

Navnet Tante Jul er det ganske enkelt niesen min, Kia, som har gitt meg. Fordi jeg er tanten hennes, og fordi jeg er manisk opptatt av jul. At det var akkurat "Tante Jul" som ble hengende ved meg den gangen er jeg riktig glad for, særlig tatt i betraktning at "jåletante" var ett av alternativene.

Selvfølgelig må det ligge et eller annet bak det at jeg har blitt så opptatt av julen. En forklaring som SLETT ikke er sannsynlig fordi jeg vet hva det innebærer, men som godt kan brukes fordi det klinger bra er at jeg er oppvokst i en kommune som heter Nissedal. Tante Jul fra Nissedal, det låter ikke verst, det?
Men det er nok ikke derfor.
Grunnen kan ganske enkelt være den samme som gjelder for de fleste andre juleentusiaster, nemlig at jeg forbinder julen med hygge og kos, glede, god mat og kaker, nærhet, familie...

Uff, det blir liksom for enkelt. Men faktum er at jeg har alltid elsket julen, og etterhvert som jeg har blitt eldre, ja, voksen, tilogmed, har jeg utviklet og dyrket julegleden min slik at jeg nå kan ta den frem omtrent når det skulle være. Da jeg var... åtte? bakte vi pepperkaker sammen for første gang som jeg kan huske. Vi brukte en oppskrift fra en bokklubb-bok som het "Jul i vårt hus", og fikk en enorm pepperkakedeig. Vi lot den stå natten over som vi skulle, men enten sto den for kaldt eller så hadde vi ikke dekket den godt nok til, for moren min måtte kna opp deigen stykkevis med varmt vann for å få den smidig igjen. Kakene fylte flere av de største kakeboksene våre, og den romjulen startet jeg hver morgen med å klatre opp på en stol for å hente ned kakeboksen fra toppen av skapet, og så satt jeg foran tv'en og så på juleprogrammer og spiste pepperkaker. Jeg innbiller meg at jeg hadde lov til å ta EN pepperkake før frokost og at jeg faktisk holdt meg til det - jeg lurer på når jeg mistet evnen til å begrense meg?

Første gang jeg kokte karameller var jeg faktisk så mye som sytten år. Det er mulig at vi hadde gjort det hjemme da jeg var mindre, jeg har vage minner om knekk i alle fall, men da jeg var sytten gjorde jeg det på eget initiativ, og jeg fulgte den samme oppskriften som jeg har brukt siden. Det er faktisk atten år, det... Naturligvis ble ikke karamellene vellykket på første forsøk. Jeg var hos en venninne og vi var veldig spente men ikke særlig tålmodige. Smaken ble kjempebra, men i ettertid vet jeg at vi skulle latt karamellmassen stå på komfyren i minst tjue minutter til.

Hihi, nå som jeg nevnte at jeg fremdeles bruker samme karamelloppskrift... Flere av de oppskriftene jeg bruker på juleverkstedene mine år etter år er oppskrifter som jeg fikk tak i på samme tid som den. Både fløtekaramellene, sjokoladekaramellene og den populære "Jonnas favoritt" er fra noen julehefter jeg fikk ta med meg da jeg tilbrakte en dag med å rydde kjøkkenet hos moren til tysklæreren jeg hadde på Steinerskolen. Det samme gjelder oppskriften jeg bruker for lemoncurd, som også har hatt et par gjesteopptredener på juleverksted.

Men tilbake til barndommen, for det er jo der en liksom skal finne forklaringen på det meste. Vi var aldri en stor familie, vi dro aldri på frokoster og lunsjer hos tante ditt eller farmor datt, vi var aldri på høymesse på julaften, gikk aldri julebukk, og nissen kom aldri på besøk. Men vi hadde våre egne tradisjoner. Kalkun på julaften var en av dem, og vi kunne fortsette å spise kald kalkun resten av romjulen. Faren min lagde juledesserten - ris a lá Mande - og det er omtrent den eneste maten jeg kan huske at han lagde (ikke helt sant; det var han som sto for koldtskålen om sommeren også). Risgrøten ble dynekokt og ofte avkjølt i snøen. Min mellomste søster og jeg fikk slåss om hvem som skulle vaske potetene og hvem som fikk rense rosenkål. Vi pyntet juletreet sammen. Hentet det sammen, også; vi hadde lov til å ta de trærne som vokste opp under høyspentledningene, og vi knyttet rødt bånd i treet vi ønsket oss i god tid før jul.
På julaften satte vi oss til bords og spiste til vi ikke orket mer. Jeg mener at vi måtte ta pause før desserten de fleste årene. I pausen åpnet vi julegavene våre. Siden vi var så få hadde vi tid til å se på alt hva hver enkelt av oss fikk. Vi yngste barna fikk være smånisser og hente en og en gave under treet. Så ble navnet lest opp (dette gjorde vi naturligvis selv etterhvert) og den lykkelige mottakeren fikk åpne under alles påsyn. Når gaven var behørig beundret var det tid for neste gave. Etter at alle gaver var åpnet gikk vi tilbake til spisebordet og spiste riskremen, og faren min fikk mandelen hvert eneste år (sikkert ikke sant, men det er slik jeg husker det). Mandelgaven var en marsipangris som hadde blitt tilsendt som firmagave i et rødt lite rør, den var pent rosafarget og hadde en fluesopp og et kløverblad i emballasjen hos seg. Jeg likte ikke marsipan noe særlig, men den grisen ville jeg gjerne hatt.
Selv i vårt hjem vanket det brus til jul (jeg er evig takknemlig for at jeg aldri har vennet meg til å ha brus tilgjengelig; den lasten har mine foreldre forskånet meg for). Det ble innkjøpt en kasse med julebrus, den gylne varianten, og vi fikk drikke en flaske hver, hver dag til julen var over og kassen var tom. Jeg synes fremdeles at julebrusen skal være gyllen og ikke rød.

Jeg konstaterer at innlegget mitt har utviklet seg til å bli et jule-mimre-innlegg i stedet for en forklaring på tilnavnet mitt. Det gjør ikke noe. Jeg har kost meg mens jeg har skrevet, og jeg lengter allerede hjem til årets julefeiring (vi har annethvert år hos min familie og annethvert år hos Mannens, og i år er det min tur! Begge liker "sin egen" jul best). Men jeg kan jo oppsummere:

*Selve navnet "Tante Jul" kan jeg takke niesen min for.
*Jeg kommer fra Nissedal.
*Jeg er glad i julen.

Og så den nye, spennende teorien:
Søsteren min og jeg (jeg har to søstre, men er nesten jevngammel med en av dem og vi delte rom da vi var små) hadde hver vår spillebamse da vi var mindre. Jeg vet ikke om det heter "spillebamse", men de så ut som bamser for meg i alle fall, og en kunne trekke i en snor så de spilte musikk. Disse spillebamsene hang ved sengene våre og vi hørte på dem hver eneste kveld. Melodien i min spillebamse var Mozarts vuggesang, og for bare et par dager siden fikk jeg vite at den melodien også brukes som JULESANG.

Så det er nok DERFOR!

 

Stikkord:

8 kommentarer

dandilion

22.10.2011 kl.00:00

Et koselig innlegg. Det passet godt å lese nå som jeg sitter her og hører på julemusikk og jobber med pakkelapper. Du mimret når du skrev, innlegget ditt fikk tankene mine til å gå til mine juleminner og juletradisjoner :)

hk

22.10.2011 kl.08:52

Fin lesing. :)

Du fikk meg til å tenke på det med å begrense seg. Ja, når mistet VI (du, jeg og alle de andre) evnen til å begrense oss? Jeg begynte å skrive en kommentar her, men syntes den ble så lang at jeg skrev om det på min egen side.

God lørdag!

A

22.10.2011 kl.10:53

Så mange fine tradisjoner. Vi har også feiret meg ganske få, iallefall i forhold til noen venninner av meg som har slekt og venner, og ikke minst L. Der har faren 4 søsken og moren 7, så de har mange onkler, tanter, kusiner og fettre som inviteres hvert eneste år. De samler jo selvfølgelig ikke alle sammen, men det er alltid 1 eller 2 søsken med familie som inviteres. Mange folk. Vi har alltid vært oss 5, Besto og Besten og Tante S. Nå er jo hun godt gift, så hun skal sikkert feire litt her og der fremover.

Vi har også det med å pakke opp og beundre og kommentere og gratulere og takke og bukke for hver presang. Det er utrolig koselig! Hvert år har jeg alltid en spesiell gave jeg har lagt megekstra i tøylene for å få til, i år er det til min bestemor. Så jeg gleder meg masse til å se ansiktsutrykket hennes når hun åpner og forstår hva hun har fått. Det er egentlig det jeg gleder meg mest til om julen, å se hvordan folk liker gavene jeg har kjøpt/laget til de. Er stygt redd for at vi bare får praktiske gaver i år, så da er det enda større grunn til å glede seg til noe annet enn å pakke opp støvsugere og penger. Uff.

jonna

23.10.2011 kl.20:24

Vi hadde fine juler, vi :)

Det var ikke noe gavedryss, men vi hadde fine, små julesanghefter på dansk (Højt fra træets grønne top lyser juleglansen osv.)

Jeg likte forresten bedre å rense rosenkål enn å vaske poteter, og det fikk jeg ofte lov til i bytte mot at du fikk ha det eneste forkleet.

Jeg finner faktisk det å rense rosenkål en svært trivelig gekjeft fremdeles.

Dèt, og det å smutte mandler, særlig hvis de skal brukes i Ris àla mande- underlig tilfredsstillende :)

jonna

23.10.2011 kl.20:29

..Og det med knekken stemmer, jeg husker til og med hva vi andre dreiv med da den blei servert.

Vi satt og så på søndagsmatinèen, en eller annen gammel norsk film med en buss og Henki Kolstad.

Knekken var så hard at det var nesten umulig å spise den, og så søt at vi måtte drikke melk til.

Moren vår sa at det jo passet fint med knekk til den gamle filmen, og vi spiste opp alt.

Tante Jul

23.10.2011 kl.21:03

jonna: Jeg synes også det er mye triveligere å rense rosenkål enn å vaske poteter. Og du mener vel det eneste JULEforkleet?

johanne

24.10.2011 kl.01:11

Og etter at juletreet, som for lenge siden var merket med rød snor, var hentet, fikk vi varm kakao. Namm. Og riskremen skulle være med rød ferdigsaus , selvom kirsebærsaus fra DK er mye bedre. PS : Jeg har kjøpt Tre nøtter til Askepott på cd ! siden vi ikke har tv lenger .

Tante Jul

24.10.2011 kl.09:36

johanne: Ja, rød ferdigsaus is da shit, som de sier. Og et stort HURRA for tre nøtter til Askepott! Nå gleder jeg meg enda mer!

Skriv en ny kommentar

Tante Jul

Tante Jul

39, Sarpsborg

Jeg er helt normal! Og jeg tror det finnes litt jul i det meste. vejrup@gmail.com

Matbloggtoppen

Kategorier

Arkiv

hits