Lærdom

Etter et aldri så lite opphold er det vel på sin plass med et kjempepersonlig innlegg der jeg deler akkurat litt for mye og muligens bryter et par etiske retningslinjer ved å henge ut en konkret person, tenker jeg. Er dere enige?

Nå helt for nylig har jeg nemlig hatt et gjensyn med min dårlige dømmekraft og resultatene av den, og jeg har måttet handle ut ifra min nyvunne selvtillit og integritet. Sånn litt på avstand er det samlet sett en positiv opplevelse, selv om jeg skulle ønske jeg kunne spart meg selv for hele greia.
Jeg skal prøve å gjøre dette så kort som mulig.

Bakgrunnshistorien er følgende: Da jeg var 18 bodde jeg seks måneder i Stuttgart som Au Pair. Jeg var ung og uerfaren og overbegeistret og takknemlig for all positiv oppmerksomhet jeg fikk. I løpet av denne tiden hadde jeg en kortvarig flørt med en amerikansk MP som holdt til på en militærbase i nærheten. Han var en dust og det varte ikke lenge før han var borte, og siden har jeg ikke sett ham.

Rettelse: Siden hadde jeg ikke sett ham. Men i et svakt øyeblikk for et par år siden fant jeg navnet hans på facebook og sendte en melding (jeg husket hva han het fordi han hadde vært så latterlig stolt av navnet sitt fordi han var i slekt med gitaristen til Bruce Springsteen). Etterpå glemte jeg alt om det, til han plutselig svarte litt over et år senere. Noe av det første han sa var at han husket meg, husket at han ikke hadde behandlet meg helt bra, og at han gjerne ville be om unnskyldning for det. Næmmen, tenkte jeg, det virker som om han har blitt voksen på de noenogtjue årene som har gått. Så bra.
Så vi snakket sammen på Messenger, og på mystisk vis ble det slik at jeg inviterte ham hit. Eller, slik sier i alle fall han at det var. Jeg tror det foregikk på den måten at han skrøt av sitt skandinaviske opphav slik mange amerikanere gjør, men han hadde aldri vært i Skandinavia så jeg ga uttrykk for at han kunne jo besøke meg hvis han ville ha et påskudd for å se Norge. Og Sverige, siden jeg bor rett ved grensen. Jeg hadde ikke forestilt meg at han kom til å ta meg på ordet.

Men det gjorde han, og plutselig hadde jeg en fremmed mann i huset. Som slett ikke hadde tenkt seg å bare bruke Sarpsborg som base for to- og tredagersturer rundt i landet for å se på fjorder og stavkirker. Neida, han hadde kommet for å "tilbringe tid sammen med meg," og for å "bli kjent med meg igjen". Væææ! Og det på tross av at jeg uttrykkelig hadde gjort ham oppmerksom på at dersom jeg ble tilbudt å jobbe i denne perioden så kom jeg til å måtte gjøre det, og at eventuelle romantiske tilnærmelser var mer enn utelukket. Og han hadde fjorten dagers ferie!
Det skal sies at han ikke gjorde tilnærmelser utover å spørre om jeg ikke syntes han var tiltrekkende og så se såret ut da jeg sa nei. Men i mange dager holdt han ikke munn så mye som et øyeblikk! Det bare rant ord ut av munnen på ham; uendelige historier om hans fantastisk spennende liv, komplett med datoer, navn og bakgrunnshistorier for alle han noensinne har møtt og alle steder han har vært. Han har opplevd historie, må vite; har håndhilst på presidenter, reddet liv og voktet kjernevåpen (jeg synes kanskje det er litt urovekkende at en soldat med ansvar for kjernevåpen ikke kan uttale "nuclear" ordentlig, men det er vel bare meg...). Faktisk burde jeg skrive memoarene hans, for hans historier er verdifulle for verden. De bare deles.
De er så viktige, faktisk, at de skal fortelles mens man går tur i skogen (furuene hjemme er større, og forresten kan en ikke gå ut uten skytevåpen der jeg kommer fra), mens man ser på gravhauger fra vikingtiden (jeg trenger ikke å ta bilde av denne; hjemme hos meg har vi indianergravhauger - og visste du forresten at Danmark er det eneste landet som har tilbakebetalt krigsgjelden sin til USA?), mens man ser på helleristninger (jeg tror disse forestiller noe annet enn historikerne sier; etter min erfaring betyr dette......), og så videre, og så videre. Etter to dager gikk han meg på nervene. Etter enda et par dager gikk han barna mine på nervene. Etter noen timer hos en venninne gikk han henne på nervene, også. Jeg ante rett og slett ikke hvordan jeg skulle holde ut frem til han reiste hjem igjen.

Og til slutt skjønte jeg: Jeg trengte ikke å holde ut. Jeg kunne ta en avgjørelse som ville gavne meg og barna, og jeg trengte ikke å ta hensyn til andres følelser på bekostning av mine egne.

Så jeg kastet ham ut.

Jeg ble faktisk nødt til å si til mannen at han ikke kunne bli værende i huset mitt. At jeg måtte prioritere å ha tid sammen med barna, og at han fikk finne noe annet å bruke de siste dagene sine til. Dra til Oslo, for eksempel, og se på slottet og vikingskipsmuseet og slikt. Tidligere forslag om at han kunne underholde seg selv ved for eksempel å dra til Helsingborg, der angivelig tippoldefaren hans hadde utvandret fra, hadde han ikke tatt til etterretning. Og på tross av et mutt "jeg ville gjerne sett vikingskipmuseet" valgte han å booke om billetten sin og reise hjem til Montana før tiden. Han skjønte ikke på hvilken måte han hadde vært til bry, og barna mine elsket ham jo... Selv synes jeg jo at når et ellers muntert og medgjørlig barn roper "Be quiet!" hver gang du tramper ubedt inn på soverommet og begynner å snakke, så bør du forstå at du ikke er barnets helt. Men generelt var det slik at denne mannen oppfattet stort sett ALLE situasjoner fullstendig annerledes enn jeg selv gjorde. Det vanskeliggjør kommunikasjonen en smule.

Nåvel. Jeg har tilbrakt de seneste dagene i tilnærmet eufori over å ha mitt eget hus for meg selv, og å ha ro til å tenke egne tanker i stedet for å måtte høre en konstant strøm av andres (ikke veldig interessante) tanker. Og jeg har lært et par viktige ting. Den ene er at jeg absolutt kan stole på egen hukommelse og magefølelse (for selv om jeg er klar over at jeg har selektiv hukommelse og ikke husker alt, så er det ingen grunn til å tro at andres versjon er mindre subjektiv og mere korrekt). Den andre tingen er at mennesker fra fortiden min godt kan få lov til å bli der. Hvis jeg oppsøker gamle bekjente fra nå av, blir det mennesker som jeg utelukkende har gode minner om.

 

Puh. Det var godt å få det ut.

 

 

#idioti #dårligevalg #besøk #USA #fortid #aupair #historie

3 kommentarer

ladyaugust

15.05.2017 kl.21:44

Godt du fikk ham ut sier nå jeg :) Fyttiskjiten det måtte ha vært kleint. Dømmekraft og magefølelse er ting man bør lytte til. Det er jo summen av opplevelser som gjør at vi har den erfaringen vi har og erfaringer skal man være glad for. Ny hjemmet ditt og å ha fått det tilbake <3

Tante Jul

15.05.2017 kl.21:46

ladyaugust: VELDIG kleint var det. Fysj!

ladyaugust

15.05.2017 kl.22:16

Ja det kan jeg tenke meg, godt det er ferdig med det :)

Skriv en ny kommentar

Tante Jul

Tante Jul

41, Sarpsborg

Jeg er helt normal! Og jeg tror det finnes litt jul i det meste. vejrup@gmail.com

Matbloggtoppen

Kategorier

Arkiv

hits