Hormonell

Hvis du er mann, og/eller ikke vil høre om hva hormoner kan gjøre med et menneske, så er du hjertelig velkommen til ikke å lese dette innlegget. Det er ikke akkurat ny og banebrytende forskning jeg presenterer. 

 

Derimot vil jeg grave litt i følgende spørsmål: Hva er greia med at jeg snart er 42 år gammel, og fremdeles ikke greier å holde styr på min egen syklus?? En skulle jo tro at etter å ha vært gjennom dette omtrent... 350 ganger, så bør jeg kjenne igjen visse tegn? Jeg skulle gitt mye for, når verden raste sammen rundt meg og alt virket forferdelig og håpløst, å kunne tenke "Åja, det er den tiden av måneden igjen, ja. Det er nok ikke så ille som det virker". Men neida. Her raser verden i fritt fall, jeg sitter og skrikegråter for meg selv i bilen, skjelver og blir ufokusert, mister grepet på prioriteringene mine og ser apatisk på at tidsfrister renner ut og at barna blir sendt på ferie uten jakker, for så, en liten uke senere å stirre uforstående på dopapiret og tenke "Hæ? Blod?" 

Før du begynner å tro at jeg er fullstendig gal vil jeg gjerne forsikre deg om at så ille som dette er det slett ikke hver måned, bare når en del av verden faktisk har rast sammen for meg. Som denne måneden, som jeg fremdeles har svært friskt i minne ("Hæ, blod"-opplevelsen var i går). Men selv en slik opplevelse ville jeg trolig taklet hakket bedre om jeg hadde stoppet opp og sett på kalenderen eller talt dager på pillebrettet mitt. 

Nå er det ikke slik at syklusen min har vært akkurat lik i alle de nesten tretti årene jeg har vært plaget med "det månedlige", som det visstnok ble kalt i gamle dager. Det tok noen år før det gikk seg til i første omgang. Så begynte jeg på p-piller og det tok et år før det regulerte seg etter den nye hormontilførselen. En god stund ble det helt borte også; i en av mine mest seksuelt aktive perioder brukte jeg en del unødvendig energi på å lure på og teste om jeg kunne være gravid. Etter det har det vært graviditeter og amming og perioder uten tilførsel av kjemiske hormoner, og nå er jeg tilbake på "pillekjøret". Det at det har vært endringer kan jeg nok bruke som delvis forklaring på at jeg ikke har greid å holde oversikten over hva syklusen min gjør med meg. Da jeg var yngre hadde jeg ikke på langt nær så sterke svingninger som jeg har nå, heller. 
Men det er noen år siden jeg fikk en aha-opplevelse da jeg innså en ganske viktig ting: Min PMS foregår ikke i dagene rett før mens. Den er sterkest omtrent seks dager før, i et par dager. Da har jeg allerede rukket å glemme hvor hormonell jeg var/hvor vanskelig alt virket/hvordan jeg ble sint for ingenting/osv osv, uken før. Kanskje ikke veldig rart at det tok meg så lang tid å oppdage sammenhengen. Men nå som jeg vet, burde det være lettere.
I prinsippet.
Men det er ikke alltid at et hysterisk hormonelt kvinnemenneske har åndsnærværelse nok til å telle dager eller huske på når i måneden det er, dessverre. Det kunne nok spart både den aktuelle kvinnen og omgivelsene hennes for ubehageligheter.

En annen ting som kommer inn i bildet er månen. Jeg har i alle år hørt kvinner si at de blir så plaget av månen, at de sliter med å sove når det er fullmåne og slikt. Latterlig, har jeg tenkt. Fullmånen har aldri påvirket meg.
Meeeen så kom det til et punkt at jeg fikk en aha-opplevelse på det feltet også. Det stemmer at jeg ikke blir negativt påvirket av fullmånen. Fullmåne er topp. Ukene frem til fullmåne er også topp. Men den siste uka månen er i ne, altså den uka da månen går fra kvart til helt borte, den uka er ille for meg. Jeg ble ganske flau da jeg oppdaget det. Unnskyld til alle de kvinnene jeg i mitt stille sinn har gjort narr av frem til da. 

I forgårs da jeg kjørte hjemover om kvelden fikk jeg øye på månen. Den var i ny, et par dager gammel. Og i går hadde jeg "hæ, blod"-opplevelsen min. Nå inntaler jeg meg selv (av alle krefter) at dette betyr at det blir bedre nå, og at den delen av verdenen min som raste var en del som var bygget på råtnende bjelker satt skjødesløst ned i kvikkleire - og som derfor var dømt til å rase før eller senere. Faktisk var den bare holdt på plass med noe tauverk i suspekt materiale, som jeg - dersom jeg hadde sett hva det var laget av - skulle kappet for lengst. 

Nei, takke meg til gleden over gode metaforer. Nå skal jeg pleie helt andre deler av min egen lille verden - deler som er bygget av levende røtter og som bare vokser seg sterkere med tiden, om de bare får pleie. Som disse fantastiske bruene i India. Sånn vil jeg ha det. 



 

#hormoner #mens #kvinnegreier #dustebonde #syklus #månen #prioriteringer #jegregnermedatduleserdette 

4 kommentarer

frodith

30.07.2017 kl.10:25

Jeg tror jeg er rar på de fleste punkter her i livet.. Aldri vært plaget med hormoner, kanskje bittelitt bare akkurat da jeg var ca 13-14 år, da gråt jeg muligens litt mer.. Men etterpå, aldri.. Så jeg skjønner nesten ikke hva dette med pms betyr og sånt. Leit at noen er så plaget :-(

Tante Jul

30.07.2017 kl.10:42

frodith: Hvis jeg har det greit ellers, så merker jeg ikke stort til PMS jeg heller. Litt kortere lunte og mer behov for sjokolade bare, på det beste. Men de siste fire-fem årene har det vært jevnlige katastrofer av større eller mindre omfang i livet mitt, og de har definitivt forsterket symptomene ganske kraftig.

Johanne

30.07.2017 kl.12:36

Har preparert Et Pre-Ludium og en liten Pre-Ken : Premenstruell , preferanse , premiere , presedens , presentabel , prekær , pretensiøs , prestisje , presisjon , prevensjon , prestasjon - med en passe blanding av alt slikt noe ender du opp med å være et predisponert pretiosa . Det kan lett gå bra . Og "Prevention is better than cure " , så følg preseptivt med på kalenderen så du slipper et månedlig precipitat .Og unngå predatorer . Pr-pr-pr-premie !

Tante Jul

30.07.2017 kl.12:38

Johanne: Raring.

Skriv en ny kommentar

Tante Jul

Tante Jul

41, Sarpsborg

Jeg er helt normal! Og jeg tror det finnes litt jul i det meste. vejrup@gmail.com

Matbloggtoppen

Kategorier

Arkiv

hits