Ikke 11 år

I går var det elleve år siden jeg og Mannen giftet oss. Han gikk under tittelen Mannen her på bloggen, men er Eks-Mannen på fjerde året nå. Gårsdagen var i så måte ikke noe å feire. Derimot hadde jeg jo anledning til å tenke litt over livet, og overraskelsene og skuffelsene det iblant byr på. 

Jeg tenker på hvor mye krefter jeg har brukt på å sørge over menn. På å "forstå" dem og unnskylde dem overfor meg selv, og jobbe for å fikse ting og få det til å fungere, bare for allikevel å ende opp med å ha tapt. Jeg har blitt løyet for og bedratt, sviktet og såret, og har i det lengste nektet å se hvordan det ligger an, fordi jeg vil så gjerne. Jeg vil så gjerne at de skal være slik jeg ønsker eller slik jeg tror de er, disse mennene. Og litt feil og mangler må jeg da kunne se gjennom fingrene med, eller hva? 

Det er sikkert ikke lett å være en som jeg er glad i. Jeg er fullstendig gjennomsiktig, så det er liten tvil om hva jeg føler. Hvis det da oppstår en situasjon der utfallet kommer til å bli at jeg blir såret, så er det kanskje naturlig for en mann å ville utsette det så lenge som mulig? Jeg vet ikke. Men jeg kan ikke greie å forstå hvordan løgn kan være et enklere valg. Såret blir jeg uansett, men å innse at jeg har blitt systematisk løyet for, kanskje i årevis, det er faktisk det verste. Og hvis mannen det er snakk om har et fnugg av samvittighet i kroppen, så må det være ganske ille for ham også. Eller?

En leveregel jeg har er at jeg vil heller være åpen, ærlig og naiv, og så gå på en smell en gang iblant, enn å måtte gjøre meg hard og være i forsvarsposisjon hele tiden. Men når den smellen kommer, og det gjør den jo, så svir den. Virkelig. Noen ganger gjør det så vondt at jeg tenker at dette vil jeg aldri oppleve igjen. Det kan ikke være verdt det. Den gode følelsen av å ha vært ærlig, gjort det rette, gjort så godt jeg kan, strekker liksom ikke til. Det kan dukke opp bitre tanker om at jeg sitter der med mine gode intensjoner og har det vondt, mens den som er grunnen til at jeg har det vondt kan gå videre med en skuldertrekning og si at gjort er gjort. 
Slike tanker er naturligvis langt ifra konstruktive. Jeg trenger å lære meg et annet mønster (jamfør "gi mere faen"-innlegget mitt for en ukes tid siden). Og det kommer vel, det også, når jeg blir voksen. 

Heldigvis går alt over. Etter en periode med sorg og bitterhet (og dessverre ofte selvbebreidelse) blir jeg klar for å stikke hodet frem igjen. Og enn så lenge har jeg vendt tilbake til prinsippene mine hver gang. For jeg kan ikke være hard. Jeg vil stole på andre. Og jeg håper at jeg treffer noen som setter pris på det og tar det til seg. 

 

 

 

#personlig #følelser #kjærlighet #skuffelse #menn #løgn #svik #Dustebonde #leimeg

 

4 kommentarer

frodith

12.08.2017 kl.10:05

Ja, vi må gjennom noen trøkker i løpet av livet... Og ofte håper vi jo at vi skal matche som bare det. Når man er TO så er det ofte så mye forskjellig inni hodene våre, og det at man håper at andre skal lese oss eller være som vi vil skjer ikke alltid. Jeg har lært meg at klare meldinger og forventninger uttalt er det beste hvertfall.Og å forvente det samme :)

Johanne

12.08.2017 kl.22:13

En gjør de samme feilene til en har lært, banna bein . ---Og en lærer lite av å snu de samme steinene hele tida .--- Husker du denne : Pasienten : " Doktor , doktor , jeg får alltid vondt i øyet når jeg drikker te !?"

Legen : "Kanskje du skulle ta teskjeen ut av koppen før du drikker?"

Og denne : "Gjør det vondt der ennå ?" - "Bare når jeg trykker på det ."

Tante Jul

13.08.2017 kl.09:33

Johanne: Jeg er god til å trykke :)

Bjørg

07.09.2017 kl.12:59

Å! Så bra skrevet!

Skriv en ny kommentar

Tante Jul

Tante Jul

41, Sarpsborg

Jeg er helt normal! Og jeg tror det finnes litt jul i det meste. vejrup@gmail.com

Matbloggtoppen

Kategorier

Arkiv

hits